Mads Ousdal alene på scenen – leverte en mektig Hamlet på Teatret Vårt
Mads Ousdal
Foto: Samuel Pettersson
Når årets Teaterfest ved Teatret Vårt gikk mot slutten, var det med en forestilling som virkelig satte punktum med tyngde. På scenen sto Mads Ousdal alene i Shakespeares Hamlet – og spilte samtlige roller selv. Resultatet ble en intens, medrivende og overraskende tilgjengelig teateropplevelse.
Oppsetningen, regissert av Erik Ulfsby, er en bearbeidet versjon av Shakespeares originaltekst, og konseptet er like enkelt som det er krevende: én skuespiller, ett rom, og et av verdens mest ikoniske drama. Likevel føles forestillingen alt annet enn minimal.
Mads Ousdal viser en imponerende evne til å hoppe sømløst inn og ut av rollene. Med elegante og presise endringer i kroppsspråk, mimikk og stemmebruk blir karakterene tydelige uten at det noen gang oppleves som forvirrende. Stemmebruken alene er verdt å merke seg – fra lavmælt tvil til raseri og svart humor, med en bredde i uttrykket som holder oppmerksomheten fanget gjennom hele forestillingen.
Mads Ousdal
Foto: Samuel Pettersson
Selv har Ousdal uttalt at dette er den mest krevende oppgaven han noen gang har hatt. Som publikummer oppleves det som alt annet enn krevende: det er uanstrengt å bli dratt inn i universet. Forestillingen er gripende, og man trekkes inn i både galskapen, humoren og tragediene som driver stykket fremover. Karakterutviklingen er også tydelig gjennom hele forestillingen, særlig Hamlets gradvise oppløsning og voksende galskap blir stadig mer markant når handlingen drives fremover.
Scenografien, signert Arne Nøst, er mørk, stilisert og nesten gotisk i uttrykket. Metalliske lysestaker, svarte gardiner og en transparent bakvegg med refleksjoner i glasset gir scenen et urolig undertone og et drømmeaktig preg. En enkel svart boks flyttes rundt og får stadig nye funksjoner - som døråpning, båt og til slutt gravkiste.
Musikken av Kjetil Bjerkestrand og lyddesignet til Ulf Erlend Haave ligger som et svevende, mystisk bakteppe gjennom hele forestillingen. Lydbildet forsterker følelsen av uro og psykisk oppløsning, og bidrar til at stykket får en nesten marerittaktig atmosfære.
Som avslutning på årets Teaterfest var dette en forestilling som føltes både ambisiøs og gjennomført. Enmanns-Hamlet kunne fort blitt et eksperiment for de spesielt interesserte, men i stedet ble det en sterk og engasjerende finale som viste hvor mye kraft som kan ligge i én skuespiller, et godt konsept - og et tidløst stykke teater.
