Foto: Erik Birkeland, Tingh
Torsdag 5. november var det premiere på Forsøket av Thorvald Steen og Bjørnar Lisether Teigen. Det ble en særegen opplevelse, mener vår anmelder.
Storyville er innredet for teater. I sørvendt tribuneoppsett ser vi ned på en mystisk, opplyst boks. Alle billettene til kveldens premiere er solgt. Det høres bjeffing rundt omkring i salen, og en oppjagd jogger banner høyt til bikkjene før han søker tilflukt inne i boksen. Med pusten tilbake og henvendt til seg selv, starter han en selvbebreidende monolog. Skulle han ikke være et godt menneske? En som brer om seg med trygghet?
Rommet er mørkt og bart, foruten den innenfrabelyste boksen hvor joggeren fremvises på to identiske skjermer. Scenografien har et preg av installasjonskunst.
«Dette er et menneske.»
En stemme høres over høyttalerne, og et ansikt dukker opp på den venstre skjermen.
Et første møte mellom stykkets to karakterer.
Foto: Erik Birkeland, Tingh
Begge skaperne av stykket er nå synlige på scenen: På høyre skjerm ser vi Bjørnar Lisether Teigen som overrumplet hobbyløper, på venstre skjerm stirrer Thorvald Steen intenst tilbake på publikum. Steen og «Stemmen» varierer mellom å kommentere mannens atferd, komme med ønsker og å stille spørsmål til det han ofte tiltaler som «et perfekt menneske». Det går ofte noen sekunder før stemningen kan plasseres. For i doblingen av menneskets handlinger og stemmens beskrivelser av dem, blir vi flere ganger henvist til et usikkert mellomrom. Vi blir nølende, som «han» også nøler. Er dette morsomt? Er det ubehagelig? Som i møte med noe fremmed, blir vi gjort passive av åpningstrekkets overveldende betydning. Hvordan ville du gått frem for å håndhilse på noen du mistenker ikke har kontroll over hendene sine?
Det blir 70 minutter med hyppig latter og velberettigede knegg i salen. Samtalen mellom den forhåndsinnspilte videoen av Steen og «det perfekte mennesker» flyter påfallende godt. Teigen leverer replikker som skulle de ha kommet til ham i øyeblikket. Som en av to forfattere på manussiden, må ordene ha kommet fra et gjenkallelig sted. Han tilbakelegger attpåtil flere kilometer på tredemøllen inne i kassen, hvor han jevnlig blir oppfordret til å løpe av «Stemmen». Som i Steen sin seneste diktbok, Slik en struts betrakter sine vinger, er løpingen sentral og symboliserende for det velfungerende mennesket. Også her dukker Grete Waitz opp når Steen deler fra sin personlige historie. Opptaket av ham, sittende i en rullestol, kommanderer stemningen i rommet, og virker vekselsvis oppmuntrende og konfronterende på sin samtalepartner. Som publikum er vi også langt uberørt av Steen sitt følelsesladde ansikt.
Bjørnar Lisether Teigen leverer sine replikker med ektefølt intensitet i Forsøket.
Foto: Erik Birkeland, Tingh
Stykkets manus er proppfullt av morsomheter, stemningsskifter og perspektiver til ettertanke. Formatet blir tidlig satt og handlingen drives derfra fremover av skuespillernes velutførte dialog. Rollene og deres relasjon gjennomgår flere omstillinger, mens karakterene med tiden blir bedre kjent. Tempoet stiger og stilner, mellom løping og utmattelse, sinne og resignasjon. Energitoppene kunne med fordel vært flere i denne dialogdrevne forestillingen, men dette er like fullt en særegen teateropplevelse – følelsesmessig rikholdig, velspilt og kreativ.
