Espen Eriksen Trio tok høsten med storm i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Espen Eriksen liker ikke høsten og vinteren. Men innendørs så han og gjengen hans ut til å trives.
Her om dagen diskuterte en venninne og jeg begrepet «balsam for sjela». Hun mente at det kan være en tur i skogen eller et godt måltid. For meg, som gjennom livet har brukt mye tid på å spille, synge og ikke minst lytte til musikk, er begrepet balsam for sjela tett knyttet til nettopp musikken. Jeg har egentlig sjelden brukt begrepet om noe annet enn musikk, som jeg kan huske. Der hun så for seg noe fysisk og håndgripelig, er balsam for sjela for meg tett knyttet til det sjelelige og musikken.
Høsten har for alvor kommet, temperaturene synker, og stormene har begynt å melde seg. For en musiker som så til de grater hater alle andre årstider enn sommeren, har Espen Eriksen derfor timet utgivelsen av sitt nyeste trioalbum med glans. 25. september ga trioen ut Almost there, sitt åttende album som trio (tre av dem med Andy Sheppard, red anm.) gjennom snart tyve år. Mitt første lytt til albumet ga meg bare en referanse; høstjazz. Det var før jeg visste hvor mye Eriksen avskyr høsten og vinteren, som han avslørte under torsdagens konsert i Storyville. Albumet gir en med en gang lyst til å sitte foran vinduet, kikke ut på regnet, og la melankolien strømme over seg. Og fremført live var ikke stemningen noe mindre høst-aktig. Løpende gjennom regnet for å komme til konserten ble jeg minnet på hvor sårt jeg denne kvelden trengte å få noe å varme meg på, og heldigvis ga kvelden meg nettopp det.
Bare to dager etter hjemkomst fra andre siden av jordkloden, hvor Espen Eriksen Trio har spilt konserter i Hong Kong, Shanghai og Beijing, sto de på scena i neste metropol, Molde, etter å ha spilt på Midsund, hjemstedet til bassist Lars Tormod Jenset, kvelden før. Snakk om jetset-liv. Men jetlagen så ikke ut til å ha tatt dem nevneverdig. Allerede fra første tone merket man at dette er en trio som kjenner hverandre ut og inn. Så samspilte som man bare kan bli etter nesten 20 års samspill. Og selv om høstjazz kunne sies å være det overordnete temaet for konserten, var det variasjoner innenfor sjanger og melodier i alle de åtte låtene fra albumet. Fra «Sepia Sky» sin nesten R’n’B-aktige drive til «The Atlantics» minimalistiske følelse av ro og ettertanke, og ikke minst «Winter is coming», med den grøssende vinteren hengende over som en faretruende Hufsa i Mummidalen.
Espen Eriksen, Lars Tormod Jenset og Andreas og Andreas Bye ble godt tatt i mot i Storyville denne uka. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Dette er musikk som man ikke blir harmonisk eller rytmisk utfordret av. Man kan lene seg tilbake og lytte og nyte til den utelukkende vakre musikken. Den er en varm klem i den kalde natta. En vann- og vindtett jakke som får deg helskinnet gjennom høststormen. Og ikke minst var konserten og musikken for meg akkurat det jeg trengte denne kvelden; balsam for sjela.
