Moldejazz 2026: Festivalsalme ved reisens slutt

Jan Christian Vestre var invitert til å åpne årets Moldejazz. Foto: Petter Haakon Pettersson.

Moldejazz 2026 ble en fin opplevelse. Og nå er det tid for både ris og ros.

Annonse:

Ikke desto mindre må vi i en oppsummering av festivaluka innom både det som var bra og det som ikke var fullt så bra. Så la oss like godt begynne kommentaren med det som ikke var fullt så bra, og avslutte og gå ut av teksten på en positiv flow i påvente av nye spennende opplevelser neste år.

Molderosen

Noe av det som ikke kom bare positivt ut ligger egentlig utenfor festivalens egen kontroll. Slik forholder det seg for eksempel med utdelingen av årets Molderose. Får man den kan man titulere seg som IMR (Innehaver av Molderosen). Mange har høyst fortjenstfullt blitt tildelt denne etter at den ble etablert omtrent i, eller noe etter Cubakrisens tid. Wikipedia har listet opp vinnere siden 1967, men voksne tunger hevder at den ble utdelt noen år før den tid.

I år gikk prisen, på mange måter høyst fortjent til Per Oskar Olsen, blant annet med følgende begrunnelse:

Vedkommende har i ca. 20 år vært en drivende og engasjert kraft i det etter hvert årlige samarbeidet mellom Moldejazz og Trondheim Jazzorkester. Som banksjef hos festivalens generalsponsor, SpareBank 1 SMN, har vinneren lagt grunnlag både for direkte generell sponsorstøtte, og vært en god og kunnskapsrik samarbeidspartner på flere områder gjennom mange år. Blant annet har han stått i spissen for tildelingen av det årlige Jazzstipendiatet, Norges største musikkstipend.

Det er hevet over enhver tvil at Olsen på en svært så positiv måte har viet mye av sin tid og innsats til å styrke kulturfeltet både med kunnskap og kapital. Men kapitalen kommer så langt vi kan se i all hovedsak fra hans arbeidsgiver SMN. Det kan legges til at denne kapitalflyten startet før Olsen kom inn i bildet. Like fullt blir mitt spørsmål om denne tildelingen fremdeles er helt grei.

Molderosen er først og fremst bare en hedersbetegnelse og en pin.

I tillegg dreier det seg om litt heder – ikke penger, prostituerte fra land vi ikke ønsker å sammenligne oss med og det som verre måtte være.

Men har rosekomiteen her ikke tenkt på at tildelingen kan virke litt, eh, førende? Dog må det sies at komiteen er uavhengig av styret og administrasjon i festivalen, men undret meg, det gjorde jeg like fullt, når man også tar med seg i bildet at den samme Olsen, slik vi har forstått det, er med på å bevilge kjærkommen støtte til festivalen.

Paal Nilssen-Love tok med seg den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach til Molde. Det menter blant andre Jan Granlie i salt-peanuts.eu og MoldePuls var klokt. Foto: Jan Granlie.

Vi må snakke sammen

Og så er det saken det har vært visket om i lang tid, men som ingen har turt snakke høyt om; Den høyst fortjente minnekampen for en av Molde FKs og Norges største fotballprofiler gjennom alle tider, Åge Hareide.

Selvfølgelig måtte denne kampen arrangeres og selvfølgelig skal organisasjonen «Kamp mot kreft» få all den støtte og drahjelp som er mulig å oppdrive.

I etterkant av lørdagens oppsummerende pressekonferanse hvor vi i MoldePuls egentlig bare enkelt og greit spurte om det hadde vært dialog mellom festivalen og arrangørene av minnekampen, har det kommet til det som ligner på en konflikt mellom flere av de involverte partene. Det trenger vi ikke i en liten by hvor jazz og fotball er to av de elementene som i størst monn er med på å bidra til at hele regionen settes på kartet.

Snarere bør man heller ta lærdom av det som har skjedd og la samarbeid og kommunikasjon mellom partene være førende gjennom hele året, slik at man hele tiden er best mulig rustet for at alle kan få mest mulig ut av de aktiviteter som tilbys i regionen.

Jeg tror alle parter har noe å lære her og at også Moldejazz må innse at de ikke kan eie uke 29 fullt ut. Det har det opp gjennom årene vært tendenser til at de ønsker. Jeg tror uke 29 i Molde blir fattigere om det ikke også dukker opp spin-off-arrangementer på steder som Brygga, eller andre som ikke er en del av det offisielle festivalprogrammet. Og så kan jeg samtidig inne i mitt hode også stille spørsmålet om hvorfor ikke minnekampen kunne flyttes til søndag før festivalen, når den som veterankamp betraktet likevel var flyttet fra tirsdag, den «vanlige» dagen å gjøre et tilsvarende arrangement på. For alt jeg vet kan det være gode grunner til at dette ikke kunne fungere.

Romsdals Budstikke hentet i etterkant av lørdagens pressekonferanse inn uttalelser fra involverte parter og dere kan lese mer om dette her.

Men for ettertiden; byen er liten – mulighetene er store – og nå er det tid for at alle parter legger ned slåsshanskene, blir gode venner igjen og finner ut hvordan man i fremtiden kan spille hverandre best mulig.

God gjennomføring

Selve festivalen synes jeg har gått overraskende bra og gitt mange fine og interessante øyeblikk. Dog kan det være grunn til å se på noen av valgene som ble gjort med hensyn til spillesteder. Nate Smith i Bjørnsonhuset var åpenbart ingen stor suksess. Et solid navn i seg selv, men ikke et navn som er så kjent for den jevne festivalbesøkende i Molde at han skulle være aktuell for et så vidt stort lokale som Bjørnsonhuset. Her ville nok for eksempel Storyville som scene passet bedre.

Jeg var i utgangspunktet en smule skeptisk til at Festivalakademiet skulle flyttes fra Kafe Kurt til Die Tankstelle. På Kafe Kurt har man mulighet til å konsumere noe av Zbidis tillagede mat og på den måten innta sin lunsj mens man hører Audun Vinger snakke med utvalgte, festivalrelevante personer hver dag klokken 13:00. Frykten var ubegrunnet, og Tankstelle fungerte utmerket og trakk hver dag bra med folk til programposten. Disse gratisarrangementene var enkelte dager til og med helt fulle. Så ja, Festivalakademiet kan gjerne fortsette her, men så må vi også se hva høstens statsbudsjett sier om jazzmuseum i Molde, og hvilken progresjon som eventuelt vil oppstå om man skulle se konturene av at dette faktisk blir noe av. Da lever Die Tankstelle på lånt tid i nåværende lokaler.

Festivalakademiet er en litt skjult skatt i Moldejazz. Det er gratis og det bringer publikum enda nærmere mange av artistene de ellers bare får møte på avstand i musikalske settinger. Jeg synes dette er en interessant del av hele festivalen.

Enda en skjult perle

Og så har vi en annen skjult perle; det er det gamle kulturhuset med den tilhørende Chateauparken. Inne har det hver kveld vært holdt jam med gratis inngang og til tider fri scene, men med et slags grunnband hver kveld. Denne jammen har de senere årene utviklet seg til noe jeg antar må være en av landets beste jam-scener. De som måtte være uenige må gjerne gi meg korrektur på akkurat det.

I år fikk denne scena besøk av blant andre festivalens AiR esperanza spalding samt Riley Mulherkar og mange andre sterke gjester. Blant annet lokale helter som Tuva Halse og Rino Sivathas. Og en haug andre som det er urettferdig ikke å nevne.

Og alt dette altså gratis! Så om du blir lei av lange køer og røling i gatene neste år, så vet du hvor du kan gjemme deg og nesten slappe av litt.

Ikke minst er dette siste et glimrende alternativ for de som synes mange av festivalens konserter begynner å bli vel dyre. For akkurat det er et faktum. Her er ikke Moldejazz alene, på ingen måte, men spesielt for det yngre publikummet som ennå venter på de store jobboppdragene etter at de avslutter sine studier på Høgskolen i Molde, NHH eller hvor det skal være, svir det nok litt når mange av billettene begynner å nærme seg tusenkroners-streken. Studentpriser synes heller ikke være et alternativ nå til dags.

Hvor er det blitt av dagspassene?

I denne anledning kunne festivalen gjort det noe enklere for mange ved å selge dagspass. Det var ikke en mulighet i år, men ikke desto mindre noe jeg synes festivalen bør vurdere igjen til neste år. Det kan i det minste gi én mulighet til at man kan få med seg noen flere konserter uten at skjorta forsvinner.

Moldejazz kan ikke sies å ha fått maksimalt ut av årets Artist in Residence, esperanza spalding. Foto: Jan Granlie.

Fikk man nok ut av Air?

Og så må vi snakke litt om årets AiR, esperanza spalding, også for meg en aldri så liten elefant i rommet. For det lukter jo litt dårlig kontroll, eller uforutsigbarhet, på hele prosjektet når festivalen tidlig gikk ut med Artist in Residence-pass til kroner 1795,-. For dette skulle man få alle AiR- konserter. Denne billettvarianten var tidlig utsolgt.

Hva man fikk for denne billetten? Jo, man fikk to konserter som var gratis, i tillegg til åpningskonserten i Bjørnsonhuset (795 kroner) og spalding, sammen med ESKA & Melissa Hié i Teatret Vårt torsdagskvelden (595 kroner). Selv undertegnede, som fikk null i 1MA av Gunnar Talsethagen ved Molde videregående skole i 1981, vil skjønne at dette ble en dårlig deal med en samlet billettpris på 1390 kroner for det man hadde betalt 1795 kroner for. Det kan legges til at festivalen skal ha gjort kompensasjoner av forskjellige art til de som kjøpte AiR-passet, men her lukter det uansett stor strekk i laget i planleggingsfasen.

Selv om spalding er en glimrende musiker, synes årets AiR-prosjekt å ha sviktet. Lineup til mandagens åpningskonsert var klar først en ukes tid før festivalen startet. Det klinger ikke helt bra, og vitner ikke om særlig langsiktig planlegging.

Marius Neset

Desto hyggeligere er det derfor å konstatere at neste års Artist in Residence heter Marius Neset – av noen omtalt som jazzens Erling Braut Haaland. Vi kan se gjennom fingrene på at han holder med Brann og bare glede oss til alt han skal finne på under Moldejazz 2027. I mine øyne og ører et veldig godt, og jeg drister meg til, spennende valg.

All grunn til å se frem til Marius Neset som neste års Artist in Residence, skal vi tro denne kommentaren. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.

Etter at Neset ble gjort kjent som AiR, til fin jubel på akademiet i Die Tankstelle, sist lørdag, var det flere som nevnte at de trodde han hadde vært allerede. Sine «bare» 41 år til tross; han har jo vært her «bestandig». Med sine 41 år trekker han imidlertid snittalderen for de som har residert ved Moldejazz ned; den ligger på rundt 49 år for det året de har vært her. Paal Nilssen-Love var så langt historiens yngste med sine 27 år i 2002.

Jeg tenker også det bør kunne gå ganske så greit å holde en kontinuerlig og konsistent dialog med den godeste Neset om hva publikum kan ha i vente når vi kommer til Moldejazz 2027.

Flere lineups i forkant, takk!

Videre må jeg nevne en av mine kontinuerlige kjepphester når det kommer til det å offentliggjøre lineups til konsertene under festivalen. Kroneksemplet her på, jeg holdt på å si den negative siden, er Susanne Sundfør sin opptreden på Romsdalsmuseet i 2024. En konsert jeg uansett ville gå på, men jeg tror enda flere hadde kommet dit om det i programmet hadde kommet frem at også Gard Nilssen, Ole Moren Vågan, Andre Roligheten, Jonas Alaska (og sikkert noen flere som jeg ikke kommer på nå), et lite a-lag av norske musikere, skulle være på scena sammen med Sundfør. Her MÅ festivalen bli flinkere. Også i år var det mangelfull informasjon om hvilke musikere vi kunne vente å se på scena. Jeg tror ikke det er bare undertegnede som interesserer seg for slikt, og om ikke annet så selger slik informasjon noen ekstra billetter her og der.

Forbedringer bør man alltid ønske velkommen.

Mange fine musikalske opplevelser

Moldejazz 2026 var også fylt med en lang rekke fine musikalske opplevelser. For egen del ble konserten med Reolõ i Die Tankstelle torsdag kveld en bra opplevelse. Bandet som under Trondheim Calling i år ble omtalt av Audun Vinger som landets nest beste band (stadig uklart hvem som er best), var av samme Vinger nå oppgradert til «Norges beste liveband», og leverte helt i tråd med det. Hør gjerne gjengen på plate også, men jeg holder en knapp på at de er enda bedre live.

Reolõ, landets kanskje beste liveband spilte i Die Tankstelle torsdag kveld. Foto: Jan Granlie.

Lørdagens konsert med den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach og Paal Nilssen-Love ble også en svært så interessant affære. I forkant hadde jeg ventet en konsert av det smalere slaget, men dette kom ut som såpass tilgjengelig at langt flere enn de som fylte knapt halvparten av Teatret Vårts store sal kunne tålt å ha tatt vegen. Og skal man tro anmeldere og observatører var også Harry Macks opptreden i Alexandraparken en sekvens man burde ha fått med seg.

Reiser tilbake i tid

For oss som har levd en stund ble også Jaga Jazzists konsert i Teatret Vårt natt til lørdag på mange måter en reise tilbake til en tid hvor det skjedde så mye spennende i det gamle kulturhuset. Både hva estetikk og musikalsk innhold angår. Synd i grunn, egentlig, at man har valgt å ikke benytte det gamle, slitne lokalet som en viktigere lokasjon. Men på den ene siden ville det kanskje vært kostbart å rigge det i grei nok stand, og på den andre har vi jo fått den tidligere nevnte gode jammen i samme hus.

Det er mye annet som også kan nevnes på den positive siden. Som for eksempel Cécile McLorin Salvant i Bjørnsonhuset onsdag, tidlig kveld. For et relativt voksent publikum på jakt etter klare melodilinjer med fin vokal syntes dette være midt i blinken. Jeg tenker i denne sammenheng at Bjørnsonhuset passer fint til å brukes mandag-onsdag klokken 18.00 med relativt «lett» musikk med solide vokalinnslag. Stort sett riktig bruk av disse lokalene i år, med unntak av tidligere nevnte Nate Smith.

Vepsestikk var et hyggelig nytt bekjentskap på «Programråd ung» i Fuzzykjelleren, på samme måte som Karl Bjorå var det på samme sted. Bekjentskapet var dog for undertegnede ikke nytt.

Vepsestikk i Fuzzykjelleren var et hyggelig bekjentskap. Foto: Samuel Pettersson.

Utover dette har anmelderne blant annet plukket ut både Tuva Halse og Arne Torvik i Storyville (mandag), Trondheim Jazzorkester med Karoline Wallace (også mandag – Teatret Vårt), Isaiah Collier – Storyville mandag kveld – som ting man burde ha fått med seg.

Jeg tenkte vår egen Daniel Herskedal solo i Molde domkirke lørdag kveld kunne bli langdrygt, men det skal det visst nok ikke ha blitt. Så der bommet jeg på ikke å ta turen. Muligens skyldes det delvis også det faktum at det i norske kirker, i motsetning til i mange tyske kirker, ikke serveres øl eller et aldri så lite glass Chardonnay under konsertene.

Lista over gode opplevelser er lang, så noen vil bli glemt. Men la meg i alle fall ta med Cosmic Swing Orchestra som spilte i Teatret Vårt tidlig lørdag kveld – klokken 20:00. Og kanskje burde denne sal fått hvile etter den konserten, for da Charlotte dos Santos gikk på ved midnatt var det ganske glissent blant publikum. Sannsynligvis skyldtes dette hverken feil artist eller feil lokale. Snarere det faktum at (Molde)publikummet var slitne etter lange dagers ferd mot natt, og mange av de som fremdeles var interessert i å holde det gående først og fremst var opptatt av å vase rundt og brøle. Da er det kanskje greit at de ikke betalte 495 kroner for å gjøre dette inne i Teatret Vårt. Neste år kan kanskje dette tidspunktet i Teatret Vårt droppes?

Trenger vi musikk natt til søndag?

For det finnes en tid med Night Spot i Alexandrakjelleren – husker dere den? – hvor man holdt det gående til klokka 03:00 og alle som holdt ut oppførte seg som russ de siste timene, særlig natt til søndag, og våknet opp lettere deprimerte søndag formiddag til et Molde i duskregn. Uff, var ikke bra det heller.

Og om du savner John Legend i gjennomgangen; det var visst så der. Jeg var ikke der, men har snakket med mange som var fornøyde. Men helt klaff var det nok ikke. Skjønt 6000 mennesker på Romsdalsmuseet ikke kan bli helt feil.

Men nå får det holde her. Og så får Jan Granlie, Tor Hammerø, Filip Roshauw, Audun Vinger og de som eventuelt verre er, hevde at her har jeg glemt mye. For det har jeg, jo.

Og da gir konklusjonen seg selv; det ble en fin uke fylt med masse spennende. Så i det duskregnet igjen inntar Molde, avslutter jeg denne oppsummeringen og sier på gjensyn i 2027.