Emma Helene Heggdal med sin doktorgradsavhandling om Anne Carson. Foto: Privat.
En av landets største Anne Carsonkjennere har en solid tilknytning til Molde og Romsdal. Like greit da at MoldePuls tok en prat med henne.
Noen treffer spikeren på hodet mens andre igjen sliter med å finne både spiker og hammer. Emma Helene Heggdal må sies å tilhøre første kategori. I 2022 skrev hun sin doktoravhandling “Poetic Endurance: Waiting and Poetic Time in Three Long Poems by Anne Carson”. En lang tittel, men observante lesere vil ha spottet navnet Anne Carson. Altså åretes vinner av Nobelprisen i litteratur. For avhandlingen, som Heggdal forsvarte i 2023, mottok hun i 2024 kongens gullmedalje, en utmerkelse som deles ut til unge forskere for et vitenskapelig arbeid eller en doktorgradsavhandling som er anerkjent som et viktig bidrag til fagfeltets forskningslitteratur.
Emma Helene Heggdal er på mange måter fra Molde. Hun er litt vår, kan du si. Så vi fant ut at vi like godt kunne ta en prat med henne. For Molde er ikke akkurat uvesentlig i hennes liv, forteller hun til MoldePuls.
- Molde er en viktig by i livet mitt, og jeg gleder meg alltid til å komme tilbake. Pappas familie er fra Molde, og jeg har fortsatt en bestefar, grandtanter og -onkler, tanter og onkler samt søskenbarn i området. Og ikke minst kommer etternavnet mitt fra Otrøya, og jeg er stolt over denne tilknytningen til Heggdal, til fjellene og til fjorden. Hver sommer og mange ferier ellers har jeg tilbrakt i Molde, og jeg har vært mange år på Moldejazz, som er en fantastisk festival med så mye kunst og kultur fra hele verden.
Greit å få plassert og kategorisert henne geografisk først som sist. Hun er med andre litt «vår».
- Jeg elsker å gå i byen med bestefaren min, Håvard, han har jo blitt godt kjent i Moldes offentlighet med sitt engasjement for eldreomsorgen og får ofte oppmuntrende ord fra folk. Han er en stor inspirasjon og jeg er veldig stolt av ham og alt han står for. Nylig har bestefar skrevet og holdt foredrag om den norske lyrikeren Åse-Marie Nesse og hennes dikt om aldring og omsorg, som jeg ble veldig rørt av. Han og bestemor Ingebjørg hadde et stort bibliotek og var opptatt av litteratur og diktning, og de har vært viktige i formingen av min interesse og glede for litteratur, kunst og særlig poesi.
Med andre ord ikke til å undres over at litteraturen kom og tok henne.
Med bestefar Håvard til venstre og pappa Didrik til høyre. Foto: Privat.
Du skrev en doktorgradsavhandling om Anne Carson tilbake i 2022 - hadde du da i tankene at det kunne være en kommende Nobelprisvinner du forsket på og skrev om?
- Helt siden jeg begynte å jobbe med Carsons forfatterskap i 2018 har det ant meg at hun kunne vinne Nobelprisen. Forfatterskapet er av et helt eget kaliber, og hun gjør ting ingen andre verken får til eller tør å prøve seg på. Likevel har hun lenge vært en "poetenes poet" og forskningsmiljøet internasjonalt har vært relativt lite.
Det tror hun kommer til å endre seg nå.
- Ideen om Carson som nobelprisvinner har svirret i kretsene som beundrer henne lenge, og hun har vært en favoritt på bettinglistene for prisen i årevis. Men siden det ikke hadde skjedd ennå, hadde jeg under doktorgradsarbeidet nesten glemt det. Så kom denne høsten, og noe føltes annerledes. Kanskje det var litt mer blest om henne enn tidligere.
Emma Helene Heggdal sammen med mamma Gry Nøstdahl og pappa Didrik Heggdal. Foto: Privat.
Hva er det ved Carsons forfatterskap som har gjort deg så interessert i henne?
- Inngangen min til Carson var gjennom Tone Hødnebøs fantastiske gjendiktninger av Carsons verk. Jeg ville egentlig skrive doktorgrad om Hødnebø, og så kom det opp en stilling hvor språket skulle være engelsk, og jeg var nysgjerrig på dette forfatterskapet som Hødnebø åpenbart satte stor pris på. Så begynte jeg å lese Carson, og forsto med en gang fascinasjonen. Carson har et språk som føles nært og klart, og som drar deg inn. Jeg hadde forsket på poesi en stund, og var nysgjerrig på langdiktet som form. Carson har skrevet flere langdikt, og kan sies å være med på en gjenoppblomstring av formen. Samtidig er hun også en fornyer og en eksperimentalist, som med alt hun skriver. Carson gjør akkurat det hun vil når det gjelder form og sjanger, og den rebelske fremgangsmåten føles befriende og svært berikende å arbeide med. Jeg er fortsatt ikke lei, selv etter åtte år, og jobber nå med en bok om forfatterskapet, som kommer ut høsten 2027 på Kolon forlag. Der forsøker jeg å åpne og tilgjengeliggjøre de spennende tingene Carson holder på med.
Hadde du noen gang direkte kontakt med Carson mens du jobbet med dette?
- Carson er en mildt sagt tilbaketrukket person, og svært sky overfor journalister og forskere. Hun vil helst ikke ha noe særlig med spørsmål om arbeidet sitt. En annen måte å si det på, er at svarene ligger i verkene. Det ser jeg i hvert fall for meg at hun kunne sagt. Jeg har forsøkt å komme i kontakt med Carson, men hun har ikke ønsket å svare. Mine forskerkolleger som også forsker på Carson ble sjokkerte over at jeg i det hele tatt prøvde - det er jo ikke noe vits, fikk jeg beskjed om. Nå må hun jo likevel svare en del journalister i denne Nobelpris-stormen, så det er gøy å se henne i kontakt med omverdenen, og se verdens reaksjoner på henne.
Hvordan har dagene vært for deg etter at Carson ble kjent som årets vinner?
- De har vært fantastisk spennende og hektiske. Som lyrikkforsker er det sjelden at arbeidet mitt er relevant i samtiden, og har en direkte nytte. Det er utrolig gøy å kunne dele av kunnskapen og forskningen min i aviser og på sosiale media. Denne høsten skal jeg reise litt rundt og snakke om Carson på litteraturhus og andre arenaer. Så dette er en stor mulighet for meg og for den kommende boken min. Men først og fremst er det en glede å se så mange feire Carson og hennes unike forfatterskap, og så mange nye lesere fatte interesse!
Med Carson har du nå muligens fått en av dine store favoritter som vinner av Nobelprisen. Men som litteraturforsker har du formodentlig en omfattende litterær radar. Vi skal på ingen måte bruke deg som spåkvinne, men er det andre på den litterære arenaen du gjerne skulle sett ble denne utmerkelsen til del ved kommende korsveier?
- Det er et stort og interessant spørsmål! Nå er jo mine forskningsfelt engelskspråklig og nordisk poesi, og det begrenser innsikten i verdenslitteraturen betraktelig. Så dette blir et snevert og subjektivt svar. Jeg er veldig begeistret for den amerikanske forfatteren Claudia Rankine, som skriver verk som beveger seg mellom poesi og essay, hvor hun undersøker sine egne opplevelser av rasisme og fremmedgjøring i dagens USA, og samtidig hvordan reflekterer over den rasistiske og fremmedgjørende medievirkeligheten vi i vesten lever i. Det er vakkert, rått og hjerteskjærende, men på en lavmælt måte. En annen forfatter jeg vil trekke frem, er den amerikanske Ben Lerner, som er mest kjent for sine romaner, men også skriver dikt og essays. Romanene borer seg inn i nåtiden og skriver frem skarpe portretter av mennesker i møte med verden, gjennom tema som kjærlighet og tilblivelse, men også klima og teknologi.
Utdeling av kongens gullmedalje i Universitetets aula, trygt overvåket av Munchs “Solen” på veggen bak. Foto: Privat.
Avslutningsvis trekker Heggdal også frem noen norske favoritter.
- Fra Norge mener jeg at Øyvind Rimbereid, med sine komplekse og fintfølende langdiktsprosjekter om temaer som rettferdighet, tilhørighet og samfunnets omveltende forandringer, er en forfatter som fortjener oppmerksomhet. Og selvfølgelig vil jeg igjen løfte frem poeten Tone Hødnebø. Hun har en helt egen stemme som hun skriver frem lysende, reflekterende dikt med. Diktene dreier seg ofte om de samme motivene, som utforskes fra flere vinkler og som skrives frem i nye sammenhenger. Den siste diktsamlingen hennes, Nytte og utførte gjerninger, tar for seg kvinneskikkelser fra historien og måten historien behandler dem på. Det er noe av det beste jeg har lest!
Bare tiden vil vise om Emma Helene Heggdal igjen treffer spikeren på hodet.