Raindogs: Dette er hvorfor publikum sier de “hører sjefen sjøl”
Ole Jonas og Ole Jonny, kjent som Tom Waits-duoen Raindogs.
Siden 1999 har Raindogs tolket Tom Waits’ unike univers, og duoen lar seg fortsatt fascinere av hans rå, tidløse og filmatiske lydbilde. Fra den første sjokkartede opplevelsen av Big Time på et nachspiel i Nordland, til hundrevis av konserter i Norge og Danmark, har de utviklet et tett samspill og en levende forestilling som kombinerer trofasthet mot originalene med egen musikalsk sjel. Onsdag 17. desember er de tilbake i Molde, klare til å gi publikum en kveld fylt med humor, innlevelse og Waits-perler. Vi har snakket med vokalist Ole Johnny Stensland i forkant av konserten.
Dere har tolket Tom Waits siden 1999 – hva var det som først trakk dere inn i universet hans?
Jeg hørte Tom Waits for første gang i 1997, da jeg gikk i 1. klasse på musikklinja ved Sortland videregående skole. Det var utover høsten, på et nachspiel, at noen kamerater fra 3. klasse satte på en CD med Tom Waits – albumet Big Time. Jeg fikk fullstendig bakoversveis, og det første jeg tenkte var: Hva i helvete er dette? Hvordan går det an å synge sånn?
I tillegg ble jeg fascinert av melodiene, instrumenteringen og lydbildet; det minnet meg om sigøynermusikk fra en svunnen tid. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Det var som å åpne en musikalsk skattekiste – en portal til et nytt og fantastisk univers. Det første jeg gjorde dagen derpå var å dra til platebutikken og bruke de siste stipendpengene på å kjøpe Tom Waits-plater.
Musikken hørtes rå og ekte ut, med et tidløst, organisk og tidvis filmatisk lydbilde. Utrolig stemningsfullt. Jeg var blitt frelst, og sugde til meg hans musikalske univers som en svamp.
To år senere traff jeg Ole Jonas Storli på Trøndertun folkehøgskole. Vi startet et band hvor vi blant annet spilte Waits-sanger. Ole Jonas tolket Waits’ dissonante og uortodokse pianospill på en glimrende måte, og siden har vi vært et radarpar – for å bruke en klisjé.
Waits skriver ofte om mennesker på skyggesiden. Hva gjør disse historiene så sterke å formidle på scenen?
Jeg tror det som gjør historiene så sterke å formidle, er at det finnes noe universelt og dypt menneskelig i dem. Man kjenner seg igjen, uansett hvem man er. Vi har alle vært på bunnen en eller annen gang, på en eller annen måte.
I musikken hans finnes det trøst, sinne, vemod, råskap og kjærlighet – hele følelsesregisteret. Det er et privilegium å få uttrykke dette på en scene, spesielt når responsen er så stor og folk er så takknemlige.
Raindogs
Publikum sier ofte at man “hører sjefen sjøl” når dere spiller. Hvordan jobber dere for å bevare essensen av Waits?
Vi har valgt å ligge ganske tett på originalene i våre fremføringer, samtidig som vi legger vår egen sjel og vårt eget uttrykk i det. Det er kombinasjonen av å være tro mot essensen av Waits og samtidig tilføre vår egen musikalske signatur som gjør at konseptet fungerer – og at vi ikke bare blir et hvilket som helst coverband.
Ole Jonas beholder både det melodiske og det dissonante i Waits’ pianostil, men tilfører også sin egen elegante teknikk og virtuositet. Han spiller også trekkspill, som gir flere fasetter i lydbildet. I tillegg har han et sterkt visuelt uttrykk.
Som vokalist «growler» jeg i Waits’ ånd, men kanskje med litt mindre grums på balladene. Jeg har også studert gitarteknikken hans: mye dempede strenger, som gir en kul rytmisk effekt. Innimellom legger jeg også inn en dæsj Marc Ribot i fraseringene.
Waits har en enorm katalog med imponerende kvalitet. Det viktigste for å bevare essensen hans er å virkelig leve seg inn i sangene og historiene. Da kommer resten av seg selv – og originallåtene ligger jo alltid langt fremme i hukommelsen.
Raindogs i fjor på Fuzzy
Foto: MoldePuls
Dere har spilt hundrevis av konserter i Norge og Danmark. Hva har vært den største utviklingen i Raindogs, og har dere et øyeblikk som er særlig minneverdig?
Den største utviklingen er nok at vi gjennom erfaring har blitt mye mer bevisste på hvilken forestilling vi ønsker å gi publikum. I starten var alt mer tilfeldig. Vi spilte bare noen Waits-låter og lot det skure og gå. Det funket, men etter hvert har vi utviklet oss til en dynamisk duo med tett samspill og en forestilling som er mer helhetlig og profesjonell.
Vi forteller historier mellom noen av låtene og spiller mye på humor. Totalopplevelsen har blitt viktigere enn bare låtene. En kveld med Raindogs er ikke bare en konsert – det er også en performance. Noen ganger føles det som musikalsk ekstremsport, fordi vi gir absolutt alt på scenen.
Instrumenteringen har også utviklet seg. Før besto konsertene kun av vokal, piano og akustisk gitar. Nå bruker vi også trekkspill, elektrisk gitar og stompbox.
Et minneverdig øyeblikk var på en konsert i København. Etter stående applaus gikk vi av scenen gjennom en nødutgang – som smekket igjen bak oss. Applausen ville ikke gi seg, men vi kom oss ikke inn igjen. Så vi løp rundt hele bygningen for å finne hovedinngangen. Billetøren spurte om vi hadde billett, og vi pustet frem: «Vi er bandet.» Da vi endelig kom oss inn, sto publikum fortsatt og klappet. Det føltes som en scene fra Spinal Tap.
Dere har vært i Molde før – hva betyr det å komme tilbake, og hva kan publikum forvente denne gangen?
Det er alltid utrolig fint å spille i Molde. Fra de gangene vi spilte på Syd, til nå på Fuzzy. Vi har fått gode venner her, og det er alltid hyggelig å se kjente fjes igjen. Å spille i Molde føles litt som å komme hjem.
For meg, som er oppvokst ved den fjellrike kysten i Nordland, er det godt å se Moldepanoramaet og kjenne lukten av saltvann. Da føler jeg meg enda mer hjemme.
Publikum kan forvente en duo i godt humør, som gleder seg til å fremføre gamle og "nye" Waits-perler med sjel og innlevelse for et lyttende publikum på Fuzzy.
