Teatersjef, utøver og coach - eller Kristian Lykkeslet Strømskag, Bjørnar Lisether Teigen og Thorvald Steen som de også heter. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Torsdag 5.november er det premiere for stykket «Forsøket» ved Teatret Vårt. I en tekst skapt av Thorvald Steen og Bjørnar Lisether Teigen skal vi bli mer kjent med en jogger som presses inn i en relasjon med en rullestolbruker hvor grensen mellom vitenskap og besettelse etter hvert synes å bli visket ut.
- Jeg var 33 år og livredd og hadde Grete Waitz som et løpeteknisk forbilde. Jeg var også selv et sprekt menneske, men visste hva jeg hadde foran meg. På denne tiden trodde man ennå at det var hard trening som skulle kunne bøte på problemene jeg ville ha foran meg. Altså at man skulle trene opp og presse de friske musklene. Først i 2019 erkjente vitenskapen at dette ville være en feil tilnærming. Men til å begynne med var jeg ikke klar for å akseptere det jeg ville stå i, men på denne tiden ble Grete Waitz også et forbilde for meg når det gjaldt å akseptere sin skjebne. Hun hadde kastet parykken og ga blanke, akkurat som jeg gjorde da jeg satte meg i rullestolen for godt og ble beglodd. Selv etter kreftdiagnosen i 2005 fortsatte hun sin knallharde tilnærming til prestasjonene sine. I dette ligger grunnsteinen for min seneste diktsamling «Slik en struts betrakter sine vinger», som kom nå i oktober.
Da jeg var 33,var Grete et forbilde for det løpetekniske.
Det er Thorvald Steen som forteller dette til MoldePuls i forkant av forestillingen som nå skal opp.
I programteksten fra Teatret Vårt heter det blant annet følgende: “I møtet mellom vitenskapens kjølige blikk og menneskets vilje til å stå imot, avdekkes et urovekkende spill der ingen slipper unna uforandret. Mens joggeren løper, vokser tvilen. Er dette forskning, eller noe langt mørkere?”
Bjørnar Lisether Teigen og Thorvald Steen bekler selv begge stykkets roller, førstnevnte løpende på sin tredemølle, Steen er representert via en skjerm hvor han kommanderer den løpende.
Thorvald Steen kan på mange måter omtales som en Moldevenn. Med en lang rekke besøk til Bjørnsonfestivalen og flere gode venner i byen, er han godt kjent i området. Nylig var han på besøk for å presentere den kommende forestillingen og da rakk MoldePuls en grundig prat med forfatteren.
I «Forsøket» møter vi en mann som jakter på det fullkomne, og som er villig til å presse et annet menneske til yttergrensen for å finne det. Hva tror du ligger bak menneskets trang til å definere hva som er normalt og fullkomment? Hvem mener du har makt til å trekke opp disse grensene?
Thorvald Steen: For det første må vi se på evolusjonsprosessen. Hvis vi skal ta dette alvorlig, ser vi at mennesket har utviklet seg gjennom ulike stadier. Én gruppe skilte seg ut og utviklet evnen til å gå på to bein, blant annet fordi det gjorde det mulig å hente ting fra trærne.
Når du slår opp i Wikipedia eller Store norske leksikon, står det uttrykkelig hva et menneske er. Det er et tobeint individ, og så beskrives antall muskler, bein, knokler, øyne og så videre. Mennesket er altså svært strengt definert.
Hver kultur lager sine normer for hva som er rett og galt. Det gjelder også fra århundre til århundre. Mennesket har derfor alltid operert med svært strenge regler for hva som er normalt og akseptabelt.
Både når det gjelder utseende og menneskets indre egenskaper, blir det stadig flyttet på grenser. Det er ikke særlig overraskende eller rart. Dessverre er dette skremmende aktuelt.
I det kommende stykket forsøker vi å utfordre systemet gjennom et individ – et menneske som sitter i rullestol. Det er ikke det vanlige bildet vi har i vår kultur. Rullestolbrukeren blir ofte sett på som den som ikke tør å rulle opp og ned Storgata i Molde eller på Karl Johan.
I stykket er situasjonen annerledes. Rullestolbrukeren er i en posisjon der han åpenbart kan kommandere et menneske til å gjøtr alt det han selv ikke kan. Det er dette han påfører Bjørnar sin rollefigur i denne forestillingen.
Selv om det begynner som et ganske tydelig maktforhold mellom trener og utøver, coach og løper, ser vi etter hvert at det oppstår en stadig større krise i relasjonen deres.
Til slutt snur forholdet på et ganske overraskende vis. Det blir både mer likeverdig og mer brutalt mellom dem. Det forløses på en måte. Men jeg har merket meg at både teatersjef Kristian og Bjørnar mener at vi ender opp med å tenke positivt til slutt.
Ja, nettopp. Det får meg til å tenke på en ting: Kanskje det ligger en slags intellektuell suverenitet hos den som skal lede, coache eller trene, overfor den som skal prestere. Kanskje også det er en forutsetning for prestasjonen?
Thorvald Steen: Mennesker er ekstremt samarbeidsvillige, eller trenet i å akseptere strukturer. Når fastlegen kommer hjem til meg, selv om han kommer inn i min egen stue, befinner jeg meg plutselig i en helt annen rolle. Jeg skal ta blodprøver, han skal måle pulsen og vurdere blodtrykket mitt. Stivheten kommer med en gang, og det oppstår et nytt maktforhold i hjemmet mitt.
Og dette er en viktig del av det å være menneske. Når Julius kommer inn i en park, for eksempel, går alle umiddelbart inn i sine posisjoner. Det gjelder også oss. Vi har våre roller og strukturer, og det er interessant å se hvordan de oppstår.
Derfor synes jeg det er riktig å si at vi har arbeidet mye med dette, men med et svært konsentrert uttrykk. Vi har en mann som hersker, og en mann i et bur. Det er dette vi spiller ut.
Det kunne vært mange mennesker på scenen og et stykke på tusen sider. Det kunne vart i mange timer. Men dette er halvannen time med hardcore teater.
Det virker riktig at uttrykket er nakent, i den forstand at det bare er to mennesker på scenen?
Thorvald Steen: Ja, og samtidig blir dette en ny opplevelse for publikum, fordi Teatret Vårt her utfordrer blant andre Det Norske Teateret med et uttrykk som ligger nær den mest avanserte formen for moderne teater. Det er et tøft uttrykk.
Jeg har bodd ti år i Berlin, og tenker at stykket fremstår som, eh internasjonalt..
Thorvald Steen: Nemlig, men det blir ikke nødvendigvis håndholdt kamera og slike virkemidler. Jeg har alltid sagt at det tyske teateret gjerne er opptatt av å vise alt. Du kaster opp, det er blod et eller annet sted – den typen uttrykk.
Når kroppen blir et mål på menneskeverdet. Du har selv erfaring som idrettsutøver, men du har også levd med en kropp som ikke alltid lar seg underordne viljen. Hvordan har disse erfaringene påvirket synet ditt på prestasjon, sårbarhet og menneskets verdi?
Thorvald Steen: Jeg har etter hvert blitt veldig opptatt av å komme meg ut av den situasjonen der jeg var redd for å erkjenne hvem jeg var. Jeg måtte slutte å gi opp og begynne å akseptere meg selv.
Det som var veldig viktig i mitt tilfelle, var at jeg ble oppmerksom på hva jeg kunne gjøre for andre mennesker. Selv da jeg var suicidal, var jeg opptatt av dette. Det er noe av det den siste diktsamlingen min går inn på.
Det ene beinet begynner å slepe og subbe. Det handler om hvordan kroppen forandrer seg, og om hvordan et menneske kan forsøke å komme seg gjennom det.
Jeg skammet meg veldig over livet mitt i begynnelsen, da jeg var i tjueårene. Men heldigvis kom jeg etter hvert til et punkt der jeg ikke lenger ville gi opp.
Da jeg valgte å akseptere meg selv, gå tilbake på jobb og fortsette å leve, var det fordi jeg så at jeg kunne hjelpe pasienter og ansatte. Jeg ble den tillitsmannen du kjente, før jeg plutselig og helt overraskende falt ut av den rollen.
Jeg ble syk da jeg var rundt 29 år gammel, og jeg ble til som poet. Etter hvert begynte jeg å akseptere meg selv. Noen år senere ble jeg faktisk sitert på at jeg oppfattet meg selv som en toppidrettsutøver.
Og en toppidrettsutøver er en toppidrettsutøver også når det gjelder måten man bruker hodet på. Man gjør øvelser som er automatiserte, men samtidig må man utføre handlinger der man må tenke aktivt.
Ta en corner i fotball. Du skal treffe ballen, men samtidig må du gjøre andre ting og tenke mens ballen nærmer seg. Det er min verden.
Slik var det også da man møtte meg gjennom mange år. Jeg arbeidet med å gå ned flytrapper samtidig som jeg tenkte på hvordan jeg skulle bevege meg. Det var ikke alltid så synlig, men et skarpt øye kunne se at det ble verre og verre.
Etter hvert aksepterte jeg situasjonen mer og mer. Det var først da jeg var rundt 58–59 år, at jeg fullt ut aksepterte rullestolen. Det tok omtrent tretti år.
I denne prosessen forsto jeg plutselig at jeg kunne bidra med noe til toppidretten.
Jeg begynte å arbeide med toppidrettsutøvere som hadde skader. Blant annet arbeidet jeg med utøvere som skulle løpe 1500 meter. En lege ved Olympiatoppen sa til meg at jeg var en god match for denne typen arbeid.
Dette begynte mot slutten av 1990-tallet. I 2006–2007 var jeg også involvert i dette arbeidet. Etterpå har jeg fulgt blant andre idrettskarrierene til utøvere som Arild Stavrum og Jarl Magnus Riiber, i tillegg til hopp og andre idretter.
Jeg bor like ved arenaen til KFUM Oslo og er på kampene hver eneste gang. Jeg er involvert, for å si det mildt.
Det er utrolig hva man har fått til, selv med det lille budsjettet.
Thorvald Steen: Det gjør at man etter hvert utvikler en helt annen måte å tenke på. Man får et annet perspektiv på kroppen, på straff og på det å leve med en kropp som ikke fungerer slik man ønsker.
Det er også noe av det som er interessant ved forestillingen: Her har vi en rullestolbruker som utøver makt over en sprek løper. Maktforholdet endrer seg gjennom hele stykket.
Et tekstlig samarbeid
Dere har begge et perspektiv på dette Bjørnar Teigen og du, og dere virker veldig samstemte. Skriver dere teksten sammen? Har den blitt utvekslet som en ball mellom dere?
Thorvald Steen: Ja, hele tiden. Jeg har sendt teksten, og Bjørnar har svart og bearbeidet den. Det som er veldig gunstig for meg, er at Bjørnar tenker teknisk på en helt annen måte. Jeg har kunnet gå litt ut på bygda med mine egne ideer, og så har han arbeidet videre med dem. Teksten skal jo fremføres gjennom ham og stemmen hans. Men jeg kommer ikke til å lære meg teksten. Der går det definitivt en grense. Jeg skal ikke stå på scenen hver dag. Det er likevel interessant å se hvordan teknologien har gjort dette mulig. Det er faktisk ganske kult å se inn i kameraet.
Hvor går grensen mellom forskning og overgrep? I forestillingen blir en tilfeldig jogger utsatt for et eksperiment som utfordrer både kropp og sinn. Vitenskapen har alltid vært drevet av ønsket om å forstå og forbedre mennesket. Kan dette ønsket bli farlig? Kan troen på at vi kan kontrollere og perfeksjonere mennesket, gjøre oss blinde for det menneskelige?
Thorvald Steen: Vi graver og undersøker fordi vi tror vi vet. Men så lenge vi ikke stiller det grunnleggende spørsmålet – hva er det menneskelige, og hva er et menneske? – risikerer vi å overse det viktigste. Det er nettopp derfor dette stykket blir til. Det forsøker å svare på det grunnleggende spørsmålet: Hva er et menneske?
Når viljen møter sine egne grenser
Løping handler ofte om å presse seg videre, overvinne motstand og ikke gi opp. I forsøket blir løperens vilje også et redskap for den som vil kontrollere ham. Hva interesserer deg ved dette spenningsfeltet?
Thorvald Steen: Det jeg forsøkte å fortelle dere, er at man kan risikere at muskulaturen blir overbelastet og ødelagt. Selv hos et sykt menneske kan det vise seg at erfaringene også gjelder toppidrettsutøvere. Det er et ekstremt godt eksempel på at friske celler kan gå i stykker ved overtrening. Da kan også et friskt menneske bli invalidisert.
Da jeg var 33 år, trodde man virkelig at jeg måtte trene så hardt som mulig, med den delen av muskulaturen som fungerte. Senere har det kommet tydeligere kunnskap om farene ved dette. I 2019 kom det en stor, mye omtalt medisinsk artikkel, om hvor farlig slik trening kan være.
Det er også en del av det denne diktsamlingen handler om, avslutter han.