Jan Granlies innføring til Moldejazz

Festivalsjef Linda Melsom og helseminister Jan Christian Vestre ledet i går an i street-paraden på en måte som i alle fall burde gjøre Jens Stoltenberg misunnelig. Foto: Petter Haakon Pettersson.

Det ble som seg hør og bør en strabasiøs ferd mot Molde for vår og salt peanuts` medarbeider Jan Granlie.

Annonse:

Etter en relativt strabasiøs reise fra Voss, med buss for tog, overfylt flybuss, og tre timers venting for å slippe til på hotellrommet her i «kollektivet» på Hotell Molde, er salt peanuts* sin utsendte på plass i festivalbyen. Denne byen, som siden begynnelsen av 1960-tallet, endrer karakter i uke 29, da «jazzerne» for en uke, inntar den lille, rare, småborgerlige, byen, som jeg gjerne kaller Andeby (på grunn av «Røkke og Gjelsten og I»). Her har jazz og fotball dominert siden tidenes morgen, og selv om det har gått veldig i bølger med fotballen de senere årene, har jazzen «stått seg», hatt en helt spesiell stilling i byen. «I ska ut å jazze», sier moldenseren, vanligvis, og ifører seg ett eller annet frikort og festival-t-skjorte for å tråle fram og tilbake i Storgata, når det drar seg mot festival. Men i år har jeg merket at utsagnene ikke er like «fyldige» som før. Lokalbefolkningen, særlig de med en del år rundt bringen, kjenner ikke så mange av de musikerne og banda som festivalen har booket. Og siden det er relativt dyrt å kaste seg ut i festivallivet, så trår man litt mer forsiktig rundt i Storgata i år. Så jeg er spent på hvordan publikumstilstrømningen vil bli i versjon 2026, når status skal gjøres opp.

Jeg har vært her, mer eller mindre jevnlig, siden 1978-festivalen. Jeg har tilbragt noen år i byen med studiekort, hvor mesteparten av tiden gikk til jazz og sosialt samvær, heller enn dype studier i transportfag og økonomi. Og noe av det beste med å komme tilbake, er å treffe igjen alle de gamle svirebrødrene, som man treffer på denne tiden, en gang i året, og oppdager at de også blir eldre og eldre. Det er litt merkelig å oppdage hvordan samtalene har skiftet fra «festivallivet» og hva man skal høre og lignende, til at det dreier seg om sykdom, hvem har det bra på sine eldre dager, og hvem plages. Men det er alltid hyggelig å treffes. Å gå gjennom Storgata denne uka, tar lang tid, fryktelig lang tid. Da treffer man alltid gamle venner man må slå av en prat med. Så et mantra for å være på Moldejazz er å alltid ha god tid.

Da jeg ankom, søndagen, var det fremdeles relativt stille i byen. Salgsteltene ble satt opp i Storgata, rigging foregikk i Alexandraparken, stæsj kjøres og bæres inn på spillestedene på Plassen, lastebiler fra Syltes brus, grønn eller oransje, «køer» gjennom gaten. Byens hovedgate er befolket med en del herrer i sin beste alder, med de rette alderstilleggene, som later som de rigger, iført sorte «crew»-t-skjorter og sorte shorts, mens ei røys med unge damer gjør den egentlige riggejobben. Og sola viser seg slik den skal her i byen når det drar seg mot festival.

Så vi får nyte den så lenge vi kan. For det skal visstnok komme et væromslag om noen dager!

Jan Granlie artikler for MoldePuls under Moldejazz er et samarbeid med jazznettstedet salt-peanuts.eu.