Det har vært flere grunner til å være bekymret for demokratiske verdier i Europa.

“Det er lett å være etterpåklok, men jeg tror liberale demokrater var naive da vi trodde at Sovjetimperiet bare kunne smuldre fredelig opp.”

Tirsdag neste uke kommer Ingrid Brekke, journalist i Aftenpostens utenriksredaksjon, til Molde og Storyville for å snakke om demokratier under press. Som tidligere korrespondent for nettopp Aftenposten i Berlin – hvor hun også holdt et høyt fokus på både Ungarn og Polen - og med en mangeårig interesse for tysk og europeisk samfunn og politikk, burde Brekke ha gode forutsetninger for å kunne tegne et bilde av situasjonen rundt oss akkurat nå.

I 2014 kom Brekkes første bok «Da øst ble vest. Livet i Europa etter kommunismens fall». Den ble etterfulgt av biografien «Angela Merkel – et europeisk drama» i 2016. Etter den tid har Brekke også skrevet «Polen. Aske og diamanter» (2019) og «De knuste hjerters land: et innblikk i tysk politikk» (2022).

Når Ingrid Brekke nå kommer til Molde er det med et videre perspektiv enn Tyskland/Polen/Ungarn. Ikke desto mindre må det kunne hevdes at Tyskland, ikke minst under Angela Merkel, fremsto som et svært viktig sted, og kanskje nesten like viktig som Brussel, når det kom til det å skulle utforme europeisk politikk. Så ha meg unnskyldt for å bruke Tyskland og Angela Merkel som et slags utgangspunkt for kommunikasjonen jeg har hatt med Brekke de siste dagene.

Tirsdagens foredragsholder kjører taubane i Marzahn, i utkanten av Berlin. Foto: Privat.

Du var korrespondent for Aftenposten i Berlin fra 2010 til 2012, og skrev på boka du i 2016 ga ut om Angela Merkel praktisk talt parallelt med at hun etter det ikke alle mente var beste evne prøvde manøvrere Tyskland gjennom flyktningkrisen. Tenkte du noen gang, gjennom disse årene, at våre demokratiske verdier rundt ti år senere skulle være under så stort press som det vi de senere årene har erfart?

Jeg tenkte på det, men ikke knyttet til flyktningkrisen. I tillegg til Tyskland har jeg fulgt med på det østlige Europa. Jeg var den gang bekymret over Russlands invasjon av Krym og krigen de startet i Ukraina i 2014. I Ungarn hadde Viktor Orban allerede i flere år styrt landet i anti-demokratisk retning og stukket kjepper i hjulene for EU. I Polen vant det konservative Lov- og rettferdighetspartiet PiS makten i 2015. Så det fantes flere grunner til å være bekymret for demokratiske verdier i Europa. Men at presset skulle være så høyt, at krigen i Ukraina skulle bli så grusom og at USA skulle endre seg så dramatisk, det hadde jeg neppe kunnet forestille meg.  

Turbulens i andre deler av verden - på andre kontinenter - har vi vært vant til, praktisk talt til alle tider. Men ser du noen dag null for de (ytre)høyredreiningene vi har sett også i Europa de seneste årene – det kan ikke bare være flyktningkrisen(e) – eller kan det akkurat det?

Det har vært nok av turbulens i Europa også, jeg tror det er riktigere å si at vår erfaring med dyp fred etter den kalde krigen er et gigantisk unntak i historien. Og selv da var det krig i tidligere Jugoslavia. Når det gjelder ytre høyre-trusselen boblet den før flyktningkrisen - jeg nevnte Viktor Orban i Ungarn og Pis i Polen, men også Berlusconi i Italia kunne kanskje nevnes som en slags pioner i en ny type popoulisme - men flyktningkrisen ga så absolutt ytre høyre vann på mølla. I Tyskland vokste AfD seg store på temaet migrasjon - og over hele Europa har dette vært et brennhett tema som har matet ytre høyre siden. Noe år null finnes altså ikke - det har alltid vært ytre høyre i Europa. Så vokste de på migrasjon, på koronakrisen og nå også på krigen i Ukraina  - mange ytterliggående partier er jo russlands-venner og opptatt av det de kaller "fred".

Det har blitt hevdet at Putin lenge var åpen for, om ikke et medlemskap, så i alle fall en tettere tilknytning til EU. Merkel, som satt med makten i Tyskland fra 2005, var aldri tilhenger av russisk medlemskap, men heller ikke motstander av at vesten og Russland skulle nærme seg hverandre. Det blir hypotetisk, men likevel; har du noen tanker om hvordan Europa ville kunne ha sett ut om man en gang i årene etter 2005 hadde lykkes med å komme nærmere hverandre?

Det er lett å være etterpåklok, men jeg tror liberale demokrater var naive da vi trodde at Sovjetimperiet bare kunne smuldre fredelig opp. Den britiske historikeren Timothy Garton Ash har fortalt om sitt møte med Putin i St Petersburg i 1994, da Putin arbeidet for borgermesterens kontor. Putin reiste seg opp under et møte og sa: “det er territorier utenfor den russiske føderasjon som historisk alltid har tilhørt Russland." I 2005 hadde Putin styrt Russland i fem år. Jeg ser ikke helt hva EU, Merkel eller andre i Vesten kunne gjort etter at han var blitt president som ville gjort ham vennlig innstilt til demokratiet eller den liberale verdensorden. Feilen ligger heller i at Merkel og Vesten oppfattet ham som den farlige fienden han er altfor sent.

Finn tre feil - eller? Vladimir Putin, Viktor Orban, Silvio Berlusconi og Angela Merkerl blir alle meget mulig omtalt under Ingrid Brekkes foredrag kommende tirsdag. Bildene er hentet fra wikipedia.

Vi kjenner hverandre ganske godt, Ingrid, og har vel et slags inntrykk av hvilke verdier vi står for og til en viss grad også hvor vi står i et politisk landskap – i den grad dette landskapet betyr noe lengre (enten er det hestesko, eller det er sirkulært, eller jeg vet ikke hva  - flatt er det i alle fall ikke) – og jeg har hatt et slags inntrykk av at du har sett opp til Merket som statsleder, selv om dere neppe kan sies ha et likt politisk ståsted. Spørsmålet mitt i denne forbindelse er, ser du annerledes på Angela Merkel sin regjeringsperiode nå i dag, med sine styrker og svakheter enn du gjorde mens hun ennå regjerte?

Jeg skrev boken min om Merkel av to hovedgrunner: Tyskland og landets kansler er essensiell for utviklingen i Europa. Jeg føler at mitt hovedprosjekt som journalist er å forklare hvordan Tyskland "tenker" og fungerer - og det inkluderer kanslerens virke. Men jeg har også vært dypt imponert over Merkel som politiker. Få har behersket håndverket som henne - det var derfor hun var enormt populær i år etter år og kunne bli gjenvalgt igjen og igjen. Hun kjente etter hvert "alle" ledere i Europa og hadde klokkertro på dialog, forhandlinger og vår liberale verdensorden. Merkels store feil som kansler er forholdet til Russland. Hun hadde sterkere forutsetninger enn de fleste til å forstå Putin. Likevel tok hun ikke konsekvensene av hans handlinger, selv etter anneksjonen i 2014. I stedet fortsatte Tyskland å kjøpe russisk gass, de planla Nord Stream 2 på tvers av sine EU-naboers mening og Merkel fortsatte å tro på dialog lenge etter det burde vært opplagt at det ikke virket. Fortsatt er hun helt uten selvkritikk på dette feltet, noe jeg synes er nærmest ubegripelig når vi ser hvordan krigen har utviklet seg og hva Putin og Russland er blitt. 

Tirsdag 21.oktober klokken 19:00 besøker Ingrid Brekke Storyville. Arrangementet er gratis og publikum kan hente ut sine (gratis)billetter her.