Barneidrett anno 1970 - en erindring
Det finnes en tid, skal vi si at det er før barnepsykologiens tid, sånn ganske nøyaktig tidlig 70-tall, eller enda mer presist, 1970, hvor all, og da mener jeg all, fotball skulle spilles på store baner med elleve «menn» på hvert lag. Så også for Molde 5. Det er Molde 5 og lagets iherdige spillere denne historien skal handle om.
Jeg må riktig nok innrømme at jeg ikke husker alle spillerne. Men noen av strategene og ikke minst de to som delte toppscorer-tittelen mellom seg denne sesongen, Tore og Sverre, er det vanskelig å ikke huske. Det samme må man også kunne si om lagets yngste mann Jan, som ennå ikke var fylt fem år da sesongen startet. (Tore og Sverre som begge var i sitt åttende år da sesongen tok til, var to av de eldste på laget).
Men hvordan i all verden havnet vi her?
Jeg er ganske sikker på at det hele startet på en lørdag eller søndag formiddag hvor en bil kom kjørende til huset vi bodde i på Moldes beste vestkant. Dere får ha meg unnskyldt, men det er vanskelig å kategorisere Bjørset som noe annet enn akkurat det. Bilen som kom kjørende stoppet opp og en mann hoppet ut for å snakke med pappa. Grunnen til at jeg er ganske sikker på at dette var en lørdag eller søndag er det faktum at pappa var hjemme på formiddagen. Det ville han ikke ha vært om det hadde vært en vanlig hverdag.
AI-generert illustrasjonsbilde.
Fyren som hoppet ut hadde et konkret ærend; han lurte på om faren min kunne tenke seg å påta seg et oppdrag med å bli trener for et lag Molde FK skulle etablere for unge gutter. Jeg så på faren min at han ikke ble umiddelbart begeistret, men satte umiddelbart i gang med å mase på ham etter at fyren med ærendet hadde kjørt videre etter å ha fått beskjed fra faren min om at ha skulle tenke på det.
For meg hadde det lenge, hva nå det måtte være for en seksåring, vært en drøm å begynne å spille fotball i mer organiserte former enn løkkefotballen vi befattet oss med til daglig. Og at mitt opphave skulle bli forespurt om dette ærefulle oppdraget var jo ganske innlysende. Frem til han dro i militæret i 1957 hadde han lagt bak seg en lysende karriere som reservekeeper for Molde FK. Denne karrieren kulminerte da han i sesongen 1956-57 ved to anledninger kom inn og bidro til at klubben rykket opp til Hovedserien for første gang. Hovedserien var datidens parallell til dagens eliteserie.
Masingen min bar frukter den, og lag ble det. Molde 5 med pappa som trener. En gjeng guttunger som i 1970 var i alderen 5 til 8 år. Men først måtte det trenes. Mye. For vi skulle inn i en gruppe hvor vi blant skulle møte Molde 1, Rival 1, Gossen 1 og Eidsvåg. Vi kunne muligens risikere at flere av spillerne på disse lagene allerede hadde skjegg.
De første treningene ble holdt inne i gymnastikksalen på Sellanrå barneskole, den samme salen som jeg senere også skulle trene friidrett i. Det var pappa som head coach, men også robuste assistenter som Helge og ikke minst Odd, som senere skulle gjøre seg bemerket som toppscorer for Molde FKs lag da de kom tilbake til toppserien igjen i 1974. Mange ville ha det til at han minnet om Vest-Tysklands notoriske målscorer Gerd «Der Bomber» Müller. Helge var faren til en av de andre gutta på laget, Odd var storebroren til lagets yngstemann Jan. Så egentlig ganske logisk at de bidro som assistenttrenere.
Jeg husker ikke veldig mange detaljer fra disse første treningene, men vi hadde det gøy, og optimismen i gruppa vokste på vei inn mot første seriekamp som skulle være hjemme på en tørr og støvete Reknesbane mot Eidsvåg. Å si at kampen var jevn, vil være en overdrivelse. Men vi hadde våre øyeblikk, ikke minst da han som senere i sesongen skulle bli en av lagets to toppscorere, Tore, like før slutt reduserte til 1-5. Men vi jublet for tidlig. Det var ikke VAR som felte oss, men den gamle gubben som i sin sorte dommerdrakt gjennom hele kampen hadde oppholdt seg i midtsirkelen, Harry. Harry stod også nå i midtsirkelen med løftet høyre hånd. Ikke som en fascistisk hilsen, den ville vi nok uansett ikke ha skjønt, men med høyre hånda rett opp mot stjernene.
OFFSIDE!
Elleve forundrede smågutter så plutselig ut som elleve spørsmålstegn og løp bort til ulykksalige Tore som gjemte ansiktet sitt i to små hender.
- Faen, Tore. Offside. Dust.
Kritikken haglet og den var unison.
Tore hadde lite å stille opp eller forsvare seg med. I likhet med sine ti medspillere hadde han ingen ide om hva offside var. Så vi måtte bare akseptere dommerens avgjørelse. Men den dag i dag er jeg stadig ikke sikker på om den var riktig.
Og etter hvert beveget sesongen seg sakte og sikkert fremover. Men det falt oss vanskelig å ta poeng og vi gikk på flere forsmedelige tap. 0-11 mot Molde 1. 0-14 mot Rival 1. Men så like før fotballferien – det var totalt åtte lag i serien, hvilket betød at vi skulle spille syv kamper før ferien og samme antall etter ferien – kom det et lysglimt. En av de siste kampene før sommeren var mot Gossen 2. En gjeng smågutter fra denne flate øya rett utenfor Molde som i dag er mer kjent for gassilandføring enn for fotball. Spillerne på Gossen 2 hadde i likhet med spillerne på Gossen 1 stort sett rødt hår, så de hadde egentlig ikke trengt drakter, for på vårt lag hadde ingen rødt hår.
Vi hadde tapt solid mot Gossen 1 tidligere i sesongen, men mot Gossen 2 mente vi å ha en mulighet til å innkassere sesongens første seier. Men det ble en jevn affære, og da kampen – 2 x 20 minutter – var over stod det 0-0. Vi hadde i likhet med Gossen 2 tatt vårt første poeng for sesongen, og vår lille, men spenstige keeper Ole hadde holdt buret rent for første gang i sin karriere.
Det ble ikke noe treningsleir i Dubai i fotballferien, men vi stilte uthvilte og optimistiske opp til andre del av sesongen i august. Første kamp var borte mot Eidsvåg, en liten times kjøretur unna Molde. Tror kanskje ikke det ble røkt i bilene, men bilsjuk ble noen av oss like fullt. Særlig Magne, som på vei til kampen ikke klarte å holde ting inne til vi fikk stoppet bilen. Med sitt potente spy farget han både baksetet og noen av lagkameratene spygul. Det lukta ikke noe særlig godt på vei hjem etter kampen.
Det var de samme foreldrene som kjørte til bortekampene hver gang. Sikkert likedan som det er i dag; noen foreldre sniker seg alltid unna, og mener det utelukkende er frivilligheten som skal sørge for at barna deres skal ha et aktivt liv også utenfor skole og hjem. Vel dem om det. Men Stor-Ole var en bauta. Attributtet Stor kunne han godt ha fått fordi han var ganske stor, i betydningen av høy, men han var også faren til keeper Ole, som ikke var spesielt stor. Stor-Ole kjørte til praktisk talt alle bortekampene, og hadde før høstsesongen også tatt til orde for at det ble innført et slags bonussystem for oss spillerne i forbindelse med bortekampene. Det gikk kort og godt ut på at om vi tapte 0-5 eller mindre ble det brus, pølse og is på spillerne etter kampen. Vi holdt lenge ut mot Eidsvåg. Få minutter før slutt stod det stadig 0-5. Men så sprakk det. Eidsvåg fikk sitt sjette mål, og langt inne i overtiden også sitt sjuende.
Men is, pølse og brus ble det like fullt. Stor-Ole syntes innsatsen vår hadde vært så solid at vi fortjente våre bonuser.
Det ble høst og sesongen begynte å nærme seg slutten. Det falt oss vanskelig å score mål og det falt oss vanskelig å sanke poeng. Faktisk hadde vi ikke tatt et eneste poeng siden kampen mot Gossen 2 før ferien. Sesongens første scoring, om vi ser bort fra Tores offsidemål mot Eidsvåg i første serierunde, lot også vente på deg.
Det var en skikkelig hustrig høstdag da vi skulle møte Gossen 2 på bortebane. Plaskregn, stiv kuling og i det hele tatt dårlige forhold for barnefotball. Men vi skred med friskt mot til verket.
AI-generert illustrasjonsbilde.
Men værforholdene virket å være perfekte for oss. Først banket Sverre inn 1-0. Få minutter senere tok Tore en velfortjent revansje for sitt underkjente offsidemål i første serierunde. 2-0 til Molde 5 da lagene gikk inn til pause for å tørke og varme seg.
Andre omgang ble imidlertid en helt annen affære. Mange hevder at publikum og supportere kan være et lags tolvte mann. Slik er det ikke nødvendigvis i Kystnorge. Der er det heller vinden som er den tolvte mann. I første omgang hadde vi spilt med den kraftige vinden i ryggen, og det var nok dette som hadde bidratt til at nesten alt spill hadde foregått i Gossen 2s 16-meter.
På samme måte foregikk alt spill i ander omgang i vår sekstenmeter og ergo var vi like langt da kampen ble blåst av med stillingen 2-2.
Få uker etter kampen var sesongen slutt og Molde 5 endte med følgende status:’
14 spilte kamper. Ingen seire. To uavgjorte. 12 tap. Målforskjell 2-95.
Ble vi sist? Nei da! Det ble Gossen 2. For dem endte det slik:
14 spilte kamper. Ingen seire. To uavgjorte. 12 tap. Målforskjell 2-96.
Vi hadde med ett baklengsmåls margin kommet oss foran Gossen 2 på tabellen og endte «bare» nest sist. Noe nedrykk var det heldigvis aldri snakk om for noen av oss.
Hvordan det gikk med spillerne videre? Vi kan vel nevne at yngstemann Jan senere kom til å spille 23 A-landskamper for Norge og i flere år var proff i Spania.
