Kommende lørdag finner en helt spesiell konsert sted på Brygga i Molde. Da skal han som mange vil omtale som Moldes dansebandnestor, Finn Erlandsen, takke av med en siste konsert. Det får være nok nå, mener han. Dagens konsertscener er i liten grad opptatt av å prioritere den musikken Erlandsen og hans type band har stått for gjennom seks tiår.

Men det vil kanskje bli litt Kjell Bækkelund over det (den norske pianisten som ble født i 1930 og gikk bort i 2004 huskes blant annet for sine mange avskjedskonserter), for helt stopp blir det ikke etter Molde. Men i Molde tror han ikke det blir noe mer.

Erlandsen ble født inn i en musikalsk familie på Hovdenakken på 50-tallet og vokste opp der sammen med mor og far og to søsken. Finn var yngst.

- Jeg skulle egentlig ikke vært til ifølge faren min, som var trekkspiller. Han døde tidlig, og da han gikk bort ble vi det som i dag kan betegnes fattige.

*Finn Erlandsen er ute med cd’en “En siste dans”. Og det er akkurat det det blir på Brygga kommende lørdag. Foto: Samuel Pettersson.*

I oktober fyller Erlandsen 71 år. Gitarspillinga lærte han seg selv. Storebrorens gitar fikk han ikke låne. Sin første musikalske åpenbaring husker han fra 60-tallet da han hørte The Pussycats med Sverre Kjelsberg under åpningen av Molde Rådhus. The Pussycats var STORE på den tiden.

Som 15-åring dro han til sjøs med fiskebåt, var messegutt da han fylte 16. Under en tur på land ble han spurt om å være med i et band på Kortgarden som kalte seg The Silver Stars.

Et slags gjennombrudd ble det i en full Alexandrakjeller i 1971. Spredt mobbing fra salen innledningsvis stilnet fort da Erlandsen og bandet viste at de faktisk hadde noe å fare med. Det skal ha vært låta «Hippie Hippie Shake» som de innledet konserten med, som skal ha gjort utslaget.

I 1973 ble Reddik dannet, og det er nok med dette bandet de fleste forbinder Finn Erlandsen.

- Da vi ga ut LP i 1976 var vi blant de første banda i Romsdal som gjorde det. Halvparten av låtene vi jobbet med var egenkomponerte.

Og det var med en slik låt, altså en egenkomponert, bandet i 1979 slo virkelig gjennom. Da kom «Adjø Milano».

- Den skrev jeg sammen med søstra mi, og den ble en stor slager, forteller Erlandsen.

Like før gjennombruddet hadde han hatt fått tilbud fra Sverige om fast jobb som vokalist i et band der. Men ble værende i Norge og satset heller for fullt i Redikk og ble heltidsmusiker samme år. Utover 70- og 80-tallet kunne det bli godt over hundre jobber i året.

- Men et av de sterkeste øyeblikkene mine var nok da jeg deltok i dansebandet Ole Ivars jubileum i Vikingskipet på 90-tallet. For 10 000 publikummere fremførte jeg sammen med mine to sønner «Spille en sving». Det var et sterkt øyeblikk.

På avskjedskonserten på Brygga kommende lørdag kan publikum forvente klassiske låter fra hele karrieren, men også nye låter fra CD`en som akkurat er ute – «En siste dans». CD`en kan kjøpes direkte fra Erlandsen selv.

Hva sitter du igjen med etter alle disse årene i manesjen?

- Jeg er i alle fall takknemlig for alt jeg har fått oppleve som musiker. Men så er jeg også bekymret for dagens unge musikere: mangelen på spillesteder og faste arenaer gjør at få får samme utviklingsmuligheter som jeg hadde selv.

Han ser tilbake på karrieren med stolthet.

- Jeg ble født til å være musiker!

Det er å forvente at en stor menighet takker av Finn Erlandsen kommende helg.

Konserten på Brygga starter lørdag klokken 21.00. På denne får man oppleve Erlandsen i duoformat med Harry Borvik. Billetter a kroner 150,- kjøpes i døra.

Finn Erlandsen takker av

Snart klart for Peer Gynt

Dag Sørås tilbake i Molde med Skadefryd