Gunnar Bloch Røsand om skrivekurs med Endre Ruset
Et skrivekurs på Rangøy ble et møte med både mytiske havdyp og nye kreative verktøy for Gunnar Bloch Røsand. Med bakgrunn som dikter, fotograf og installasjonskunstner fant han inspirasjon i Fritekst-metoden til Endre Ruset – og i fellesskapet som oppstod mellom deltakerne
Gunnar Bloch Røsand
Foto: MoldePuls
- Skriving er bare en av retningene mine, forteller Gunnar Bloch Røsand. Han ga ut boka “Røros i mitt bilde” på eget forlag i 2004, hvor halve boka er analoge fotografier, og den andre halvparten tekst.
- Faren min som jobbet som journalist i Tidens krav introduserte meg for foto, forteller han videre.
Han har også jobbet med maleri og installasjonskunst. Den siste installasjonen han gjorde står i Tresfjorden, og er en fugl med 15 meter vingespenn – fullført for et og et halvt år siden.
- For noen år siden kjørte jeg forbi Marstein og la merke til en stein ute på jordet med stige, det slo meg som et dikt i naturform. Stigen hadde morknet og jeg følte for å ta grep så jeg lagde en ny stige.
Resultatet fikk tittelen “Solen stiger ned til jorden” (7 trinn med regnbuefarger).
Vi har tatt en liten prat med Gunnar om hvordan han opplevde skrivekurset med Endre Ruset.
Hva var det mest overraskende du oppdaget ved å bruke Fritekst-metoden til Endre Ruset?
Hvor forløsende den var. Den skilte seg ut for meg fra andre skriveteknikker. Jeg har ikke vært på så mange skrivekurs – det forrige var for 34 år siden, på kunsthøgskolen i Holbæk. Der jobbet vi mer med kategoriske oppgaver, som dikt og sonetter. Stramme rammer som faktisk forløser kreativiteten.
Hvordan opplevde du fellesskapet som oppstod mellom deltakerne i løpet av helgen?
Veldig overraskende nært. Vi kom i kontakt med hverandre gjennom tekstene, på en spennende måte.
Kan du fortelle litt om hva du skrev ut fra tittelen «Sengeteppet fra Atlantis»?
Det tente det mytologiske dypet. Atlantis har en slags mytisk kraft. Oppgaven kom nest siste dagen, og jeg forestilte meg å være på bunnen av Middelhavet, omringet av kunst og kulturnasjoner i tusenvis av år.
Fra kurslokalet.
Foto: Gunnar Boch Røsand
Hvordan påvirket høytlesingen av egne tekster din måte å formidle på?
Om noe, ga det meg mer motivasjon til å formidle. Samtidig var det inspirerende å høre andres måte å lese på – det utfordret meg og ga meg flere muligheter.
Har skrivekurset gitt deg inspirasjon til nye prosjekter eller skrivevaner fremover?
Ja, absolutt. Endre ga oss en personlig samtale og sa: «Ta en halvtime for å skrive, det trenger ikke være mer enn to-tre dager i uken.» Det løsnet noe hos meg.
Når du ser tilbake på skrivekurset, hva tar du med deg hjem – både som skribent og som menneske?
En god bekreftelse på skrivingen min. Det var oppløftende. Som menneske ser jeg, i min alder, at det er viktig å koble seg på miljøer som beriker og styrker mine engasjement og interesser.
Sengeteppet fra Atlantis
Et undersjøiske jordskjelvet skaker havbunnen nede i dypet. Årtuseners arkiv, sedimentert årgang for årgang, smuldrer. Vannvirvler vasker vekk avleiringene.
Noe lyst og lett løfter seg langsomt fra historiens sarkofag. Blir hegende fast i bunnen etter en flik. Duver som en Laminaria hyperborea mellom fisk og flyndrer.
Undervannsstrømmene avleirer forsiktig den duvende, dunkle dypvannsgåten. Et vevet teppe avklares.
Klassiske meanderborder omrammer et motiv, fortsatt sløret av sedimentsøle. Tråder og renning vaskes sakte renere.
Et pæretre kommer til syne. Rik på frukt, bøyes grenene ned, over et skjelett. Hodeskallen vender mot en kvinne. Hun holder et beger over kraniets gap. En dråpe i fallet, falmet fiolett, på vei ned mot en fullkommen tannrad.
Som om hun byr sin unge brudgom en elskovsdrikk.
Bokstaver blir synlige på bunnen av bildet: Jeg vil elske og ære deg inntil evigheten faller.
