Torhild Ostad om Draumkvedet: – Det er umulig å fremføre dette uten å bli berørt
Foto: Nikolaj Blegvad / Jonny Bratseth
Da Torhild Ostad for første gang sang Draumkvedet i januar i fjor, gjorde hun det med både ærefrykt og forsiktighet. Ett år og to utsolgte konserter senere vender hun tilbake – til både Nesset prestegard og Kapellet på Romsdalsmuseet – med et verk som stiller de største spørsmålene vi har: om liv, død, håp og mening,
Draumkvedet er et av de eldste og mest gåtefulle verkene vi har i norsk sangtradisjon. Hva var det som først trakk deg mot nettopp Draumkvedet, og hva har gjort at du stadig vender tilbake til dette materialet?
Jeg sang Draumkvedet for aller første gang i januar i fjor. Jeg har alltid hatt i overkant stor respekt for materiale jeg føler ikke tilhører meg, og slik var med Draumkvedet. Jeg syns liksom det tilhørte Vest Telemark og deler av Setesdal og hadde derfor ikke prøvd meg på dette. Jeg var redd for å ikke gjøre det bra nok. Men så ble jeg utfordret av Telemarks-dikteren Stein Versto, som også er hardingfelespelemann. Han spurte meg om jeg ville framføre Draumkvedet på Kunstnerhotellet Nutheim i Flatdal i fjor. Det er i Seljord. Der arrangerer de Draumkvedetkonsert hvert år den 6. januar, som er selveste Draumkvedet-dagen. Konserten ble utsolgt og vellykket heldigvis.
Jeg og Romsdalsmuseet ble enige om å få til en konsert i kapellet på museet også. Kort fortalt ble også den utsolgt og det ble ekstrakonsert samme dag. Hans Olav Solli kontakta meg i etterkant og sa de gjerne ville gjenta dette i år.
Under de utsolgte konsertene i Kapellet på Romsdalsmuseet i fjor opplevde mange Draumkvedet som både sterkt åndelig og dypt menneskelig. Hvordan jobber du med å formidle et så gammelt stoff på en måte som oppleves relevant og levende i dag?
Det stemmer at mange, inkludert meg sjøl ble rørt og berørt av de sterke tekstene og de vakre melodiene. Jeg jobber mest mulig med å få ting under huden som om innholdet handler om meg selv. Mesteparten av Draumkvedet foregår gjennom at hovedpersonen Olav Åstesson forteller sin drøm, han faller i dyp søvn julaften, får en ¨ut av seg sjøl¨ opplevelse og vandrer inn i det hinsidige, til den andre sida og får se både inn i dødsriket og til himmelriket. På denne ferden må han gjennom dramatiske og voldsomme prøvelser. Han våkner ikke før 13.dag jul (6. januar), saler hesten sin og rir til kirka for å fortelle hva han har opplevd.
Det er umulig å framføre historien hans uten å bli berørt.
Når det gjelder relevans i nåtiden tror jeg det er så enkelt som at folk til alle tider har spekulert på hva som skjer når vi dør. Dette tror jeg opptar både ikke-troende og troende mennesker. Det er universelt. Dette i tillegg til at det knytter seg ubesvarte spørsmål og mystikk til Draumkvedets opprinnelse og alder holder folk nysgjerrige. Det forskes hele tiden på dette. Og hvorfor har det eksistert innenfor en liten geografisk radius i Vest Telemark i flere versjoner uten å spre seg til resten av Norge, før det ble funnet under Nasjonsbygginga på 1800 t. Da hadde det allerede levd i flere hundre år i Vest Telemark og litt i Setesdal. Men Draumkvedet bærer bud om at folk har vandret og drevet handel. Det finnes lignende diktning i andre deler av verden og sammenlignes gjerne med verk som Dantes Guddommelige komedie fra 1300 -tallets Italia. Dette er jo veldig spennende for en liten nasjon som vår.
Olav Åstesons visjoner beveger seg mellom dødsriket og paradis, mellom frykt og håp. Hva tenker du at Draumkvedet kan si oss i vår tid – personlig, eksistensielt eller samfunnsmessig?
Jeg tror som tidligere sagt, at folk lurer på hva som skjer og om noe skjer når vi er borte. Er dette alt, liksom? Hva er meningen med livet og døden? Vi har behov for å gi mening til ting, så livet ikke blir meningsløst ut over det å bare overleve. Jeg jobber også på sykehus og har sett mange forlate livet. Noen troende, noen ikke troende. Mange ulike religioner med ulike tradisjoner. Noen med såkalt høy status, andre nederst på samfunnets nådeløse rangstige. Men når folk skal dø trenger de like mye omsorg og kjærlighet og er like små og like store etter mitt syn. Dessuten lever vi nå i en ny ustabil brytningstid. Da tror jeg det er viktig å kjenne historien vår.Det er sterke krefter idag, som splitter oss ikke bare geografisk, men i det daglige og kan i v verste fall gjøre oss historieløse og kunnskapen blir fragmentert. Det er nesten umulig å vite hva som er sant og ikke med nettets mange muligheter til å søke de svara som bekrefter oss selv. Jeg tror det er lettere å navigere når vi vet hvor vi kommer fra og hva vi springer ut av. Da er det lettere både å velge hva vi vil være og hva vi ikke vil være. Både å velge og velge bort.
Du har bakgrunn både som folkesanger, komponist og billedkunstner. Hvordan påvirker disse ulike kunstneriske uttrykkene hverandre når du står på scenen med et så konsentrert og krevende verk?
Draumkvedet har inspirert utallige kunstnere til å illustrere historien, nettop fordi det stiller de store spørsmåla og går inn til kjærnen av hva det vil si å være et menneske. Både forfattere, billedkunstnere, musikere har blitt og blir inspirert av Draumkvedet. Jon Fosse, Torvald Moseid, Gerhard Munthe, Karl Erik Harr, Borgny Svalastog er noen. Kunstnere er ganske gode på å bevege seg på dypet og gjennom prøvelser. Da jeg skulle lære meg Draumkvedet tegnet jeg meg gjennom hele verket som en slags tegneserie, så jeg bruker ofte tegningene for å memorere tekst.
Og det er kontraster i Draumkvedet som gir stort spillerom. Kontraster som også opptar meg. Lys-mørke, kulde-varme, godt-vondt. Dette er temaer som opptar meg sterkt også i egen kunst. Det høres dystert ut kanskje, men jeg tror noe av håpet og trøsten kan ligge i å forstå at disse kontrastene springer ut av samme kilde. Det blir ikke lys uten mørke.
Nå tar du Draumkvedet med deg til både Nesset prestegard og tilbake til Kapellet på Romsdalsmuseet. Hva betyr det for deg å fremføre dette stoffet i nettopp disse rommene?
Det er først og fremst veldig hyggelig å få synge for folk hjemme der jeg er vokst opp. Jeg er vokst opp i Eidsvågen og må innrømme at det er ekstra stas å komme dit. Og prestegården i Nesset bærer jo på mye og sterk historie både med Bjørnson og ellers folk og hendelser historisk. Kufjøsen er perfekt for slike arrangement. Og kapellet på Romsdalsmuseet har jeg et kjært forhold til. Jeg hadde to solokonserter midnatt der i 1997 under Moldejazz. Jeg har i alle år drømt om å synge der igjen og er så glad for å få gjøre det
