Trygve Skaug fylte rommet med mer enn musikk
Trygve Skaug på Bjørnsonfestivalen lørdag
Foto: Julie Røsok
En mann, en gitar og et rom fullt av mennesker. Likevel klarer Trygve Skaug å fylle salen med langt mer enn det som fysisk befinner seg på scenen.
Fra første stund etablerer han nærheten til publikum. Når han leser diktet «Kongen min», merkes varmen i salen, og skillet mellom scene og publikum blir nesten borte. I en periode som nå kunne ikke diktet passer bedre, og folk trekker på smilebåndet, ler og minnes kongen.
Under sangen «Voksesmerter» blir rommet stille. Noen gråter, i hvertfall undertegnede. Det er et av de øyeblikkene hvor man merker hvor sterk formidlingsevne Skaug faktisk har. Han står der alene med gitaren, uten store arrangementer eller effekter å gjemme seg bak, og likevel mangler ingenting.
«Skuddsikker», en sang om pappa-rollen, blir som et heiarop som løfter oss opp igjen. Det er kanskje nettopp i disse overgangene Skaug er på sitt beste – fra sårbarhet til håp, fra alvor til humor, uten at noe av det føles konstruert.
For humoren er aldri langt unna. Han beskriver selv det han driver med med en slags avvæpnende ydmykhet. Hans idé om å gi ut 10 album på 5 år sammenligner han med å kaste masse spaghetti på veggen, og satse på at noe av det henger igjen.
Sangene «To av samme sort», «Våpendrager» og “Der går du og her går jeg” formidles på høyt nivå. Trygves høytlesing av dikt fra egne bøker får plass side om side med historier om familien, vennegjengen, barberte bein og staking på ski. Vi får også allsang til «A woman in Love».
Det er vanskelig å bare med ord å gjengi en rettferdig beskrivelse, men i rommet fungerer det virkelig. Historiene gjør at konserten føles mindre som en tradisjonell konsert og mer som et møte med et menneske som er svært god til å sette ord og melodi på ting vi andre kjenner, men ikke alltid klarer å formulere.
Trygve Skaug har en sjelden evne til å bevege seg mellom det høytidelige og det hverdagslige uten at noen av delene mister verdi. Det ene øyeblikket ler salen. Det neste er den så stille at man nesten blir redd for å bevege seg i stolen.
Og kanskje er det nettopp derfor konserten treffer.
Skaug forsøker ikke å imponere med størrelsen på showet. Han gjør nærmest det motsatte. Han skreller det ned til en gitar, noen historier og ordene sine – og stoler på at det er nok.
Det er det.
Når kvelden er over, sitter man igjen med følelsen av å ha vært på noe mer enn en konsert. Litt standup, mer poesi, mye musikk – og ikke minst mye livsvisdom og håp. Som han sier; man må noen ganger vente litt på den, men 10/10 soloppganger har med seg en ny dag.
En mann alene på scenen klarte å få en hel sal til å le, gråte, synge og være helt lutter øre.
Det er ganske imponerende formidlingsevne.
Tekst og foto: Julie Folge Røsok
Se mer av hva som skjer i Molde
Finn konserter, arrangementer, aktiviteter, restauranter og opplevelser.
