Herbert Nordrum som Isak og Asta Kamma August som Inger i “Markens Grøde”. Foto: Ymer Media / Oskar Dahlsbakken.
En kraftfull film med et omfattende kildemateriale gjør MoldePuls’ anmelder svært så begeistret for Hans Petter Molands Markens Grøde.
Det har gått noen år siden jeg sist leste Markens grøde, men enkelte bilder og landskap sitter stadig i meg som forventninger til hva som vil vises på skjermen. Den første av filmens fem akter kommer derfor som et lite sjokk med all sin kulde, væte og mørke, og jeg begynner å regne på hvor lenge det kan ha vært siden jeg leste boken. Isak (Herbert Nordrum) kjemper fånyttes mot omgivelsene, blant stein og våt snø, før Inger (Asta Kamma August), som fra intet, dukker opp i fjellsiden. Med redde blikk og hver deres stein som våpen, utveksler de noen ord før hun følger etter ham til et karrig ildsted i fjellet. Isak har allerede sluppet taket rundt sin stein, Inger er ennå ikke overbevist. De samles som i en prehistorisk naturtilstand rundt flammene, fortsatt i en nølende avstand. Slik røper regissøren Hans Petter Moland tidlig sitt ambisjonsnivå: å fremvise en urfortelling om mennesket – i, med og mot naturen. Og om å nærme seg noe annet enn seg selv.
Deres fremvoksende kjærlighet formidles på sjarmerende vis, gjennom keitete gester og gaver, lekeslåssing og ordknapt felles arbeid. Lenge sitter jeg med en opplevelse av fullstendig forståelse mellom de to karakterene, og er i ferd med å slå meg til ro med at filmen har tatt seg massive kreative friheter; jeg oppholder meg faktisk gjerne i denne ømme nærheten filmen ut, samme hvor lite respekt det utviser for kildematerialet. Filmen er virkelig så vakker og kraftfull. Men tid og verden skal snart tvinge seg inn hos paret. I (nasjonal)romantisk ånd, er inngjerding menneskenes undergang. Isak anskaffer et veggur i landsbyen på andre siden av fjellet, og moderniseringens tikken vil nå også deres avsidesliggende hjem.
“Markens Grøde” har et kildemateriale som gir mange fristelser. Foto: Ymer Media / Oskar Dahlsbakken.
Musikken av Kaspar Kaae komplementerer bildene på strålende vis, i en atmosfærisk og nedstrippet stil som trekker tankene mot indie-utgivelser tidligere på tusentallet. Foruten filmens inndeling i akter med tilhørende titler, finnes ingen forteller eller utenforstående stemme. Og takk og pris for det – med et slikt kildemateriale må fristelsene ha vært mange. Likevel er det intimiteten og en personlig historiefortelling som har blitt prioritert. Filmens hovedroller er strålende. Som et gjentagende grep, hviler kameraet nært og lenge på ansiktene deres. Hvor mye smerte et ansikt kan romme, besvares i Asta Kamma August sin tolkning av Inger.
Dette en overveldende og vakker filmopplevelse. Lengden er ikke annet enn tiden vi får oppholde oss i dens verden. Og skulle den oppleves utmattende, kan det ikke tilskrives annet enn dens emosjonelle ladning. Markens grøde er blant det beste jeg kan huske av norsk kinofilm. Det er ikke annet å gjøre enn å anbefale denne storslåtte filmen.
(Lesere må unnskylde undertegnedes noe svulstige språk, men følelsen av filmen og Hamsun sitter fortsatt ferskt i kroppen, selv tre dager etter visningen)
Filmen har sine første visninger i Molde kommende fredag klokken 12:00 og 17:00.
