Beharie tilbake i Molde: Å lage musikk er litt som å lete i blinde
Foto: Shawn Arvind
Beharie spilte sist i Molde under Moldejazz i Alexandraparken. Torsdag 15. januar er han tilbake – denne gangen for en intim solokonsert på Die Tankstelle. Med albumet When the Silence Gets Too Loud presenterer han låter som speiler hvor han selv har vært de siste årene.
Du kommer tilbake til Molde etter konserten i Alexandraparken under Moldejazz. Hva husker du selv sterkest fra møtet med Molde den gangen, og hva betyr det for deg å komme tilbake i en mer intim ramme nå?
Jeg husker det startet å regne under konserten, så alle ble tvunget til å komme helt frem til scenen under taket. Det skapte en skikkelig fin, intim og varm atmosfære.
Den siste platen din When The Silence Gets Too Loud beskrives som ditt mest personlige album til nå. Hva var det som gjorde at nettopp dette materialet måtte bli mer direkte, sårbart eller nært enn tidligere utgivelser?
Hver utgivelse så langt har vært en øvelse i å gå dypere inn i meg selv, og tørre å være ærlig om hva jeg finner der. Det er nok en modningssak tror jeg. Og albumet gir et bilde på hvor hodet mitt har vært de siste årene.
Musikken din beveger seg ofte i spennet mellom det storslagne og det helt nedstrippede. Hvordan jobber du konkret med balansen mellom det store uttrykket og de små, stille øyeblikkene – både i studio og på scenen?
Jeg er veldig glad i det eksplosive, spesielt på scenen. I tillegg elsker jeg å hente den samme energien og nerven, som man lettere finner i det store, og ta det med inn i det nedstrippa og nære. Det kan føles nesten enda mer intenst. Jeg er veldig bevisst på dramaturgi, og tenker mye på den musikalske reisen gjennom et album eller en hel konsert. Så må man prøve seg litt frem til det føles bra.
Som liveartist blir du ofte trukket frem for tilstedeværelsen og evnen til å skape rom, uansett størrelse på scenen. Hva er det du selv er mest bevisst på når du går på scenen for å få den forbindelsen med publikum?
Jeg har jobbet mye med å klare å være meg selv på scenen. Tørre å være laidback, kunne ha hendene i lommen og ta meg tid. Det viktigste for meg er å ha en tydelig energi og at alt jeg gjør er intensjonelt. Hvis jeg står rett opp og ned, prøver jeg å være skikkelig til stede i det, og ha god kontakt med bakken og kroppsspråket mitt. Og så trives jeg utrolig godt på scenen, så det hjelper jo, tenker jeg.
Du har samarbeidet med symfoniorkestre, spilt på noen av Europas mest prestisjefylte festivaler. Når du ser fremover nå – hva er det som fortsatt utfordrer og driver deg som låtskriver og artist?
Jeg er veldig glad i håndverket, både som låtskriver, vokalist og samspillet i bandet. Drives veldig av å klare å ta nye steg. Og så er jeg veldig nysgjerrig på hva mer som finnes i kunsten for meg. Å lage musikk er litt som å lete i blinde til man plutselig finner noe, for min del. Så jeg er spent på hva som finnes av uoppdaga mark.
