Rino Sivathas ser en lys fremtid og unge musikere som holder et høyt nivå

Rino Sivathas har vært den kanskje viktigste jamverten på Moldejazz de siste årene. Foto: Samuel Pettersson.

Blant de internasjonale publikasjonene som besøkte Moldejazz i sommer var amerikanske Daniel Mège og All About Jazz. Nylig publiserte de et større intervju med Moldes Rino Sivathas, som har hatt ansvaret for festivalens jam sessions de senere årene. I dag har MoldePuls gleden av å gjengi en norsk oversettelse av intervjuet i sin helhet.

Annonse:

Jam sessions er den største moroa for jazzmusikere og publikum. Men bak den tilsynelatende spontaniteten ligger en av de mest krevende tradisjonene i jazzen. Det kan ta årevis å lære repertoaret, språket og de uskrevne kodene, og det er i denne til tider skremmende settingen at musikere kan bygge opp – eller ødelegge – ryktet sitt. Jam-sesjonene under Moldejazz har lenge vært legendariske. Trommeslager Rino Sivathas har hatt ansvaret for festivalens jam-sesjoner siden 2018, og fikk selskap av Isak Austnes Brekken. I 2026 så han tilbake på historien deres og forklarte hva som gjør dem spesielle: et sted der musikere fra alle generasjoner deler scenen og gir neste generasjon muligheten til å lære, utvikle seg og få selvtillit.

Moldejazz-jam gjennom tidene

All About Jazz: Har jam-sesjonene vært en del av festivalen helt siden starten i 1961?

Rino Sivathas: Jam-sesjonene har vært en enormt viktig del av festivalen i mange år. Jeg vokste opp med å høre mye om hvordan det var før, og om de legendariske jam-sesjonene i kjelleren på Scandic Alexandra Hotel. Folk snakker fortsatt om de legendariske, lange nettene og jazzlegendene som har spilt på jammen. Kjente musikere fra USA og alle mulige steder spilte der. Den gangen varte jam-sesjonene gjerne hele natten, og siden har de vært et sentralt sted å henge og et møtested både for musikerne som spiller på festivalen, og for publikum som besøker festivalen eller bor i byen. Da jeg vokste opp, snakket folk mye om hvordan det hadde vært før.

På lørdag i år [2026], den siste dagen av festivalen, møtte jeg Cecilie Nogva. Hun var fungerende festivalsjef i fjor. Nå er hun koordinator for økonomi og administrasjon. Hun fortalte meg at da hun var ung, startet jam-sesjonene på Moldejazz klokken tre om morgenen og holdt på til sju eller åtte. Det var på Scandic Alexandra Hotel, men et annet sted enn i kjelleren. Alle musikerne bodde på dette hotellet, så det var lett for dem å holde seg der. De spilte hele natten, røykte masse sigaretter og drakk øl, akkurat slik en jam-sesjon skal være.

Annonse:

AAJ: Hvor flyttet jam-sesjonene etter hvert?

RS: I 2012 var jeg 16 år, og mens jeg gikk på videregående i Molde, pleide de å arrangere jam-sesjonen inne på Storyville jazzklubb, oppe på Plassen [Molde kulturhus, som også fungerer som et kulturelt knutepunkt for Møre og Romsdal]. I denne perioden var jam-sesjonene ikke den største greia, og publikum var ofte fåtallig. Det var ikke så mange musikere som gikk opp og spilte. Rommet var heller ikke ideelt for jam, på grunn av ganske mørk belysning – det ga egentlig en seriøs konsertfølelse. Baren var også utenfor, så det føltes mer som en konsert enn en åpen jam-sesjon der alle bare kunne gå opp, spille og henge sammen.

I 2017 ble jeg med i bandet som åpnet jam-sesjonen. Festivalen bestemte seg også det året for å flytte jammen til området utenfor Storyville-rommet, der baren ligger. Jeg synes det var en god idé. Det føltes mer som et sted hvor man kunne henge, i tillegg til å høre på musikken. Det eneste problemet var at området var for lite. Det var ofte kø utenfor for å komme inn. Derfor ble jam-sesjonen i 2019 flyttet ned i samme bygning, til den mye større salen utenfor Teatret Vårt. I løpet av disse årene begynte jammen å bli mer folksom og en større del av festivalen. Salen har svært stor takhøyde og en enorm trapp opp til taket, der mange mennesker kan sitte. Det var bedre, men akustikken var ikke ideell. Det var vanskelig å høre musikerne, som ofte druknet i praten fra publikum. I 2020 og 2021 var det ingen jam-sesjoner på festivalen på grunn av covid-19.

AAJ: Var det etter dette at de flyttet til Kroa, der jammen holder til nå? [Kroa, «puben», ligger i parken ved Chateauet i Molde.]

RS: I 2022 hadde jeg et møte med festivalen, og vi bestemte oss for å flytte jam-sesjonen til Kroa. Den ligger litt utenfor sentrum. Det er også et parkområde der man kan henge, noe som gjør stedet til et fint alternativ til de andre stedene i byen der konsertene også foregår sent på kvelden.

AAJ: Hvordan endte du opp i åpningsbandet for jammen, og med å organisere jam-sesjonene på festivalen? Hvordan fant festivalen deg?

RS: Veldig enkelt! Jeg er fra Molde og vokste opp med festivalen. Moldejazz har vært en utrolig viktig del av både musikken min og livet mitt generelt. Den har alltid gitt meg masse inspirasjon og en scene å spille på helt siden jeg var veldig ung. Jeg har hatt mange av mine beste musikalske opplevelser på festivalen og hørt mange av heltene mine. Alt fra Ornette Coleman da jeg var 11 år, til Kendrick Lamar. Det er et enormt spenn av musikere som har spilt der og inspirert meg gjennom årene. Og jeg har spilt der siden 2006, da jeg var ni år. Jeg begynte å spille i Alexandraparken [en av hovedarenaene under Moldejazz], der ungdomsband kan spille på dagtid. Jeg spilte nesten hvert år. I 2016 dro jeg til Trondheim for å ta en bachelorgrad i jazz [jazzlinja] ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Jeg var 19. Det var på den tiden jeg begynte å involvere meg i organiseringen av jam-sesjonene.

Det var et lokalt band som åpnet jammen, med noen av mine tidligere lærere fra Molde kulturskole og Sund folkehøgskole i Inderøy kommune. Arne Torvik og Sindre Klykken var lærerne mine på musikkprogrammet ved Molde videregående skole, og de hadde ansvaret for å organisere jammen på den tiden. Arne spilte også med Tuva Halse på Storyville mandag under årets festival, og Sindre spilte med Bech & Skeidsvoll New Orleans Band på lørdag. De spurte om jeg ville bli med i bandet på trommer, og det var en perfekt jobb for meg. Åpningsbandet for jammen besto den gangen av meg på trommer, Kristoffer Eikrem på trompet, Espen Bjarnar på gitar, Arne Torvik på piano og Sindre Klykken på kontrabass. Alle fem var fra Molde, og det var virkelig morsomt å spille med dette bandet. Jeg var den yngste i bandet og hadde nettopp begynt å studere ved NTNU. Jeg var 19 år, og det var utrolig fint og inspirerende for meg å spille i åpningsbandet i den alderen.

De første årene varte festivalens jam-sesjoner bare i tre dager, fra onsdag til fredag. Etter pausen under covid-19 i 2020 og 2021 spurte festivalen meg om jeg ville ta ansvar for å organisere jam-sesjonene. Det har jeg gjort siden.

Jammene i det gamle kulturhuset under Moldejazz holder et høyt nivå. Foto: Dagfinn Reppen.

AAJ: Jam-sesjonene starter ved solnedgang, rundt klokken 23.30, og fortsetter nesten til soloppgang. Det hadde vært morsomt å spørre Moldejazz om de kunne synkronisere det med solnedgang og soloppgang ...

RS: Det hadde vært kult! Kanskje jeg burde nevne det for dem, men jeg frykter at det er mye praktisk rundt dette som ville gjort det litt vanskelig sammenlignet med tidligere. Nå finnes det regler i Norge for når baren må slutte å selge alkohol. Det er også mange ansatte som jobber rundt jam-sesjonene, som vakter, lydteknikere og folk i baren. Det er hovedårsaken til at vi ikke kan holde på så sent lenger.

AAJ: Jeg husker en vekter som klaget i fjor mens musikerne fortsatte å spille. Hun prøvde å forklare at det ikke var mulig å fortsette, og ingen hørte på henne.

RS: I år, mandag og tirsdag, avsluttet vi jammen nærmere klokken 02.30 fordi det ikke var så mange igjen. Det er bra å følge energien i rommet. På lørdag kunne vi sannsynligvis ha spilt til sju om morgenen. For meg er klokken tre helt greit, selv om jeg noen ganger føler at vi burde spille mer, slik som på lørdag. Men sånn er det, og jeg er helt komfortabel med det.

Å drive jammen

AAJ: Hvordan rekrutterer du musikerne som åpner jam-sesjonene?

RS: Jeg ser stort sett bare på programmet og ser hvem som spiller, og så sender jeg dem en melding på Instagram, Messenger eller e-post og spør om de vil åpne jammen. Så enkelt er det. Jeg prøver å ha variasjon i åpningsbandene, slik at hver kveld får en litt annen stemning. Jeg synes det er bra med litt variasjon i åpningsbandet, både når det gjelder stil og hvilken retning vi går i musikalsk. Jeg prøver også å sette sammen musikere som jeg tror vil passe godt sammen, slik at vi får best mulig energi på scenen.

AAJ: Hvor kommer jam-instrumentene som står på scenen på Kroa fra?

RS: De tilhører backline-avdelingen som festivalen leier utstyr fra. De har en backline-avdeling på Plassen, og derfra sender de instrumenter og utstyr til alle scenene på festivalen. For jam-sesjonen har vi en liste over utstyret vi trenger, blant annet trommer, piano og også PA-anlegg, forsterkere og så videre. Backline-folkene transporterer alt dette til Kroa. Dette systemet er veldig godt organisert. Det er enkelt å kommunisere med dem, og de skaffer ekstra instrumenter til jammen dersom vi mangler noe.

AAJ: Sasha Berliner ble overrasket over å finne den samme vibrafonen på jam-sesjonen som den hun hadde brukt en halvtime tidligere på Storyville. Stemmer det at vibrafonen var den som Gary Burton pleide å spille på fra studioet i Oslo der han spilte inn ECM-albumene sine?

RS: Kanskje. Har du hørt det?

AAJ: Det var det Åsmund Skjeldal Waage fortalte meg. Jeg fikk senere bekreftet at den var kjøpt inn av Storyville.

RS: Interessant.

AAJ: Så du begynte å ta ansvar for jam-sesjonene i 2022. Det har allerede gått ganske lang tid. Er du fornøyd med det?

RS: Ja, jeg er veldig fornøyd, og jeg føler at jammen utvikler seg hvert år. Jeg har spilt i jam-bandene i nesten ti år nå, noe som også er ganske kult å tenke på. Nesten en tredjedel av livet mitt.

AAJ: For en CV!

RS: Hehe. Det er faktisk litt av en prestasjon. Stolt av det!

Parken ved Chateauet fungerer som en forlenget arm for jamlokalet inne. Foto: Petter Haakon Pettersson.

AAJ: I løpet av uken var du ganske ofte trommeslager i husbandet. Betyr det at du ikke fant noen andre?

RS: I år er første gang jeg gjør dette sammen med Isak Austnes Brekken. Han har blitt med for å hjelpe meg med å organisere sesjonene.

AAJ: Det stemmer, han har alltid vært rundt der. Han er medarrangør nå?

RS: Ja. Det er enklere. Vi følte at det er bra at én av oss alltid er med i bandet, fordi det er så mye mer praktisk rundt dette enn bare å spille noen låter som åpningsband. Vi har ansvaret for at det er folk på scenen som spiller hele natten, og at alt generelt går smidig for seg. Det er også lettere for oss å ha kontroll på alt det praktiske mellom musikerne og festivalen. Vi kunne selvfølgelig overlatt det til andre, men da måtte noen likevel være der for å avslutte til riktig tid, hjelpe de yngre musikerne og alt det der. Det er en av grunnene til at vi bestemte oss for at enten jeg eller han skal være med i bandet hver dag.

I år spilte jeg også på en annen festival på fredag, Vinjerock, i Jotunheimen nasjonalpark, med vokalisten Sanyu (Sanyu Christine Nsubuga). Så jeg var på jammen mandag, tirsdag, onsdag og lørdag, mens Isak var der torsdag og fredag. Og tirsdag og lørdag var vi begge med i åpningsbandet.

AAJ: Det er også nyttig å ha noen andre tilgjengelig til å se seg rundt, siden folk er spredt utover parken. De fleste oppholder seg faktisk i parken, drikker og snakker sammen, så man må på en måte holde et øye med alt som skjer der også.

RS: Ja, det er også et godt poeng. Jeg føler at jeg har en fordel ved at jeg er fra Molde, og at jeg også har god oversikt over den norske og den generelle jazzscenen. Det kan være nyttig når vi trenger noen til å gå opp og spille. Folk liker også å drikke og henge sammen, vet du. Hvis ingen spiller, er det vår jobb å finne folk som kan spille, eller å gå opp og spille selv. Jammen går ikke av seg selv.

Vanligvis spiller vi tre–fire låter før jammen åpnes for alle. Og det er alt fra unge musikere til internasjonale jazzstjerner som kommer opp og spiller. Jeg synes det er en fin kombinasjon. Jeg må også være der for å støtte de unge musikerne. En dag kom for eksempel en mor bort til meg og spurte om datteren hennes kunne spille. Hun var rundt 15 år og litt nervøs. Hun fortalte meg hvilken låt hun ville spille, så jeg fant et band som kunne spille den. Jeg måtte gå ut i parken og finne medstudentene mine fra Trondheim og spørre om de ville bli med på denne låten. På den måten synes jeg det er flott å ha noen folk vet at de kan gå til hvis de har spørsmål, eller hvis de ønsker å prøve ut noe ny musikk.

Annonse:

Unge, kreative og fryktløse

AAJ: På et lite sted med et begrenset publikum hjelper jam-sesjonene på Kroa sannsynligvis de yngste musikerne, inkludert dem som fortsatt går på videregående, med å bli mer selvsikre. Jeg tenker på jam-sesjonen tirsdag i år, med Ellinor Drevvatne, en svært dyktig fiolinist som fortsatt går på videregående. Tuva Halse tok seg tid til å dukke opp klokken ett om natten og spille med henne, selv om hun hadde en svært lang reise til Tromsø, der hun skulle ha konsert dagen etter. Det er forståelig at Ellinor så veldig stresset ut. De hadde en fantastisk duett torsdag. Det var som en leksjon i seg selv – de to sammen, Tuva som oppmuntret henne med blikket og gjennom sitt eget fiolinspill, og hjalp henne med å bygge selvtillit. Dette oppsummerte det som gjør jam-sesjonene på Moldejazz på Kroa så spesielle.

RS: Det er flott å høre. Det var mange unge musikere som spilte på jammen i år, noe jeg synes er veldig kult. Jeg synes de unge musikerne allerede holder et høyt nivå, og fremtiden ser virkelig lys ut. Det er stadig flere unge mennesker i Norge som spiller standardlåter og deltar på jam-sesjoner i yngre alder enn tidligere. Å lære jazzstandarder har etter mitt syn fått høyere status blant unge musikere nå enn før, og vi kan se resultatene av det på jazzfestivaler rundt omkring i Norge, inkludert her på Moldejazz.

AAJ: Hvor kommer de fra? For eksempel en av de yngste i år, trombonisten Miriam Jiménez Franke. Hun er 14 år. Hun kom fra Oslo.

RS: Hun går sikkert på kulturskolen, man begynner jo når man er åtte ...

AAJ: Det gjør hun ikke ...

RS: Virkelig?

AAJ: Nei, hun går på Norges musikkhøgskole (NMH). Hun begynte å spille i skolekorpset på Grünerløkka [en bydel i Oslo]. Jeg fikk høre at de har svært dyktige instruktører der. Hun har fått undervisning av trombonistene Lars Sutterud og Alexander Salas Johansen. På NMH følger hun Talentutviklingsprogrammet (TUP) ... Hva gjør de på TUP?

RS: Mange jeg kjenner fra Oslo har vært med på det programmet. Det virker som et godt program for unge musikere. Mange steder i Norge finnes det skoler og kurs for unge musikere som ønsker å utvikle seg som musikere. I Molde har vi Jazzlogen. Det er bandet som spiller i paraden hver dag under festivalen.

AAJ: Er det noe lignende kulturskolene?

RS: På kulturskolen har du undervisning hver uke. Vanligvis får du én time i uken på instrumentet du spiller – for meg var det trommer. Jeg spilte også gitar, så jeg hadde to forskjellige timer. Jeg kommer fra et lite sted utenfor Molde som heter Kleive, og jeg pleide å ta bussen inn til byen etter skolen. Vi hadde en halvtime eller 40 minutter med undervisning, så kom faren min og hentet meg og kjørte tilbake. Det er den vanlige ordningen. I tillegg kan du gjøre noe ekstra, som å spille i storbandet i Molde, som spiller på festivalen hvert år og heter Kulturskolens Ungdomsstorband. Du kan også spille i korps og i Jazzlogen. Da jeg gikk på kulturskolen i Molde, spilte jeg også i Jazzlogen, og jeg lærte mye av det.

I Oslo har man også Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester (AOJO), som er et større orkester for unge musikere. Mange av dem jeg studerte sammen med i Trondheim, har spilt i AOJO.

AAJ: Du sa at det nå kommer flere unge musikere fra videregående?

RS: Ja, jeg tror det er noe nytt. Og de er mer opptatt av standardlåter, og på et høyere nivå enn tidligere. Da jeg var på den alderen, hadde vi også folk som spilte standardlåter veldig bra, men vi spilte også andre ting. Det har blitt mye mer populært å lære og spille standardlåter.

AAJ: Hva tror du er grunnen?

RS: Standardlåter er ikke enkle å spille. Det krever et visst ferdighetsnivå å mestre dem. Og det er ikke lett å lære dem, uansett hvilket instrument du spiller. Jeg snakket også mye med musikere på festivalen om dette temaet, blant andre Martin Horntveth, du kjenner ham, trommeslageren i Jaga Jazzist, som spilte fredag. Vi snakket sammen på jam-sesjonen, og han fortalte meg at det er noe nytt at så mange musikere, både unge og eldre, spiller standardlåter på festivalene. Han sa at det ikke var slik for 20 år siden på jazzfestivalene i Norge. Jeg føler at det er en kulturell ting, og at flere begynner med det når de ser idolene sine gjøre det.

Å verne om stemningen

AAJ: Synes du chateauet er et godt sted for jammen, med parken rundt?

RS: Ja, jeg synes det er fint. Stedet kunne nesten vært litt større.

AAJ: Ja, fordi Kroa-rommet er litt trangt.

RS: Ja, noen sitter foran, men noen av plassene foran er ofte ledige. Alle står bakerst, og det blir veldig tett der. Det hadde vært fint å få folk litt lenger frem. Det er én ting. Og lyden er heller ikke så god i det rommet. Det kan være litt vanskelig å høre noen ganger, for eksempel bassen. Men foreløpig er det der vi holder til. Det kan hende det blir slik i noen år. På den andre siden er det også flott at parken lar oss ha med drikke der.

AAJ: Det bidrar til å holde folk der også. Jeg elsker det stedet, til tross for disse manglene.

RS: Ja, drikke hjelper, også alkohol, vil jeg si, uten å overdrive betydningen av det.

AAJ: Hvis stedet måtte endres, måtte dere finne et sted som var tilsvarende åpent, hvor folk kunne bli værende og fortsette å prate. Det virker også som det fungerer som et møtested, siden ikke alle i parken faktisk er der for å høre på musikken.

RS: Ja, absolutt. Mange vet ikke engang at det er en jam-sesjon. De er bare der for å henge i parken, og det er jo også fint. Stedet ligger litt utenfor sentrum, noe som kan være bra, men kanskje det også hadde vært fint å ha det mer sentralt. Det er ikke så langt. Det er egentlig bare rundt hjørnet. Du må bare gå bort dit og litt ut av sentrum, og noen ganger er det nok til at folk tenker: «Ah, vi drar hjem.» Vanskelig å si.

Få ting slår et tettpakket jamlokale. Foto: Petter Haakon Pettersson.

AAJ: Synes du det hadde vært fint med flere folk?

RS: Kanskje å få flere opp og spille, men det er også noe vi jobber med. Det avhenger også av hvem som er i byen for å spille på festivalen. Bookingen kan faktisk påvirke hvor mange som møter opp for å spille på jam-sesjonen.

AAJ: Absolutt. Er det vanlig på jam-sesjoner på andre festivaler og spillesteder også, denne blandingen av yngre musikere og allerede etablerte musikere? Synes du det er noe spesielt for Molde, eller kanskje for Norge?

RS: Jeg synes definitivt Molde har sin egen stil når det gjelder jam-sesjoner, sammenlignet med andre steder. Det gjelder både alderssammensetningen, men også hvilken type musikk som er akseptert å spille. Du kan gå opp og spille selv om du er 14 år. Du trenger ikke være en stor stjerne. Det er unikt ved denne festivalen, og noe jeg håper vil utvikle seg enda mer gjennom årene.

Hvis du går på nattjam på Smalls i New York, er det ikke slik i det hele tatt. Jeg er ikke sikker på om du bare kan være 15 eller 16 år og dukke opp ut av det blå på Smalls. Jeg bodde også i København tidligere. Det er en helt annen stemning der. Du må spille på en veldig spesifikk måte, i tråd med historien, og det er svært vanskelig å gjøre i så ung alder.

AAJ: Mandag i år åpnet bandet ditt festivalens åpningsseremoni. «An Invitation» ...

RS: Ja, vi var Tarald [Kongshaug], Isak, Tuva og jeg, det samme bandet som åpnet jam-sesjonen den kvelden. Vi spilte én låt, «Invitation», etter en idé fra Tuva. Vi spilte en versjon som lå tett opp mot Roy Hargroves versjon [på Nothing Serious (Verve Records, 2005). Mange har spilt den, Joe Henderson og andre. Linda [Melsom, festivalsjef for Moldejazz] introduserte oss, og siden det var mange mennesker på åpningen, kanskje rundt tusen, sa hun noe sånt som: «Vi spiller “Invitation”, og det er også en invitasjon til alle om å komme på jam-sesjonen!»

Daniel Mège, All About Jazz

Dette intervjuet ble først publisert på All About Jazz.

Annonse: