Paal Nilssen-Loves Circus i Storyville: En konsert som sent vil glemmes
Sesongavslutningen i Storyville Jazz Club denne uka ga publikum noen øyeblikk for de viktigste sidene i minneboka.
Under torsdagens konsert med Paal Nilssen Loves Circus, var både publikums og musikernes ører skrudd ordentlig på, for her var det mye å lytte til. Bandet besto av Paal Nilssen-Love på trommer, Juliana Venter på vokal, Kalle Moberg på trekkspill, Christian Meaas Svendsen på bass, Signe Emmeluth på altsax og Thomas Johansson på trompet. Det spesielle med denne konserten var settlisten; bandet hadde på forhånd en satt settliste, men konseptet var at hver og en av musikerne til enhver tid kunne spille et hvilket som helst parti til en hvilken som helst sang. Publikum virket både litt nervøse og veldig nysgjerrige på hva som skulle komme. Og det kan ikke sies å ha blitt noe annet enn en suksess.
Paal Nilssen-Love og hans Circus leverte så det holdt, og vel så det i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Til daglig jobber jeg som lektor ved Molde Videregående Skole, og underviser blant annet elever på musikklinja. I noen av fagene, er en stor del av tiden dedikert til å lytte til musikk, og diskutere spørsmålet «hva hørte vi nå?». Mange av elevene ved musikklinja og landslinje for jazz er også ivrige konsertgjengere på Storyville jazzklubb, og jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan de opplevde konserten, og stilte dem noen spørsmål dagen etterpå. Noen av svarene deres vil derfor bli tatt med i denne anmeldelsen.
Med tidligere JazZtipendiat-vinner Signe Emmeluth på scenen, for mange moldensere kjent for sin elektronisk eksperimenterende stil, hadde man kanskje forventet et og annet elektronisk oppsett på scenen. Men utenom mikrofoner og pedaler, (og el-bass), var det kun akustiske instrumenter. Lydbildet ble verken tradisjonelt eller «kjedelig» av den grunn, og det var spennende å se og høre musikerne vri og vrenge på instrumentene, for å tøye grensene for hvordan de klinger. Og her må vokalist Juliana Venter trekkes frem spesielt. For slik en stemmekontroll er det sjelden man hører på Storyville Jazzklubb. Fra de lyseste til de mørkeste toner, fra korte staccato-konsonanter til lange vokaler, og fraser både med og uten tekst, imponerte hun stort. Hun fikk også noen roligere solopartier, blant annet en sang dedikert til Joe McPhee, som var mer en jazzballade, i mer tradisjonell stil enn resten av kveldens repertoar. Videre viste Venter at også i de partiene hvor alle bandmedlemmer spilte kraftigst, skulle hun bli hørt. Og alt dette med en utstråling som om det ikke kostet henne en kalori å gjennomføre det.
Den viktigste sansen i musikken, er hørselen. Og Paal Nilssen Loves Circus viste hvordan man særlig som jazzmusiker må ha ørene godt skrudd på, for som det ble nevnt innledningsvis, var settlisten svært spontan, og kunne fly i alle retninger til enhver tid. Her la det unge publikummet merke til hvordan musikerne kommuniserte godt sammen; «Det var som at en av dem fikk en idé, og med en gang de andre hørte «den, slang de seg på.» Var dette et eksempel på frijazz? En av elevene fortalte meg at han ikke hadde vært så mye på frijazzkonsert før, men han likte godt konseptet med at det kunne gå fra «støy», til å bli et melodisk og samlet tema. De finner sammen, og så oppløses det igjen, og slik foregikk store deler av konserten. Vi kan si at mye av konserten var såkalt «fri», men likevel var det alltid et lim som holdt det sammen. Og det limet var bandleder Paal Nilssen-Love. Både som fysisk midtpunkt på scenen, og som maskineriet som holdt musikken gående, gjorde han en utmerket jobb.
Fra venstre Christian Meaas Svendsen, Signe Emmeluth og Thomas Johansson. Foto: Storyville Jazz Club.
Paal Nilssen-Love med sin entourage av gonger og stæsj. Foto: Storyville Jazz Club.
Noe annet elevene la merke til, var at som trommeslager og bandleder, satte Paal Nilssen-Love sin signatur på prosjektet ved å sørge for at alle bandmedlemmene i løpet av kvelden hadde minst en seanse hvor instrumentet deres ble brukt som et rytmisk instrument, og ikke melodisk. Dette gjaldt altså både sangeren, trekkspilleren, bassisten og blåserne, og dette bidro til å forstå konseptet enda bedre; en trommeslager er bandleder, og da skal det rytmiske også fremheves.
En av elevene poengterte også at trekkspill i denne sammenhengen lød veldig kult. Det var et slags «uventet» instrument, og gjorde den helhetlige klangen enda mer spesiell. Også Kalle Moberg på trekkspill fikk vridd og vrengt på instrumentet sitt, nesten til det ugjenkjennelige. Vi hadde i hvert fall ikke tenkt på at trekkspill kan spille blå toner før nå.
Alt i alt var dette en konsert vi sent vil glemme, både lærer og elever. Vi fikk presentert et imponerende samspill og en opplevelse hvor man aldri rakk å kjede seg som publikummer. Dette fikk vi også bekreftet ved at publikum aldri rakk å klappe etter soloer, da soloene alltid ble etterfulgt av noe helt nytt man måtte rette konsentrasjonen sin mot. Både unge og gamle var dypt imponert over dette konseptet, og hvor lyttende og samspilte seks musikere kan være. Elevene mine var overbeviste om at for å komme dit, kreves det mye øving sammen som band, og at man kan alle sangene så godt at når man hører et utdrag fra en av dem, klarer man med en gang å slenge seg på. Og man må skru på ørene sine! Noe både band og publikum, og særlig kveldens yngste publikum, virkelig viste seg å ha gjort!
Jeg tror alle som leser, er enige i at de unge er noen svært dyktige og dedikerte lyttere! Tusen takk til Fiona, Brage, Jørund, Thea, Aldine, Une, og Mathias ved musikklinja/jazzlinja ved Molde VGS for deres flotte innspill!
Video av Annlaug Gerritdina Pjifers
