esperanza spaldings åpningskonsert: Et gjennomarbeidet verk.

esperanza spalding i Bjørnsonhuset mandag kveld. Foto: Jan Granlie.

Hvordan oppleves det å være etterkommer fra et land du aldri har vært i? Hvordan opplever man tilknytning og stolthet over landet som forfedre valgte å reise vekk fra?

Annonse:

Så sent som i 2018 oppdaget esperanza spalding at hun har en tipp-tipp-tipp-oldemor som utvandret fra Norge til USA sent på 1800-tallet. Åpningskonserten under Moldejazz 2026 ble derfor dedikert til temaene som hun så ofte vender tilbake til; røtter, tilhørighet og identitet. Med sitt helnorske band (ok, en svenske var det også), med ulik bakgrunn ble disse temaene grundig gjennomarbeidet i ulike kunstneriske medium. For dette var ikke en konsert, det var en forestilling. Umiddelbart fikk jeg assosiasjoner til jazzoperaen «Iphigenia» som hun satte opp sammen med Wayne Shorter i 2021, og hvor hun selv spilte en av hovedrollene. I Bjørnsonhuset i kveld virket scenografi, musikk, koreografi og manus gjennomarbeidet til en sammenhengende forestilling, og i begynnelsen hadde publikum vanskelig for å venne seg til formatet. Skal vi klappe nå? Før vi hadde tenkt ferdig den tanken, var neste scene i gang. Men utover kvelden begynte stemningen å løsne, og applausen likeså.

Nokon kjem til å kome. Kanskje ikke helt i Fosse-land, men like fullt fikk man en teaterassosiasjon rundt konsertens scenografi. Foto: Jan Granlie.

Scenografi som i et teater

Første person på scena var (min tidligere lærer!) Vigdis Høstmark, som hadde fått en statistrolle i forestillingen. Hun dekket på bordet med porselenservise, før gjestene, altså bandet og danserne, satte seg til bords og spiste det de selv hadde med seg av frukt og grønnsaker. Ester Thunander begynte å svinge fela og sang en svensk folkevise. Stemningen rundt bordet var god, men plutselig ble sangen avbrutt av musikk fra andre enden av scena. Dette var et kall om å flytte på seg. esperanza spalding først. Hun reiste seg, gikk til andre siden av scena, plukket opp bassen, og startet på en ny sang. Henvendt ut mot veggen ved scena, ble hun etter hvert fulgt av sangerne Charlotte Dos Santos og Sarah Camille. De sto på en måte på et skip og kikket ut i horisonten, eller kanskje inn i fremtiden, mens de sang om det ukjente og fremmede som ville møte dem. Mulighetene, håpet, det usikre, men også «Draumen», av Olav H. Hauge som etter hvert ble lest opp.

Referanser til ulike kulturer

Musikken besto, som tematikken i forestillingen, av referanser til og elementer fra ulike kulturer. Fela spilte repetitivt, bassen besto nesten utelukkende av ostinater, og sangen var ofte enstemt. Dette er kjennetegn på folkemusikk fra flere kulturer. Det å gjenta ostinat eller tema er en viktig måte å gjøre musikken tilgjengelig på, da den stadige repetisjonen gjør det lettere å lære seg sangene når det ikke finnes noter. Dessverre virket det ikke alltid helt innøvd, så bandet hadde kanskje hatt godt av både en og to repetisjoner før fremføring, med eller uten noter.

Mitt inntrykk av forestillingen var at de som sang fikk fortelle sin egen historie om sin bakgrunn. esperanza spalding sang om sin norske bakgrunn, Esther Thunander sang på svensk om å være svensk, Sarah Camille sang både på norsk og fransk, hvor den franske sangen var om øya hvor hun har røtter fra på sin mors side, Martinique. Mot slutten fikk vi også høre Charlotte Dos Santos synge på det jeg vil tro var portugisisk, da hun har røtter i Brasil. Dermed var det ikke bare esperanza spaldings historie som ble fortalt, men flere historier om tilhørighet og røtter fra flere steder i verden. Dette temaet er brukt mye i spaldings musikk, så det at hun velger å involvere bandmedlemmene i handlingen er ikke overraskende.

Med ryggen mot publikum

Forestillingen ble tidvis også akkompagnert av de to danserne Ornila Ubisse og Jeffrey Young, men her stopper det dessverre opp for min interpretasjon, da dans er noe jeg dessverre kan altfor lite om. Likevel kan jeg si om dansen, koreografien og regien at et gjentakende element var bruken av sirkelen. Først satt de rundt bordet, og etter hvert satt og sto de i sirkel. De var ikke redde for å vende ryggen mot publikum, det virket heller som de ønsket en intern kommunikasjon enn å se tilskuerne i øynene. Men disse sirklene - de gir en sterk assosiasjon til leikarring og andre former for folkedans. Og selv om det var litt uvant for oss publikummere å bli vendt ryggen, var det ikke vanskelig å forstå meningen med regien. Musikerne koste seg, spiste frukt og smilte og lo til hverandre.

En tidvis rørende forestilling

Var det en slik forestilling publikum hadde tenkt å se i kveld? Kanskje ikke. Multiinstrumentalisten med flere Grammy-priser er kjent for en ganske annen type musikk. Men i kveld var det ikke musikken som sto i sentrum, men heller den kunstneriske helheten og et tema som opptar esperanza spalding. Hun har også oppdaget formatet med dans, lyrikk og regi, og har nok sett sin mulighet for å fordype seg i dette gjennom Artist in Residence-oppdraget. Og hvorfor ikke? Dette var en flott, tankevekkende, og tidvis rørende forestilling, men noen oppsummering av esperanza spaldings karriere og musikk var det absolutt ikke. Forhåpentligvis får vi høre konserter med musikken i fokus senere i uka, men som åpningsforestilling (som jeg nå har døpt den om til) var dette et gjennomarbeidet kunstverk, ganske annerledes enn det som pleier å fremføres under Moldejazz.