Før Moldejazz: Bli kjent med esperanza spalding - del 2

esperanza spalding
foto: Rob Lewis

esperanza spalding er en kvinne som ser ut til å ha hundre baller i luften, og som kanskje først og fremst er musiker, men som også jobber og interesserer seg for flere store og viktige tema.

Annonse:

‍esperanza spalding har spilt på Moldejazz tre ganger tidligere. Første gang for snart 20 år siden, i 2007, med egen trio. Så i 2014 som bassist for trompetist Tom Harrell, og i 2016 med eget konsept, Emily’s D+Evolution, på Romsdalsmuseet. Som jeg skrev om i forrige artikkel, hadde det skjedd en del mellom hennes første besøk til Molde i 2007 og de to besøkene i 2014 og 2016. Opptredener for president Obama, Grammy-priser, og flere albumutgivelser.

Når hun i år som Artist in Residence, åpner Moldejazz mandag kveld, blir det med et ensemble som speiler hennes kunstneriske univers – der musikk møter poesi, dans og fortelling.

På scenen får hun selskap av den norsk-brasilianske vokalisten Charlotte Dos Santos, som også bidrar som kreativ og faglig rådgiver, den maliske perkusjonisten Sidiki Camara, poeten og vokalisten Sarah Camille, folkemusikeren Tuva Færden på fele, sang og dans, samt den mosambikiske danseren Ornilia Ubisse.

Fra jazzstjerne til kunstnerisk nyorientering

Etter å ha gitt ut Radio Music Society i 2012, trengte hun en pause. Det hadde vært et stort trykk med Grammy og økende interesse og styring fra plateselskaper og kommersielle aktører, og hun tok noen rolige år i hjembyen Portland for å finne tilbake til kjernen av det hun ville drive med. Emily’s D+Evolution, som hun opptrådte med på Romsdalsmuseet i 2016, var produktet av de rolige årene i Portland. Et konsept hvor spalding spiller ut sitt alter ego, Emily, som også er mellomnavnet hennes. Tidligere hadde hun spilt kontrabass, mens nå var det el-bass som gjaldt, og på Romsdalsmuseet fikk vi høre en litt mer rocka sound fra henne som tidligere holdt seg til klassisk og jazz-verdenen.

Et kunstnerskap i stadig utvikling

esperanza spalding, Berlin 2025
foto: Jakob Tillman

Det har gått ti år siden den gang, og mye musikk er produsert på den tid. Emily fikk sitt prosjekt, og esperanza er tilbake igjen for fullt. Der D+Evolution var et mer rocka/fusion album, har hun de senere årene beveget seg videre inn i det spirituelle og mer eksperimentelle i sine egne prosjekter, som 12 little spells fra 2019 og Songwrights Apothecary Lab fra 2021. Samtidig har hun samarbeidet med andre (jazz)musikere, senest i 2024 med brasilianske Milton Nascimento, og på 2023-livealbumet Alive at the Vanguard med Fred Hersch. Det viktigste samarbeidet har vært med saksofonist og komponist Wayne Shorter, som hun turnerte og samarbeidet med i flere år. I 2021 ferdigstilte de jazzoperaen «Iphigenia», med musikk av Shorter og libretto av spalding. Musikken er skrevet for kammerorkester med 28 musikere, og esperanza spalding sang selv rollen som den ene av fem Ifigeneia. Myten om Ifigeneia er nemlig skrevet om i denne operaen – hvor de fem versjonene av den ofrede gudinnen møtes og forteller sine historier. Jazzoperaen tar opp temaer som er viktige for spalding – hvor hun røsker opp i hvordan mytologiene ofte er misogyne og bygger opp under militaristiske og patriarkalske verdikulturer. Musikken i jazzoperaen er selvfølgelig preget av improvisasjon, samtidig som den holder i trådene fra den klassiske verden. Etter at Wayne Shorter gikk bort i 2023, har esperanza spalding jobbet for å videreføre hans musikalske arv.

Musikk som handling

I et intervju fra mai 2025, forteller esperanza spalding at musikken for henne er et instrument for å jobbe med formål som betyr noe for henne. Hun anerkjenner musikken som «a very powerful mover of energy, mover of material reality», og sier videre at musikken brukes som «an action step, as a part of the process of organizing ourselves». Et eksempel på hvordan hun brukte musikken til å samle mennesker og jobbe mot et felles formål, var da hun i 2013 lagde sangen og musikkvideoen «We are America», hvor hun fikk med seg store navn som Stevie Wonder, Janelle Monáe og Harry Belafonte. Sangen og videoen ble publisert i forbindelse med at innsatte i Guantánamo Bay i 2013 startet en sultestreik for å legge press på beslutningen president Obama (ja, der var han igjen!) hadde tatt om å stenge fengselet for godt. Videre har hun også holdt konserter og solgt merch på turneene sine hvor alle inntekter har gått til organisasjonen Free the Slaves. Det er kanskje ikke musikken i seg selv som står i sentrum for esperanza spalding, men at musikken kan føre til handling, og som jeg vil vise videre; at musikken kan ha en terapeutisk effekt.

Annonse:

Musikk som helende praksis

esperanza spalding
Foto: Julian Loma

Under Moldejazz spiller hun fire konserter. Åpningskonserten i Bjørnsonhuset mandag, konsert på Hjertøya tirsdag, sammen med ESKA og Melissa Hié i Teatret Vårt torsdag, og morgengry-konsert fredag. To av konsertene er altså både utendørs og gratis. Dette kan også ha en sammenheng med esperanza spaldings arbeid med kunstterapi, som virker å være det hun har brukt mye av tiden sin på de siste årene. I 2020 grunnla hun Prismid Sanctuary, som ifølge hjemmesiden er en «eco-cultural hub in Portland, OR created by and for Indigenous, Black & all POC artists and cultural workers.» Tilbudet er gratis, og er altså en hub for BIPoC-samfunnet i Portland, for å skape et felles rom og samfunn for å uttrykke seg gjennom kunst, skape fellesskap og tilknytning. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at to av hennes fire konserter som Artist in Residence under Moldejazz er gratis utendørskonserter, og at dette sannsynligvis har vært hennes eget ønske. Det er helt i tråd med slik Prismid Sanctuary er bygget opp, som et gratis tilbud med mye utendørs aktivitet. Konsertene både på Hjertøya og Morgengry i Reknesparken (sammen med britiske Shabaka) blir sannsynligvis veldig tro til hennes filosofi og arbeid med musikk som helende praksis, hvor hun vil knytte sammen musikk, natur og sjel til noe helt unikt.

En invitasjon til publikum

esperanza spalding er en kvinne som ser ut til å ha hundre baller i luften, og som kanskje først og fremst er musiker, men som også jobber og interesserer seg for flere store og viktige tema. Det er enda flere ting jeg kunne ha ønsket å ta opp i artiklene mine, men mitt hovedønske er at Moldepublikummet vil ta varmt imot en musiker som allerede har lang fartstid og en stor sjangerbredde, og som sannsynligvis vil gi oss noen kanskje «eksperimentelle» og sjelelige opplevelser, som jeg tror det vil kreve en del åpenhet fra oss som publikum for å kunne ta imot. Derfor utfordrer jeg til å møte opp på konsertene hennes med et åpent sinn og en utforskende og lekende tilnærming til musikken og dens betydning.