Jørgen Krogset Dalene.
Foto: Hanna Petrechenko
Jørgen Krogset Dalene har gjort det til sin livsoppgave å høre mest mulig musikk. Her tar han deg gjennom sine betraktninger om månedens topp 10 album i oktober.
I min ferd mot 365 album har jeg lyttet til 42 album utgitt i oktober, her er de 10 jeg likte aller best. Jeg har valgt å skrive om fem av de med litt sjangervariasjon og de som er mest interessant å skrive om, men det er ingen rangering av de 10 øverste. Jeg anbefaler å sjekke ut alt sammen.
Om du vil sjekke ut alt jeg kontinuerlig anbefaler på Spotify kan du følge denne listen, eller se flere anbefalinger på Instagram på @jegheterjorgen - der kan dere også sende meg anbefalinger på musikk jeg burde sjekke ut, det setter jeg veldig pris på.
Fontaines D.C - Dopamine Chamber
Rating: 85/100
Fontaines D.C. har gjort noe av det vanskeligste et band kan gjøre, å følge opp et definerende og kritikerrost album som Romance, til tross for at det ikke er første gang de følger opp fantastiske utgivelser. Som alltid leverer de atter en gang.
Som albumtittelen tilsier er dette en kommentar på tiden vi lever i, og bandet selv sier at albumet i seg selv er et dopaminkammer hvor de tester hvordan lytterens sinnstilstand og humør forandrer seg i tråd med musikken. Albumet er preget av mørk, synthbasert rock i postrock og new wave-verden fra den irske kvintetten. Det er vakkert, rått, fengende, poetisk og ganske variert.
Den største overraskelsen og for min del høydepunktet for plata er det slående vakre samarbeidet med ROSALÍA på “Where is Gone?” Dette er en storslagen og nydelig låt som skiller seg ut med et sterkt hook, cinematisk sound og gjennomgående nerve. Låta minner om en krysning mellom Lana Del Rey og Nick Cave, på alle gode måter.
Kavinsky - Nightcall-aktige “Marianne” er en annen låt som skiller seg ut med hypnotiske fraseringer, et drivende basskomp og definitivt sporet som bare blir bedre hver gang jeg lytter til det.
Jevnt over er dette et strålende album av et av de mest spennende bandene der ute.
Susanne Sundfør og Kit Downes - Revelations of Divine Love
Rating 84/100
På Blómi tok Susanne Sundfør oss med til røttene sine og familien, mens på Revelations of Divine Love formidler hun det guddommelige og religiøse via tekstene til Julian of Norwich fra 1300-tallet sammen med organist Kit Downes. Albumet er spilt inn som en helhet i Bragernes kirke og består kun av stemmen til Susanne Sundfør og kirkeorgelet.
Allerede på den første fullverdige låta “I It Am” blir vi møtt av engler i form av den sakrale stemmen til Susanne Sundfør. I It Am er ordene Julian of Norwich skrev i Revelations of Divine Love (kapittel 26) utgitt i 1393 etter en åpenbaring fra Gud. Hele albumet til Susanne Sundfør og Kit Downes er et sammenhengende verk som tonesetter tekstene fra boken med samme navn. Tekstene er historier fra hennes eget liv på dødsleie, og det å overleve alvorlig sykdom. På dødsleiet fikk hun en rekke syninger og åpenbaringer som ble til tekster i etterkant. Julian overlevde og ble en viktig personlighet i lokalsamfunnet og levde som en anakoret, frivillig muret inn i en vegg, som viet sitt liv til bønn, sjelesorg og råd til befolkningen.
I en NRK-artikkel før albumet kom ut forklarte Susanne Sundfør at albumet ble til da hun selv mistet en av sine beste venninner, forfatter Gry Hammer, og at de to fant trøst i tekstene og det positive budskapet til Julian of Norwich.
Dette er albumet du hører fra første til siste spor, mens du lukker øynene og lytter. Dette er albumet som kan gi deg en lytteropplevelse du sjelden tar deg tid til eller blir eksponert for i den moderne verden. Det er utfordrende i den form av at vi sikkert ikke hadde lyttet til en lignende plate, hadde det ikke vært for at det er akkurat Susanne Sundfør som er vokalisten. Samtidig er det nok få som hadde klart det like mesterlig, da stemmen hennes, den musikalske bakgrunnen og vårt forhold til henne gjør at det gir mening at det er akkurat hun som skal formidle disse sjelsettende tekstene.
Normalt sett er jeg fan av album som varierer og er dynamiske, her er det så stikk motsatt det blir en effekt i seg selv at det sammenhengende og konseptuelle gjør det både spennende og hypnotisk.
Susanne Sundfør og Kit Downes - All Shall Be Well musikkvideo
Greg Freeman - All Set to the Bone
Rating: 85/100
Jeg er særdeles glad i en litt haltende vokal og skranglete gitar, da er Greg Freeman innertier. Om jeg skal bruke sammenligninger med skranglete vokaler får vi både tekstene til Bob Dylan og energien til Pete Doherty i The Libertines, alt i et sammensurium av en indierocker fra Vermont i USA. Plata har blitt kritikerrost overalt med god grunn. Den har en enorm intensitet, nerve og et budskap i hver eneste låt.
Du kjenner på søken etter tilhørigheten i låtene “Loser´s Prize” og “Marooned” (som minner om norske St. Thomas (RIP)). Det er en helt intens råhet i låter som “Untitled 10", "Culture" og “Hail Mary”. Samtidig har du renere indierock-hits som “Chaokia”, “Indu” og “Next to Nothing”. Med andre ord er dette et kompleks og sammensatt verk, samtidig som det gir mening, da det er i det samme universet.
Dette er nok ikke et album for alle, da jeg tror ikke alle takler vokalen hans. For meg derimot er det intensiteten, sjela i vokalen, det skranglete og hans evne til å lyrisk beskrive verden rundt seg som treffer meg.
Anderson Paak & Cordae - Heavy Is the Crown
Anderson Paak & Cordae - Heavy Is the Crown
Rating: 78/100
Anderson Paak er en av mine favorittrappere, det finnes få som er så uanstrengt behagelig å høre på i rapverden, med en flow som pakker deg inn som fløyel. Han har tidligere samarbeidet med Cordae, blant annet på sistnevntes album The Lost Boy fra 2019. Ei hel skive med samarbeidet var aldri for lenge. De ender opp med å komplimentere hverandre som gjør at dette fra start til slutt blir en interessant opplevelse. Anderson Paak med sin distinkte stil og stemme, og Cordae med sin mer stakkato, klassiske rapstil. Jevnt over høres hele albumet ut som en hangout-session hvor to kompiser har hatt ei dødsfet uke i studio og levert gull. Dette er en deilig, leken boom-bap-plate uten store hits, men holder et jevnt nivå, det er en nostalgisk vibe over det hele.
Låter jeg vil trekke frem: “You´re Mine”, “Airbender” og “Godfather II”
The Impossible Green - In Search of Impossible Green
The Impossible Green - In Search of Impossible Green
Rating: 80/100
Et av mine favoritt liveband i Norge kom med plate helt i begynnelsen av oktober på et av mine favorittlabels i Norge, Die With Your Boots On. Kort tid etter fikk jeg se dem live med det nye materialet på Die Tankstelle, som var en helt strålende konsert. Jeg hørte på plata på flyet på vei til Bergen når jeg skulle på rockefestivalen Tundra & Lightning, en perfekt oppladning til en knallbra helg. Om man kjenner til The Impossible Green fra før av, er plata i kjent stil og sound, men samtidig vokser de for hver utgivelse. De gjør ikke noe nytt fra tidligere materiale, men det de leverer er helt topp. Det er behagelig, fengende, klassisk og tidløst.
Plata starter knallsterkt med tittelsporet, før det går videre til en av de beste låtene på plata “Farewell America”, en låt hvor bandet sier adjø til sitt kjærlighetsforhold til landet over Atlanteren. En følelse mange kan kjenne seg igjen i i det geopolitiske klimaet vi lever i. “I don´t love you anymore. I have not been let down like this before”. Så sant.
Videre går vi gjennom “Samurai Blues”, “I Don´t Wanna Fall in Love”, og “Shalalala With You”, før vi kommer til min favorittlåt på plata, “Tambourine Messiah”. Den starter åpenbart med et deilig gitarriff og tamburin. Låta er utrolig fengende med god driv, minner om en Rolling Stones-låt, og er låta som skiller seg mest ut soundmessig på plata. Vil bemerke at koringen på den låta er helt nydelig.
Etter det kommer balladen “Anything”, “Lonely”, “Regular Romeo” og “Fast Track, Slow Decay”.
For de som er glad i band som Rolling Stones, The Band og The Who, vil dere nok sette pris på The Impossible Green.
Aktiv Dödshjelp - The Nasty Piece
6. Jess Williamson - A Mile South of Heaven
7. Bjørn Tomren & the Red Barn - Abduction
8. Ingrid Jasmin - Bad Buddeie
9. Aktiv Dödshjelp - The Nasty Piece
10. TOMORA - Celebration (EP)
