Thorvald Steen er aktuell både med ny diktsamling og i teaterstykket “Forsøket”, som kommer opp i dag. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Det går noen klare linjer mellom Thorvald Steens nyeste diktsamling, Slik en struts betrakter sine vinger, og teaterstykket Forsøket, som kommer opp på Teatret Vårt fra i dag.
En ung mann får en sjelden muskelsvinnsykdom, og et forutbestemt kappløp er i gang. Datidens medisin kjenner ikke farene ved å trene de musklene som ennå ikke er berørte, og legen ber ham la seg inspirere av Grete Waitz sin løpeteknikk. Slik en struts betrakter sine vinger er et personlig og fortellende langdikt i ti deler. Vi følger fortellerens forsøk på å holde sykdommen i sjakk, Waitz sine bragder og prøvelser, og refleksjoner rundt menneskelighet, naturen og evolusjon. Moldensere vil kjenne Thorvald Steen fra flere opptredener på Bjørnsonfestivalen, og vil igjen får muligheten til å oppleve hans arbeid under forestillingen Forsøket på Teatret vårt fra 5. november.
Trening og pustepauser
Waitz og fortelleren løper parallelt gjennom sine tildelte deler av diktet – hun mot suksess i en ny sportsgren; jeg-et på ubestemt tid. Enkelte linjer dukker opp i både Waitz’ og fortellerens partier, som i et gjensidig låneforhold av den andres alvor eller prestasjon: «Mer luft inn, / avfallsstoffer ut.» Under løpingen er de begge «… ei klokke av / kjøtt, sener og bein.» Med tiden vil hun også bli en inspirasjon utenfor idretten.
Diktets form varierer mellom hyppige, løpende linjeskift, og mer langsomme, utstrakte linjer. I takt med fortellerens veksling mellom utmattende trening og pustepauser, styrer linjene lesingens fart og involverer leseren på et nesten kroppslig nivå. Utmattet og ikke lenger i bevegelse, dukker påminnelsene opp omkring ham:
Skjærene i havet der ute,
ryggvirvlene til det
ukjente fortidsdyret
som skal trekke meg
ned,
under.
Flertallet av disse bildene er tydelig, og spiller på gjenkjennelige synsinntrykk: en glidende svane, bjørken som feller sitt løv eller restene etter en brann. Poenget virker ikke å sette leserens forestillingsevne på prøve, men snarere å fremvise hva fortelleren trekkes mot, og stedene han gjenkjenner sin fremtid. Denne vekslingen mellom mennesket i fart og dets tenkende, reflekterende pustepauser, står i en velbalansert kontrast.
Evolusjon og det tobeinte
Det er forfriskende når en poetisk tittel ikke kun er det, men også sier noe om innholdet og tematikken i et verk. Disse vingene er ingen påklistret poetisering på omslaget, men et slående bilde på sviktende bein. Strutsen er også til stede som en av flere interessante evolusjonsrefleksjoner i boken:
Strutsefuglens forfedre var flygedyktige
for millioner av år siden.
Strutser mangler brystbeinkammen som
vingemuskulaturen fester seg til.
Slik bærer den med seg en konstant påminnelse om hva dens art en gang var i stand til.
Det sammenkrøkede dukker opp i form av hunder på fortellerens løpeturer. Med hvert sitt lynne blir de en ubehagelig påminnelse om hva fremtiden kan bringe av sinne eller underdanighet. Vi har allerede vært med på menneskets utvikling, via overgangen fra forbein til hender, til oppreist og løpende. For hva er et menneske uten de egenskaper som en gang lot det heve seg over dyreriket?
Slik en struts betrakter sine vinger er en medrivende skildring av menneskets tåleevne og natur. Setter du deg først til rette med denne boken, vil du følge dens tempo til ende.
Slik en struts betrakter sine vinger er utgitt på Oktober forlag, og Forsøket har premiere på Teatret vårt i dag kl 19.
