Sosiale byrom: Hvordan vil vi ha det i Molde?
I innlegget «Molde er ein tidsmaskin», skriver Olav Drangeid om hvordan han som innflytter opplever Molde, og at han gledet seg til å flytte hit. Petter Haakon Pettersson i Moldepuls var rask med å ta Molde i forsvar i et nytt innlegg.
Drangeid skriver om hva han savner, og Pettersson skriver om perlene han mener Drangeid hopper bukk over i teksten sin. De har har rett begge to i det de skriver, og jeg er glad for at de skriver om det. Det er veldig beleilig timing å få opp en debatt om hva man ønsker mer og mindre av i Molde nå som Molde kommune skal legge kommende arealplan ut på høring! 1. oktober holder Molde kommune åpent informasjonsmøte om arealplan for 2028-2040. Der får man vite hvordan de jobber og vi som publikum får vite hvordan vi kan gi innspill til planen.
Innlegget du leser nå er forfattet av sentrumsbosatte Irene Myklebust. Foto: Privat.
Perler i Molde. Pettersson trekker frem steder i Molde som jeg er veldig glad i. Perler som Chateauparken, Reknesparken og Museumsområdet – eller «den grønne korridor», Fole Godt, Den Gode Smak, Tapp og Kork med sitt håndverksøl og Fuzzy platebar, mens Drangeid etterlyser «den kule gjenbruks- og reperasjonsverkstaden som serverer handbryggskaffe på dagtid og vin på kveldstid? Kor er dei små koselege kafekrypinna med falske levande lys, lyddempa sittegrupper og brettspel i hyllene?» Jeg selv savner også et sånt sted i Molde som har spesialkaffe på dagtid og vin på kveldstid, med lenestoler og rolig atmosfære for å kunne sette seg ned og lese en bok eller jobbe foran laptopen.
De enes derimot om de trafikale forholdene. Er det slik at Moldenseren er for glad i bilen sin, eller kan det være en annen årsak? Den gang jeg flytta til Molde i 2016 hadde jeg hatt lappen siden 1998 og eid min egen bil siden 2007. På et tidspunkt ble bil en nødvendighet, og jeg tenkte at jeg fremdeles var avhengig av bilen når jeg flytta til Molde. For jeg var jo mot unødvendig bilbruk, så jeg brukte vel bare min egen bil bare når det var helt nødvendig? Etter noen runder med meg selv ble beslutningen tatt om å utfordre min egen antagelse. Nå skulle bilen brukes minst mulig. Resultatet ble at bilen ble stående mye mer enn jeg hadde trodd. Neste steg ble å kvitte meg med bilen og flytte fra Langmyra til sentrum.
Når sant skal sies hadde jeg sannsynligvis ikke møtt han som nå er min samboer om jeg ikke hadde kvitta meg med bilen og flytta til sentrum. Vi møttes tilfeldigvis på nettopp en av de perlene som er omtalt her; Tapp og Kork, en kveld jeg tilfeldigvis gikk innom der på vei hjem fra jobb til fots! Der er det rolig, hyggelig, og de har forsåvidt brettspill også. Vi bor fremdeles i sentrum, og han har vokst opp som 4. generasjon sentrumsmoldenser.
Økonomisk bærekraft. Pettersson sår tvil i den økonomiske bærekraften til den typen konsepter som Drangeid savner. Drangeid svarer fint i sitt tilsvar til Pettersson at «Økonomi er viktig, men kan ikkje vere det einaste spørsmålet. Ein må òg vekte fellesskap, trivsel og sosiale verdiar dersom målet er eit moderne og sosialt byrom. Ein ser at betre forhold for gåande, fleire møteplassar og variert førsteetasjebruk gir meir bruk av sentrum og sterkare stadidentitet over tid.» Drangeid har også de faglige referansene i orden og kan vise til forsking på området og skriver videre:» Små kafear, vinbarar og verkstader kan dessutan vere økonomisk berekraftige nettopp fordi dei er små, har avgrensa areal og ofte berre ein tilsett på vakt. Slike konsept er ein viktig del av miksen.»
I tillegg til Drangeid sitt poeng om at slike konsept kan være økonomisk bærekraftig fordi de er små, kan slike konsept ha andre økonomiske fortrinn. I min egen bacheloroppgave i kulturprosjektledelse fra HiL (2009) skrev jeg om regional kulturnæringsutvkling og så nærmere på bl.a Østlandsforsknings rapport nr. 12/2008 «Kulturnæringene i Norge. Muligheter og utfordringer». Den viste at kulturnæringene i Norge vokste markant og begynte å anta betydelige dimensjoner. Rapporten definerer kulturnæringer som næringer som fremstiller kommersialiserte uttrykk som kommuniserer gjennom estetiske symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og fortellinger. I perioden 1996-2007 økte sysselsettingen i kulturnæringene med 35,2 prosent, mens den totale sysselsettingen i Norge økte med 14,5 prosent. I 2008 arbeidet 100.000 personer innen kulturnæringene med en verdiskaping på 47 milliarder kroner. Dermed var dette vekstområdet på nivå med hotell- og restaurantnæringen her i landet. Det interessante er at den største veksten fant vi også utenfor Oslo, og fulgte veksten vi har sett av festivaler siden 80-tallet.
Festivaler som f.eks Moldejazz og Rabalderfestilvalen oppstår oftest i lokale initiativer, og preges av høy kunstnerisk kvalitet og internasjonal programmering. I tillegg så man økende utdanningsnivå hos aktørene. Gjennom at lokalmiljøer som Molde har utviklet slike internasjonale relasjoner, og åpnes opp for globale kulturelle impulser, antas de å kunne fristille seg fra kulturelle hegemonier og hierarkier. Forskerne bak Østlandsforsknings kartlegging så også et betydelig vekst- og utviklingspotensiale for kulturnæringene videre. At identitet ble knyttet sterkere til kulturelle produkter, førte også til et stadig sterkere symbolvaremarked, med kunst- og kulturlivet som leverandør til en antatt tiltagende opplevelsesøkonomi.
Dette var imidlertid før pandemien, som skapte nye utfordringer for hele opplevelsesøkonomien. Dette gjør Pettersson sin tvil om økonomisk bærekraft svært betimelig. Hvor står sektoren økonomisk nå etterpå, og hva kan vi gjøre med det?
Irene Myklebust, bosatt i sentrum
