Emma Holten – hva er verdien av omsorg?

Emma Holten

Foto: MoldePuls

I over 10 år har Emma Holten beskjeftiget seg med feminisme og feministisk økonomi. Men først etter å ha blitt innlagt på sykehus med en kronisk sykdom i 2019, ble hun oppmerksom på hvor mye det betyr å ha et fungerende velferdssamfunn for at flest mulig skal kunne ha fungerende liv. På veien oppdaget hun at ikke bare de som er syke trenger omsorg. Alle mennesker får i større eller mindre grad omsorg, hver eneste dag.

Hva betyr denne omsorgen, både den betalte og den ubetalte, for samfunnet? Og hva slags verdi tillegger vi den? Dette har Emma Holten studert nærmere, et studie som resulterte i boken «Underskudd» som kom ut i 2024. 3. september var hun på scenen i Teatret vårt sammen med journalist Linn Stalsberg. I forkant av dette fikk jeg en fin samtale med henne, om omsorg, kultur, og vennskap. 

Emma Holten, din bok har solgt godt både i Danmark og i flere andre land. Den er oversatt til 12 språk, og den handler om noe så omfattende som «omsorg». Hvorfor tror du at dette er et så populært tema i vår tid?

Det er et godt spørsmål, og jeg har blitt ganske overrasket over hvor godt den har solgt. Jeg tror det er mange som begynner å skjønne at den måten vi har styrt samfunnet på de siste 50 årene må endre seg. Dette som et resultat av både klimakrisen og biodiversitetskrisen, og av en «trivselskrise».

Både i rike land som Danmark og Norge, ser vi en stigning i mistrivsel. Jeg tror at folk ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er galt, som det må gjøres noe med. Det jeg gjør i boken min, er å analysere og presentere hvorfor det er så vanskelig for oss å prioritere menneskelig velvære. Og det tror jeg mange har lett etter et svar på.

Og særlig her i Norden, hvor vi jo liker å kalle oss verdens beste og mest likestilte land, begynner vi også å kjenne på at det er noe galt?

De siste 3-4 årene har vi falt på listen til World Happiness Index. Tidligere gikk det bare bedre og bedre med lykken vår, men vi har jo ikke blitt fattigere de siste 3-4 årene.

Måten vi snakker om hva det gode liv er, har sporet litt av. Vi har jo ikke egentlig noen samtale i politikken eller i offentligheten om hva som er «dejligt» (som jo på dansk betyr mer enn norske «deilig».) Vi streber bare etter å tjene mer, og å oppnå mer økonomisk aktivitet. Men vi kan se at rundt 2010 begynner ting å snu. Før det har det vært et likhetstegn mellom rikdom og velvære. Jo rikere, jo lykkeligere, og jo mer likestilte. Men rundt 2010 opplever vi at selv om vi er rikere, skjer det ikke noe med lykken. Faktisk på mange indikatorer, også i Norge, går det feil vei. Flere unge sliter med angst, depresjon og stress. Det tror jeg gjør at mang ønsker en samtale om hva som er det gode livet, men ikke finner den samtalen i politikken eller i den offentlige debatten.

Der ser jo feminismen ut til å ha endret seg litt. Der feminismen tidligere snakket om likestilling, snakker man nå mer om omsorg – retten til å kunne utøve omsorg for andre. Hva tenker du om det?

I Danmark har feminismen blitt mer populær enn da jeg begynte å involvere meg for over 10 år siden. Den gang opplevde jeg at den feminismen som var i Norden, var en slags amerikansk feminisme. Det handlet mye om hvordan kvinner kan få flere maktposisjoner og sjefsroller, eller om å elske kroppen sin slik den er. Og disse tingene er jo viktige, men mange av de mer radikale kritikkene som feminismen kan drive med manglet, og hovedfokuset var nesten at vi skulle kopiere mennene. Men er det virkelig det som skal være målet? Hvorfor har vi menns liv som ideal? Og det tror jeg at flere feminister har begynt å sette spørsmålstegn ved.

Er det også menn som leser boken din, og følger med på debatten som du har satt i gang?

Ja, og faktisk vært gøy å se hvordan boken min har vært så populær nettopp blant menn. For jeg tror at mange menn i vår generasjon - 90’s kids - ser på sine fedre og tenker at «sånn vil jeg ikke ha det. Jeg vil være en annen mann og far.» Når de ser på den tidligere nevnte «amerikanske» feminismen, så finner de ikke noe som angår dem. Men når de leser boken min, så opplever de nok i større grad å ha funnet en feminisme som faktisk taler til dem. Så for meg handler «Underskudd» om et ideal om å skape en feminisme som heller streber etter å gjøre menns liv likere kvinnenes, enn motsatt.

Du snakker i boken din om omsorg, vennskap, familie og natur, og slike ting som er vanskelige å sette en verdi på. Nå er det jo litteraturfestival, så hva vil du si om litteratur, kunst, musikk og teater, som noe det kanskje også er vanskelig å sette en verdi på?

Et av målene med boken min var at de som jobber med klima, omsorg, undervisning og kunst, skal forstå at de er ofre i det samme systemet. Alle disse sektorene, med millioner av arbeidsplasser, er kronisk underfinansierte og nedprioriterte, og lider under samme problem; man kan ikke sette en pris eller en verdi på dem. Vi ser på en sykepleier, en lærer, og et museum som en utgift, i stedet for noe som gjør folk rikere. Vi får en diskurs hvor det ser ut som at jo mindre kunst, undervisning, og sykehus vi har, jo rikere ser det ut som vi er. Og det er jo en alvorlig misforståelse.

Også her i Norden?

Jeg tror nok at Norge er bedre stilt enn Danmark. Der ser vi nedleggelse av musikkskoler, kunstskoler og at kunstfagene i skolen blir nedprioritert. Og det er jo fordi vi aksepterer denne påstanden om at kunsten er verdiløs. Som om hvis man ikke blir kunstner, så er det bortkastet tid å studere kunst. Og det er en fundamental misforståelse av hva som skal til for at mennesker skal ha det bra. I Danmark har det blitt utrolig populært å strikke for tiden, og det synes jeg er interessant. Det virker som at tusenvis av mennesker har lengtet etter å få være litt kreative. Det gir folk mye livsglede å gjøre noe kreativt, men mange unge mennesker har nesten ikke hatt det som en del av sitt liv før nå, fordi det har blitt kuttet så mye i de kreative fagene.

Vi har stortingsvalg på mandag, og i valgkampen har familiepolitikk og økonomiske insentiver til å få opp fødselstallene vært et tema, som i mange andre Europeiske land. Hva tenker du om bruken av slike økonomiske insentiver?

Det er veldig morsomt at du spør om det, fordi det spør de meg om i alle land jeg besøker. I Finland og Italia er det faktisk det eneste de spør meg om. For meg er det ingen overraskelse at fødselstallene går med. Helt siden jeg ble født, har økonomer snakket om at den måten kvinner skaper verdi på, er ved å jobbe mer. Så det er jo interessant at det finnes en forventning om å jobbe like mye som menn, samtidig som man også skal føde barn og ha permisjon. Derfor er det vanskelig å vite når økonomer er mest sure på kvinner; når vi føder barn, eller når vi ikke føder barn?

De fallende fødselstallene tror jeg handler om to ting.

Det første er at vi har stigende boligpriser, høyere krav og større konkurranse på arbeidsmarkedet, samtidig som det å få barn ødelegger karrieren din. Så jeg tror mange kvinner tenker at hvis det å få barn betyr at jeg ikke kan bo like sentralt, ikke kan få forfremmelse på jobb, og at jeg kommer til å tjene mindre, så er det ikke så attraktivt.

Den andre grunnen tror jeg er at vi opplever et samfunn hvor det kollektive ansvaret for oppdragelse av barn ikke er til stede. Mange av besteforeldrene jobber til de blir ganske gamle, og i hvert fall i Danmark har det blitt kuttet en del i barneomsorgen. Det er ikke like mange pedagoger i barnehagene, det kuttes i tilbud til barn med ulike fysiske og psykiske utfordringer. Hvis du får et barn med et handicap, kan det ende med å være din nye fulltidsjobb å ta vare på barnet, uten mye hjelp fra velferdsstaten. Alt dette skaper en følelse av utrygghet, og en nedprioritering av omsorg gjør at man blir redd for å bli stående alene når man får barn. Det er nok en stor ensomhet i det å være forelder, på grunn av måten vi har strukturert samfunnet vårt. Og det handler ikke nødvendigvis om penger, men om følelsen av å bli nedprioritert. Det perspektivet ser ut til å mangle i samtalen om hvorfor det ikke fødes flere barn.

Også relatert til dette med foreldreskap, er vennskap. Når man forsker på lykke, så ser man at det er en ting som betyr alt. Det er hvor ofte man møter venner. Vi har i dag et liv som er veldig sentrert rundt foreldreskap og jobb. Det folk ønsker, er mer tid sammen med venner, med sine voksne relasjoner. Vi har jo på mange måter mistet vår sosiale kompetanse, kanskje særlig på grunn av den digitale verdenen. Og livene våre er ikke bygget opp rundt det sosiale som ikke er jobb eller familie, fordi vi ikke ser på tid med venner som en verdi. Det er ikke noen politisk prioritet å styrke vennskapene i samfunnet. Men det synes jeg absolutt det burde være.

Emma Holten og Linn Stalsberg

Foto: MoldePuls

Boken din er oversatt til mange språk, du er stadig rundt i forskjellige land og snakker om den. Har du oppdaget noen interessante forskjeller i hvordan boken blir mottatt i de ulike landene?

Ja, det er faktisk noen morsomme ting, som at noen ganger lever landene opp til fordommene sine. Den italienske forsiden var ferdig én uke før den skulle sendes i trykken, mens den tyske var ferdig tre måneder før. Og når det gjelder innholdet i boken, lærer jeg mye om hvor forskjellige de europeiske landene er. Som at det i Nederland er ekstremt mange kvinner som jobber deltid, og som er veldig fornøyde med det. Og når boken min kommer ut, som snakker om at kvinner jobber fulltid, så er det ofte det jeg får spørsmål om. Da boken kom ut i Tyskland, ble jeg veldig oppmerksom på Øst-Vest-historien, og hvordan den er så forbundet med omsorgsarbeid. I det kommunistiske Øst-Tyskland, var menn og kvinner likestilte i hjemme, og det var en politisk prioritet med store barnehager og barneomsorg. Mens i Vest-Tyskland, var det veldig høy status med hjemmeværende kvinner. Du var virkelig en mann som «have made it», hvis du hadde en kone som ikke trengte å jobbe. Det har ført til at Tyskland i dag er det landet i Europa hvor kvinners lønn synker mest når de får barn. Der synker lønnen i snitt med 60%, sammenlignet med 20-30% i Danmark. Det er rett og slett fordi mange tyske kvinner har fortsatt slutter helt å jobbe når de får barn. Så har vi land som Italia, hvor de er litt mer kjønnskonservative. Men katolske land har også stor respekt for omsorgsarbeid, og det gjør at de har løftet noen av disse temaene som jeg snakker om. Det er for eksempel flere mannlige sykepleiere i Italia enn i Danmark, i prosent.

Hva håper du at Moldepublikummet får med seg fra samtalen din med Linn Stalsberg?

Siden dere snart har stortingsvalg, ønsker jeg å snakke litt om hva slags valg dere faktisk blir presentert for. Jeg tror at vi er i en politisk tid, hvor alle partiene blir likere hverandre, og at det blir vanskeligere å se forskjellen på dem. Og det er, som jeg forklarer i boken min, fordi alle partiene ser på økonomi på samme måte.

Jeg synes det hadde vært en god idé å ha et departement for politisk evaluering, som også hadde antropologer, sosiologer og kunsthistorikere, som kunne fortelle oss om konsekvensene av politikken som har blitt ført. For nå er det prisen på noe som liksom forteller oss konsekvensene av noe, men det er ikke det samme. Så å kunne få et mer nyansert bilde av de langsiktige konsekvensene av politikk, det kunne jeg godt tenke meg. Fordi slik vi holder på nå, så tar vi noen store avgjørelser på omsorgsområdet og kunst- og kulturområdet som vi faktisk ikke forstår konsekvensene av.