Linda Eide
Foto: Tore Zakariassen
Vi irriterer oss over nye ord, krangler om språkregler og gjør oss opp meninger om folk ut fra dialekten deres. Samtidig forandrer vi språket hele tiden. For Linda Eide er det nettopp slike motsetninger som gjør språket så fascinerende. Søndag 25. oktober kommer hun til Bjørnsonhuset i Molde med «Språksjov».
– Me endrar språket heile tida
Du har gjort språk til underholdning for et bredt publikum. Hva er det med det norske språket som gjør at vi både kan le av det, irritere oss over det og bli oppriktig fascinert av det?
Her kan eg berre synsa, men la meg synsa i veg. Ein grunn trur eg er at me har så mange variasjonar av norsk, tallause talemåtar, dialektar, sosiolektar, etnolektar. Det gjer oss veldig oppmerksom på forskjellar og likheiter og det engasjerer oss. Nye måtar å snakka på blir lagt merke til med ein gong og blir samtaleemne.
Ein anna grunn er ein evig friksjon i språkets natur, som er at språket endrar seg. Eg gir ut ei bok denne hausten som heiter “Livet er eit språksjov” – Kva språket har gjort med meg. Og der kjem eg fram til dette paradokset som eg meiner er sjølve grunnen til denne friksjonen og som eg skriv i store bokstavar: ME VIL AT SPRÅKET SKAL VERA SLIK DET ALLTID HAR VORE OG ME ENDRAR DET HEILE TIDA.
Språket vårt er i stadig endring, og nye ord og uttrykk dukker opp hele tiden. Når du ser på hvordan nordmenn snakker i dag, er det noe som gjør deg spesielt glad – eller bekymret? Og tror du det er større generasjonsmessige forskjellet i dag enn før når det kommer til måten vi bruker språket vårt på?
Nei eg er faktisk ikkje så bekymra på vegner av språket. Det var langt større fordommar for berre 30-40 år sidan til dialektar og språkbruk. Og det at nye ord og utrykk kjem til er heilt naturleg. At eit ord som simpel no er blitt ungdomifisert til å bety enkel lettvint, frå engelsk, istadenfor noko dårleg, lite brukande, som har vore mi tyding av ordet, lever eg godt med. Slik er språkets gang. Generasjonsforskjeller har det også alltid vore, eg snakka annleis enn bestemora mi då eg vaks opp.
Hva sier dialekten om hvem vi er?
Dialektene står sterkt mange steder i Norge, også på Nordvestlandet. Tror du dialekten vår kan fortelle noe om hvem vi er som mennesketyper?
Ja og nei. Alle er me ulike, og det kan ofte vera bås-setjande å opna munnen, me blir plasserte som moldensar, vossing, bergenser, og automatisk tillagt eiegneskapar og væremåter. Men så klart fortel det også noko om oss korleis me snakkar. Eg kjenner ein som er langt yngre enn meg, på Voss, som har valgt å snakka vossing ala våre besteforeldre, då markerer ein seg som ein type, syner at ein er opptatt av å bevare dialekten, syna geografien. Ein som knoter voldsomt kan ein jo bli skept