Molde-debut for sjangerfrie Fuckleberry Hinn
Etter å ha imponert med det sjangeroverskridende dobbeltalbumet Neither/Nor, spiller Fuckleberry Hinn i Molde for aller første gang. På scenen på Fuzzy fredag kl. 20:00 møter hjemmelagde produksjoner og kompromissløs kreativitet en live-energi som legger vekt på variasjon, spontanitet og tilstedeværelse. Med røtter i alt fra lo-fi og powerpop til post-hardcore og drømmepop, byr bandet på et uttrykk som trosser kategorier – og et sett som aldri er helt likt fra gang til gang.
Brage Kristian Einum, Øystein Ulvund, Øystein Megård, Hallvard Løberg Näsvall, Tord Nyheim Hovde, og Ole Jørgen Slungaard Kristensen.
Foto: Steffen Lillevjen.
Fuckleberry Hinn spiller fredag 20:0 på Fuzzy Platebar - denne gangen som kvartett bestående av: begge Øysteinene (ja, de har to), Hallvard og Tord. Vi tok en prat med begge Øysteinene om hva vi kan forvente på fredag.
Neither/Nor er både en leken hyllest og et massivt verk – hva var den første spiren til dette prosjektet, og hvordan visste dere at det måtte bli et dobbeltalbum?
Den første spiren starta med at de to Øysteinene i bandet begynte å skrive låter sammen, litt ut av det blå etter å ikke ha spilt sammen på 14-15 år, og at det dukka opp låter som begge syntes hadde potensial. Det var mer fandenivolskhet enn en plan å utgi et dobbeltalbum. Plutselig innså vi at vi hadde nok materiale til å kunne gjøre det, så det var heller en anti-”kill your darlings”-mentalitet enn å skulle plukke ut kun det vi trodde ville slå an best. Alt ble jo bra på sin måte, så hvorfor skal ikke alt få være med? Vi var hele tiden klar over at det mest sannsynlig er dårlig strategi, men det handler vel mer om å ha det artig og ikke ta ting for seriøst.
Det er et voldsomt sjangermangfold i musikken deres, med referanser til alt fra sea shanties til post-hardcore – hvordan finner dere balansen mellom det spontane og det gjennomtenkte i låtskrivinga?
Har bare latt ting skje uten å tenke for mye, kuratere eller legge føringer, og det viktigste har vel vært at hvis vi har likt låtene, har de blitt med, uavhengig av sjangermessige krumspring. Noen låter har blitt spilt inn i forskjellige versjoner og sjangre, og noen har fått ta en annen form live. Fuckleberry har egentlig alltid båret litt preg av at “everything goes”, uten at det er lett å si nøyaktig hvordan den dynamikken har oppstått. Så har vel det spontane og det gjennomtenkte spilt godt på lag i tilblivelsen av skiva, der spontane uttrykk har fått fritt spillerom, noe som kanskje også gjenspeiles i sjangermangfoldet, men der vi også har forsøkt å foredle det litt mer rotete og spontane til låter som faktisk funker.
Dere har en DIY-ånd og en drømmeaktig produksjon – hvordan jobber dere rent praktisk med å få denne miksen til å låte både "hjemmesnekra og proff"?
Det handler nok mye om spontaniteten i noen av låtene. Noe var mer planlagt og ble kanskje dermed mer forseggjort under innspilling, mens noe bærer preg av at man spilte inn en demo og endte opp med å heller bruke opptakene som hadde en god følelse i stedet for å prøve å gjenskape det mer “proft” i etterkant. Alt er jo sånn sett DIY, siden vi har gjort alt selv.
Fuckleberry Hinn
Foto: Steffen Lillevjen
Mange av låtene flyter sømløst sammen med lite klassisk vers/refreng-struktur – hvor bevisst er dere på å bryte med låtkonvensjoner, og hva håper dere lytteren skal sitte igjen med etter å ha hørt hele albumet?
For de hardhausene som tar på seg jobben med å høre gjennom hele greia på rundt 80 min, så håper vi jo de sitter igjen med en form for tilfredshet og ikke bare er møkk lei. Det er kanskje der variasjonen og det eklektiske og sprikende med musikken kan være en fordel, det holder det forhåpentligvis interessant gjennom hele “reisen”. Med tanke på å bryte konvensjoner så er det kanskje ikke så forferdelig bevisst. Det er jo kult om man klarer å være original, men det blir fort påtatt om man prøver for hardt, så det er nok viktig å i stor grad la låtene ta den formen som føles naturlig uten å tenke for mye.
Hva slags stemning eller energi håper dere å ta med dere til scenen på Fuzzy fredag – blir det en forlengelse av albumets berg-og-dal-bane, eller tar liveformatet musikken i en ny retning?
Energinivået blir nok jevnt over litt høyere enn på plata, da vi ikke drar innom det mest nedstrippa og akustiske materialet, men heller trøkker på litt mer generelt. Spennet er fortsatt til stede, fra pop, rock, grunge og shoegaze til post-hardcore (dessverre ikke noe shanty, enn så lenge). Vi forsøker å legge vekt på at hver konsert skal ha sin egen greie, slik at det ikke blir en kopi av albumet fra A til Å, men heller variasjoner, alternative versjoner og uforutsigbare innfall. Det er lite som er fastspikra på forhånd, og konsertene preges litt av spontanitet, humor og en viss grad av kaos, men forhåpentligvis på en god måte. Vi tilpasser oss jo sånn sett forskjellige settinger og ser gjerne an stemninga og prøver å gi publikum noe de ikke får fra albumet alene.
Er det noe mer dere vil si eller dele i forbindelse med konserten, Fuckleberry Hinn for øvrig, eller musikken deres?
Ikke annet enn at det blir kjekt å spille i Molde (første gang), og at vi setter pris på at folk hører på plata vår. Det er forhåpentligvis nok sjangre og stemninger der til at noe fenger.
