Marius Neset: Er han jazzens Erling Braut Haaland?
Hva skjedde nå? Det var det store spørsmålet og den stemningen som var å spore blant publikum da siste tone var spilt og siste applaus var ferdig klappet og hoiet.
Marius Neset er en Moldesvenn og har spilt flere bemerkelsesverdige konserter her. Publikum har lagt merke til at hans musikk er verdt å bruke tiden på, og billettene var revet bort også denne gangen. Med sin utfordrende og ofte nokså komplekse komposisjonsstil, er han kjent for å plukke ut og samarbeide med musikere i verdensklasse. Denne turneen er selvfølgelig intet unntak, med et internasjonalt sammensatt band av musikere i toppklasse.
Marius Neset og hans kvintett begeistret et fullsatt Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Konserten var et utdrag av albumet Cabaret som kom ut i 2025. Musikken har elementer fra flere sjangre, alt fra nordiske folkemusikk-elementer til kubanske rytmer og slapping bass fra 80-tallet. Noe nytt nå er at han i motsetning til sin tidligere mer akustiske klang i større grad tar i bruk elektroniske elementer, spilt av britiske Elliot Galvin på synther og keys. Elektronikaen fylte en mye større del av lydbildet her enn det kan sies å ha gjort på tidligere utgivelser og konserter jeg kan huske å ha hørt.
Marius Nesets musikk representerer lekenhet, utforskning, overraskelser og ikke minst optimisme. Akkordene er ofte dur-preget og «glade», og progresjonen er ofte fremoverlent, optimistisk og avslutter med et smil. Ikke bare musikken smiler, men publikum gliste og musikerne likeså. Etter hvert nummer sto applausen i taket, det var trampeklapp til applausen ble avbrutt av starten på neste låt. Og er det rart, da? Soloene sprenger alle skalaer, og når du tror det ikke kan ta mer av, så tar det av litt til. Hvert eneste taktartskifte, hver eneste modulasjon, hver gjennomtenkte akkordprogresjon, viser hvor kompleks og sammensatt denne musikken er, og du vet sjelden hva som vil møte deg rundt neste sving.
Mellom verdensrom-aktige soli og lynraske rytmer i skeive taktarter, dukket det også opp en ballade, Song for Maja, hvor tempoet innledningsvis blir skrudd helt med. Men heller ikke en ballade kan være kjedelig eller langdryg i Nesets univers. Også denne hadde stadig skiftende stemninger og uforutsigbare vendinger.
Den etter hvert så anerkjente saksofonisten og komponisten er kjent for sin allsidighet, og som et unntak fra Cabaret-albumet fikk vi en sats fra en helt annen sammenheng; konsert skrevet for fløyte og symfoniorkester. Her var det kun svenske Magnus Hjorth på piano og Marius Neset på tenorsax som spilte, og som ga publikum noe helt annet enn resten av konserten både før og etter.
Ikke unaturlig å bruke idrettsmetaforer når man skal beskrive Marius Neset og hans hoffs innsats. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Men selv med ballader og fløytesatser, så er det den raske, uforutsigbare, lekne og skalasprengende musikken som står i sentrum når man hører Marius Neset Kvintett. Og den bærer med seg en lang tradisjon av jazzmusikere som i et århundre har prøvd nettopp det; å sprenge skalaen.
På 1940-tallet begynte jazzmusikerne å gjøre sport ut av jazzen. Det ble som en slags konkurranse, om å spille de mest komplekse soloene i de mest kompliserte akkordprogresjonene, og det gikk bare raskere og raskere for hver jam. Charlie «The Bird» Parker var sentral i dette racet. Marius Neset Kvintett lager etter min mening 2020-tallets bebop. Her har de også med seg de elektroniske elementene fra 70-tallets fusion, og folkemusikkelementer fra både nordisk og søramerikansk musikk, men i nesten alle låtene blir det et race om å løfte taket enda litt høyere ved å spille raskere, tøffere, bedre, enn forrige gang. Der bebopen ofte ble til en konkurranse mellom musikerne, er Marius Neset Kvintett mer et lagspill som sammen løfter taket med en energi som det nesten er umulig å sammenligne med andre nåtidige musikere.
Jeg satt i Storyville og dagdrømte om å få se en ekte bebop-jam mellom Charlie Parker og Marius Neset.
Dagdrøm til side, alle som var til stede på Storyville kan nok skrive under på at det var høy stemning, aldri et kjedelig øyeblikk, og en energi og lekenhet som beviste at det var jazz fra øverste hylle vi fikk servert i kveld. Og publikum så ut til å skjønne nettopp det.
