Før Moldejazz: Bli kjent med esperanza spalding

esperanza spalding
Foto: Dani Mialdea

Før hun inntar rollen som Artist in Residence under Moldejazz, kan det være verdt å bli litt bedre kjent med esperanza spalding. Den Grammy-vinnende bassisten, vokalisten og komponisten har de siste to tiårene utfordret forestillinger om hva jazz kan være – og blitt en av sin generasjons mest innflytelsesrike musikere.

Annonse:

Det er desember 2009. Oslo Rådhus er fullstappet med noble gjester fra inn- og utland, og hedersgjesten sitter på første rad og lytter til sin spesielt utvalgte gjest til sin store dag spille sangen «Espera». Hedersgjesten er selvfølgelig president Barack Obama, og denne opptredenen skulle vise seg å bli et viktig utgangspunkt for den videre karrieren til komponist, bassist og sanger esperanza spalding, som på det tidspunktet var bare 25 år gammel. Hun har i senere tid ofte blitt assosiert med Barack Obama, og hun fikk ikke bare spille på hans Nobelprisutdeling og nobelkonserten, men også ved flere anledninger i det hvite hus.

‍ ‍

Å starte saken min med å assosiere esperanza spalding med Barack Obama er kanskje en farlig vei å gå. Hun har nemlig ved flere anledninger sagt at hun har et ambivalent forhold til denne assosiasjonen. På den ene siden har opptredenene under Nobelprisutdelingen og i det hvite hus gitt henne enormt med omtale og videre muligheter. På den andre siden blir hun dermed assosiert med en president som riktignok ble et symbol på håp og på sin måte utrettet gode ting i sin presidentperiode, men som ikke utelukkende har et positivt rykte.

Det er likevel assosiasjonen til Obama som har gått igjen ved flere anledninger når jeg har gjort mitt undersøkende arbeid for å skrive om esperanza spalding; flere av mine ikke-jazzfrelste venner og bekjente har sagt «er det hun som spilte for Obama?» eller noe i den duren, når jeg har spurt om de har hørt om årets Artist in Residence. Og selv var det også slik jeg oppdaget henne; da jeg så henne spille på Nobelpriskonserten i desember 2009, i en tidlig fase av min jazzinteresse.

Siden den gang har jeg hørt esperanza spalding under hennes opptredener på Moldejazz og lyttet til albumene hennes med stor begeistring. I denne artikkelen ønsker jeg å skrive litt om hvem hun er, litt om hennes (multi)kunstneriske arbeid, og presentere en av sangene hennes som tilfeldigvis har en tilknytning til Molde.

esperanza spalding
Foto: Julian Loma

esperanza spalding – multikunstneren fra Portland

Hva trenger man å vite om denne multiinstrumentalisten, komponisten, og filantropen? Kort fortalt; Hun ble født i 1984 og vokste opp i Portland i delstaten Oregon, og lærte seg mer eller mindre på egen hånd å spille fiolin fra hun var fire år gammel. I ti år, fra hun var 5-15 år, var hun fast fiolinist i The Chamber Music Society of Oregon, og avsluttet sin karriere der som konsertmester. Men fiolinen ble for liten og for «klassisk», hun ønsket å utvide horisonten, både instrumentalt og sjangermessig. Kontrabassen ga henne den tyngden hun trengte, og videre gikk turen til Berklee College of Music i Boston, hvor hun etter endte studier også ble underviser.

‍ ‍

Albumet Esperanza fra 2008, hvor hun har med seg blant andre Gretchen Parlato og Ambrose Akinmusire, lå på Billboard’s Contemporary Jazz-listen i hele 70 uker. Etter det lange Billboard-oppholdet, vant spalding den gjeve Grammyprisen «Best New Artist» i 2011, som første jazzmusiker noensinne.

Hva var hypen rundt esperanza spalding? Traff hun en nerve i musikkmiljøet på denne tiden? Ifølge professor ved California State University, Nicholas L Baham, har esperanza spalding vært den perfekte løsningen på jazzens «krise» (the death of jazz) som oppsto rundt 1980-tallet. Ifølge ham gjorde hun jazzen aktuell igjen ved å få publikum til å tenke nytt rundt kjønn, instrumentasjon og språk.

Fra Berlin i 2025.
Foto: Jakob.Tillman

Som kvinnelig kontrabassist, som det ikke var flust av tidlig på 2000-tallet, brøyt hun gjennom på et instrument som til da ofte hadde en mer tilbaketrukket rolle. Samtidig befant hun seg innenfor de rammene som tidligere var ment for kvinner i jazzen, som vokalist. Tekstene var ikke bare på engelsk, esperanza spalding har nemlig vokst opp i et flerspråklig hjem og behersker både spansk og portugisisk, og synger derfor på flere språk og trekker inn musikkuttrykk fra flere, særlig sør-amerikanske, kulturer.

Vant Grammy i 2011

Gjennom sin klassiske bakgrunn, og senere fordypning i jazzen, har hun et musikalsk uttrykk som blander stiler, og dermed aldri holder seg innenfor en stil alene. Å blande stiler ligger jo på mange måter i jazzens natur, men i esperanza spaldings tilfelle flettes sjangrene så godt sammen at spørsmålet om sjanger på mange måter forsvinner. Musikken hennes er, som hun sier selv, sjangerløs, eller sjangeroverskridende, og egentlig ønsker hun helst å bli kvitt jazzmusiker-betegnelsen. Og det er summen av disse forholdene som gjør at Baham ser på esperanza spalding som en som har re-aktualisert jazzen (ironisk nok når hun ikke ønsker å stemples som jazzmusiker i det hele tatt), og som gjorde henne til den første innenfor denne sjangeren som fikk Grammyen «Best New Artist». Det bør også sies at andre nominerte for denne prisen akkurat i 2011 var Justin Bieber, Drake og Florence and the Machine. Tygg litt på den.

Når man først er inne på tilhørighet. esperanza spalding har røtter fra et spekter av nasjonaliteter. Hun har forfedre- og mødre fra Nigeria, Camerun, Skottland, Wales, Senegal og Irland, og har også en tipp-tipp-tipp-oldemor som utvandret fra Norge. De mange nasjonalitetene og tilhørighetene er noe hun omfavner og bruker i flere sammenhenger. Blant annet har hun skrevet et flott stykke innenfor sjangeren kunstnerisk skriving (altså ikke musikk!) som utforsker identitet, tilhørighet, historie og healing, i et forsøk på å bearbeide og heale historiske traumer og følelsen av fremmedgjøring. Teksten kan leses i sin helhet her. Det kan varmt anbefales, selv om jeg selv måtte begynne på nytt et par ganger før jeg kom godt inn i den.

Annonse:

Den prisvinnende, multikunstneriske kreative sjelen esperanza spalding gjør seg i disse dager klar for rollen som Artist in Residence i Molde. Og da synes jeg også at Molde kan gjøre seg klar for å ta imot henne. I den forbindelse vil jeg anbefale å lytte til musikken hennes før hun kommer til oss. En morsom tilfeldighet som esperanza spalding kanskje også er klar over, er at hennes hjemby Portland har noe viktig til felles med Molde. Begge byene er «rosenes by». Selvfølgelig har esperanza spalding skrevet en sang til hjembyen sin, som ut fra tittelen å bedømme like gjerne kunne vært til Molde. City of Roses er ellevte sang på albumet Radio Music Society som kom ut i 2012. Etter albumet Chamber Music Society (2010), som varen hyllest til orkesteret hun «vokste opp» i, var Radio Music Society et mer pop-jazzet album og et forsøk på å nå ut til et bredere publikum enn det mer «klassisk-inspirerte» albumet fra 2010 gjorde. Jeg vil varmt anbefale begge album, men dersom du vil ha en «tilgjengelig» inngang til esperanza spaldings musikk, er Radio Music Society et svært godt sted å starte. Og begynn gjerne med City of Roses før du går i gang med hele albumet!

---

I sangen City of Roses synger hun om nettopp tilhørighet. Fordi selv om hun kan problematisere sin mangel på tilhørighet, vet hun at hjembyen alltid er med henne;

«Anywhere I go these roots are with me, and I find,
I take along a little piece of heaven, with these memories of mine,
from the City of Roses, City of Roses.”

Jeg håper at den norske rosenes by kan gi henne en følelse av tilhørighet i den uken hun skal ha sitt hjem hos oss. I neste sak ønsker jeg å ta for meg esperanza spaldings viktige arbeid for menneskerettigheter både i og utenfor musikken.