Permafrost om den nye EP'en "Tears and bullets", tålmodighet og Molde.
Permafrost: Robert Heggdal, Frode Heggdal Larsen, Kåre Steinsbu og Daryl Bamonte.
Foto: Eiril Osen Waerdah
Permafrost er allerede tilbake med EP-en Tears & Bullets – formet av sårbarhet, råskap og et langt liv med både slag og sår. I dette intervjuet forteller bandet om ny arbeidsflyt, musikalsk utvikling, tap, tålmodighet og lengselen etter å stå på scenen i Molde igjen.
Sist vi skrev om dere avsluttet vi med et håp om at det ikke skulle ta 40 år før neste utgivelse. Nå er Tears And Bullets ute – hvordan opplevdes det å være i gang igjen såpass raskt etter debutalbumet, sammenlignet med den lange veien fram til The Light Coming Through?
Veien fram til ‘The Light Coming Through’ var en vei framover både musikalsk og arbeidsmessig. Før pandemien reiste Robert ofte til Oslo for å treffe bandet for å øve - gjerne på Øvingshotellet på Grünerløkka. Det var fokus på å få et produkt vi kunne stille med på scenen først og fremst. Så kom pandemien som tvang oss til å jobbe på en helt annen måte. Vi ble veldig strukturerte, og hadde online møter en gang i uka hvor vi diskuterte nye låtforslag. Frode og Kåre kom gjerne med et utkast som de la opp på en Google disk, slik at Robert kunne jobbe med struktur, spille inn ny bass, diskutere synther med Daryl og generelt lage en preproduksjon. Dette medførte at låtproduksjonen økte voldsomt. Det var derfor ganske mange låter å velge mellom til plata vi planla. Daryl kjenner produsent og mikser Paul Corkett som vi ønsket å bruke på plata. Men han var, og er veldig opptatt med å jobbe for The Cure. Det tok derfor relativt lang tid før vi fikk gjennomført miksing av alle låtene til plata.
Etter ‘The Light Coming Through ‘ har vi fortsatt med den samme arbeidsmetodikken, og har kanskje 40 uferdige låter liggende. Samtidig sluttet trommeslager Trond Tornes i bandet, noe som satte oss litt tilbake og gjorde oss litt usikre på veien videre. Etter hvert fikk vi tak i en ny trommeslager, John Henry Dall. Han klarte å ødelegge skulderen sin og har vært ute av stand til å øve, og er ikke helt frisk ennå heller. Uansett satt vi med et sett ferdige låter vi trengte å få ut, og tre av dem kan du nå høre på EP-en ‘Tears & Bullets’.
Hvordan skiller Tears And Bullets seg fra debutplata, både musikalsk og tematisk. Ser dere denne EP-en som et selvstendig prosjekt, eller som et naturlig neste steg etter albumet?
‘Tears & Bullets’ er et naturlig steg videre fra LP-en, hvor vi viser noen av de nyere inspirasjonskildene våre. Frode har lyttet mye til shoegaze det siste året, og har tatt med seg inspirasjon derfra. Robert har prøvd å dra inn noe av den naturlige jazz-inspirasjonen de fleste som kommer fra Molde uvegerlig har med seg i bagasjen. Men det er Permafrost slik de fleste kjenner oss uansett.
Vi har mange låter liggende på lur til en ny LP, forhåpentligvis til neste år. Til forskjell fra LP-en ble den nye EP-en mikset av Jeremy Cimino, som har en litt annen stil enn Paul Corkett, som mikset LP’en som kom i fjor.
Tittelen Tears And Bullets peker mot en tydelig kontrast mellom sårbarhet og råskap. Hva var utgangspunktet for denne tematikken, og hvordan har den formet tekstene og stemningen på EP-en?
De som vokste opp på vestkanten av Molde på 70-tallet vet at det kunne være ganske brutalt på mange måter. Dette har jo satt spor i oss alle i form av både sårhet og et behov for å slå tilbake - derav råskapen og kanskje et snev av behov for hevn. Vi har jo blitt menn som har levd lange liv og som har hatt mange opp- og nedturer. Det er ikke slik at denne EP-en har et spesifikt tema. Det er noe som gjennomsyrer alle tekstene vi skriver - stort sett av Kåre og Frode.
Dere har tidligere snakket om håp og eskapisme som viktige drivkrefter i Permafrost. Er dette fortsatt sentrale elementer her, eller har perspektivet endret seg etter at bandet endelig kom på plate og fikk respons?
De aller tidligste Permafrost-låtene ble jo skrevet mens bandet bestod av 14-åringer. På den tiden var det nok mer spor av håp og eskapisme enn det vi forsøker å uttrykke i dag. Når man har levd en stund så svinner kanskje håpet noe, og det kommer mer desperasjon til syne. Vi vet at tiden er dyrebar når kompiser forsvinner ut av tiden. Det setter preg på oss og på tekstene vi produserer. Men for å svare på spørsmålet så har ikke perspektivet endret seg etter at vi begynte å få respons på låtene våre. De uttrykker hvem vi er, uavhengig av responsen.
Mange i Molde har lenge ønsket seg å oppleve dere live - finnes det en mulighet for det i overskuelig fremtid?
Som tidligere nevnt så er trommisen vår fremdeles til rehabilitering, og det vil nok ikke bli mulig å få øvd inn et sett før til våren. Men når det er sagt så lengter vi etter å vise oss fram i fødebyen vår - byen som har satt så dype spor i oss alle.
