Mario Araya fra Molde debuterer som forfatter
Molde-baserte Mario Araya er aktuell med sin første bok, Du var medvirkende, på Forlaget Oktober. Med utgangspunkt i en forteller som prøver å orientere seg i livet gjennom relasjoner, lesing og refleksjon.
Mario Araya
Foto: Sebastian S. Bjerkvik
Hvordan oppstod stemmen til jeg-fortelleren i Du var medvirkende — og vil du si at karakteren springer ut av egne erfaringer, eller av et mer fiktivt prosjekt?
Karakteren er fiktiv, men stemmen til jeg-fortelleren kommer jo fra et sted, og jeg skriver ikke om ting jeg ikke kan noe om.
Hovedpersonen beskrives som en som opplever livet som en slags felle, og som forholder seg til tilværelsen gjennom å lese, drikke og observere — hva var det ved denne livssituasjonen som gjorde at du ønsket å skrive boka, og hvilke spørsmål var du mest opptatt av å utforske?
Om livet er verdt å leve, eller ikke. For øvrig ikke spesielt originalt, men Albert Camus mente at selvmordet er det eneste alvorlige filosofiske problemet. Litteraturen behøver ikke å besvare det, hovedpersonen min har heller ikke noe svar, men spørsmålet opptar ham.
I hver novelle møter vi ham med en ny person, som enten frivillig eller ufrivillig tar plass i livet – en kone, kjæreste, mor far, elsker eller en eks. Hva var det ved disse møtene som gjorde at du ønsket å utforske dem?
De er tuftet på kjærlighet, i bunn, på en eller annen måte. Eller en forventning om at samværet med andre mennesker skal være godt for en. Man kan ikke leve uten håp. Hvis livet ikke er verdt å leve, hvorfor inngå romantiske forhold eller opprettholde noe som helst.
Du har bakgrunn fra både forfatterstudiet i Bø og Talentskolen i Danmark — har du konkrete erfaringer eller minner fra tiden din som student som har formet boka?
En av tekstene ble til i Bø. Den ble lagt i en skuff, altså kastet jeg den ikke, så jeg må jo ha tenkt «her er det noe». Så plukket jeg den opp igjen noen år senere og fullførte den. Selv om tekstarbeidet først og fremst handler om å skrive, skal man ikke stikke under stol at å legge det bort, eller nettopp stikke det bort, haha, kan signe arbeidet. Jeg er debutant, altså en amatør i yrket, det meste jeg skriver tror jeg ikke på, og kvir meg til å lese gjennom. Når jeg tenker meg om, er det ikke sjeldent at jeg kaster papirene på gulvet, og så blir jeg tvunget til å ta opp et og et ark for å se om det er noe å ta vare på. Haha!
Både Mads Eslund, lederen av Talentskolens skrivelinje i Danmark, og Rune Christiansen, som er studieleder i Bø, begge har vært enormt viktige for meg. Forfatterskolene gjør en ikke nødvendigvis bedre til å skrive, men man lærer seg å lese, og det får man igjen for senere.
Dessuten har jeg et veldig fint minne fra Forfatterstudiet i Bø, jeg er ute og sykler på en av Telemarks mange traktorveier når jeg ser Søren, en klassekamerat, komme gående over kornåkeren. Onsdagene var såkalte «skrivedager», men vi hadde rømt ut begge to. Det var starten på et vennskap, og vi heier på hverandre både i skrivingen og ellers. Til høsten skal vi til Danmark for å plukke sopp, skrive og lese hverandre.
Er det noen forfattere som du spesielt lar deg inspirere av?
I boka finner man flere litterære referanser. I musikken er det vanlig å «sample» andres låter og temaer. Jeg har benyttet meg av det samme knepet, bare litterært. Dessuten finner hovedpersonen glede i å lese, så det ville vært rart å ikke ta med eksempler derfra.
En av bøkene det refereres til, er romanen På badet (1987), av Jean-Philippe Toussaint. Min hovedperson har, i likhet med hans, en forkjærlighet for baderommet, som er et rom man kan reflektere helt nakent i.
“Man burde ikke skrive når man er forelsket.”
Du var medvirkende - utgitt på Forlaget Oktober.
Foto: Sebastian S. Bjerkvik
Hvordan har det vært å skrive om en så mørk og eksistensiell tematikk som debutant?
Tematikken blir tydeligst mot slutten av skriveprosjektet, så jeg tenker ikke på hvordan jeg har det underveis. Men selv om tematikken kan synes mørk, er den først og fremst alvorlig og uungåelig å berøre. Som debutant har jeg gjort meg få illusjoner om hva jeg er i stand til å skrive om, vært mest opptatt av at språket sitter. Forfatterens oppgave er jo å skrive, ikke føle, men så klart henger det sammen. Toussaint, som jeg nevnte tidligere, har skrevet en bok om det å skrive, den heter «nødvendighet og tålmodighet» eller noe sånt. En balansegang der er viktig.
Hva håper du lesere tar med seg etter å ha lest boka?
Det er stort om noen leser den. «Hen skriver godt», hører man ofte folk si når de leser noe de liker. Det er pussig fordi man skulle tro at det var et minimum av hva man forventer seg. Men jeg har skrevet noe som jeg selv syns er bra, og det er viktig, men det viktigste er å ikke bli forelsket i sin egen stemme. Man burde ikke skrive mens man er forelsket.
Du var medvirkende kommer ut på Forlaget Oktober 11. mars, mer info finner du her.
