Anfall vender tilbake til scena

Slik så det ut foran scena da Anfall deltok i kvalifisering til finalen i NM i rock i 1980. Foto: Privat.

Kommende helg er det duket for en aldri så liten historisk hendelse når punkbandet Anfall entrer scena i Fuzzykjelleren. Det vil være første gang på mer enn 44 år at gjengen står på en scene sammen igjen - dog uten ett av de opprinnelige medlemmene.

Annonse:

I den anledning gjengir MoldePuls i dag teksten fra kapitlene om Anfall i boka “Molde Punx Go Marching Out”, forfattet av MoldePuls redaktør Petter Haakon Pettersson, som kom ut på Falck Forlag i 2025.

‍ ‍

Exit The Pigs – enter Anfall. ‍

Tvangsinnlagt, torturert, innesperra deprimert
Her e’` alle gale
Og i e’`
Normal ‍
(Fra «Tvangsinnlagt» med Anfall)

‍ ‍

Robert Heggdal – trommer
Geir Danielsen – trommer (overtok for Robert Heggdal siste del av bandets levetid).
Petter Høstmark – bass (kom inn etter mars 1980)
Anders Eide – gitar (bass i en tidlig fase)
Geir Berg Oshaug – gitar
Jan-Are Jacobsen – vokal

‍ ‍

Det er i dag uklart hvor lenge The Pigs varte som band, men om man går ut fra at de begynte å «øve» i slutten av september 1979 – altså to/tre uker etter Rock Against Racism-konserten i Molde rådhus – er det grunn til å anta at bandet holdt det gående frem til november/desember en gang. Og det er med utgangspunkt i The Pigs at Anfall oppstår.

‍Og med all respekt for alle de andre bandene som skulle komme i tiden man hadde foran seg; det var Anfall som fra sin konsertdebut i forbindelse med kvalifiseringen til NM i rock på Idrettens Hus i mars 1980 og frem til bandet ble oppløst i januar 1982, skulle bli Moldepunkens flaggskip. I to intensive år.

‍ Anders Eide, Anfalls yngstemann, var aldri en del av The Pigs. Men han hadde allerede høsten 1979, i en alder av 13 år, besøkt noen av The Pigs sine øvinger, lånt bassen og vist de to år eldre gutta  hvordan punk egentlig skulle spilles. Undertegnede husker blant annet en svært stødig fremføring av The Ramones´ «Surfin` Bird» - kun Eide og bassen. Og det låt solid, vil jeg i retrospekt hevde.

Dermed var veien ganske kort til nye øvingslokaler da The Pigs en eller annen gang høsten 1979 ble oppløst. På samme måte som veien var kort for å finne et medlem som kunne erstatte de to medlemmene som etter The Pigs forsvant ut; Frode Karlsen og undertegnede. Det holdt altså med én  for å erstatte de to som forlot konstellasjonen.

Anders Eide var den selvskrevne nye bassisten, og Anfall bestod i den første fasen kun av fire personer. Øvingene ville foregå hjemme i kjelleren hos foreldrene til Anders Eide i Lingedalen, sentralt i Molde. Som vi vil skjønne senere i boka, skulle dette området i tiden som kom utvikle seg til et slags arnested for Moldepunken, og overta ... eh, skal vi kalle det hegemoniet? Bjørset en kort periode hadde hatt når det kom til Molde og punk. ‍

Høstens 60-åring Anders Eide, som ung punker. Foto: Privat.

Utover i januar 1980 begynner det å skje saker og ting med bandet, og etter kort tid bestemmer de seg for å melde seg på kvalifisering til NM i rock som skal gå av stabelen i mars, to måneder senere.

Om Geir Berg Oshaug mer enn 40 år senere husker riktig, og det er det all grunn til å anta, er dette litt av opptakten til etableringen av Anfall:

– Det første jeg husker om Anfall – den første involveringa mi, da kom Jan-Are bort til meg på Kjerra, på diskotek, og da hadde jeg jævlig tro på ei dame. Hadde fått meg en moderne bukse, en sånn breistripa cordfløyel, med stikklommer og legg, ikke sant? Og hadde jævli’ tro på at nå skulle det faen meg skje. Og så kommer Jan-Are bort til meg og lurte på om vi skulle starte punkband. Så den buksa ble brukt én gang! For etter det var det ikke aktuelt med noen cordfløyelsbukse. Og så meldte vi oss på i NM i rock, som gikk i mars i ‘80. Da vi meldte oss på i januar hadde vi ikke instrumenter en gang. Jeg hadde ikke sett en gitar i mitt liv, annet enn de vi hadde lånt inn i The Pigs. Jeg kjøpte gitar i januar, seint i måneden, for noe julegavepenger og noe gamle konfirmasjonspenger, eller hva pokker det var for noe, og så spilte vi på Idrettens Hus to måneder etterpå! Da hadde vi øvd vi inn «Ulster», «Tell Us The Truth», «I Don t Care» og «Kor e’´punken hen».

Sistnevnte den første egenkomponerte låta Anfall gjorde.

Som musikk betraktet er det ingen tvil om at Anfall var et punkband. Når det kommer til det å skulle leve en punkers liv, var det nok et fåtall av bandmedlemmene som relaterte seg til selve livsstilen. Berg Oshaug fortsetter:  

–Jeg for min del var jo ikke punker, men jeg syntes musikken var rå. Det var SÅ kult. Så den buksa med legg forsvant jævlig fort. Hun dama ble det aldri noe greie på. Jeg hadde uansett ikke kommet så langt den kvelden, før Jan-Are kom og snakket til meg.

Den virkelige åpenbaringen fikk Berg Oshaug under NM i rock.

– Det var den smellen der oppe på Idrettens Hus under NM i rock! Men da opplevde vi det bare som at det var jævlig tøft med fullt av folk nede i salen.

Og når man først samler nesten hele gjengen fra Anfall mer enn 40 år etter hendelsene, synes hukommelsen til ikke bare Berg Oshaug, men til alle å være intakt. Det er nok riktig som han hevder at Anfall ikke først og fremst var punkere gjennom livsstilen de førte. Jeg mener, det tok ikke mange månedene fra Anfall ble oppløst til Jan-Are Jacobsen ble observert som modell for Høvding konfeksjonsfabrikks nysatsing med kule gensere under labelen Abito. Jacobsen skulle senere i stor grad holde seg i tekstilbransjen, og drev en periode også eget modellbyrå. Geir Berg Oshaug begynte etter hvert å jobbe i Norges Bank før han kom tilbake og begynte i familiebedriften Oshaug Metall, som stadig er en suksesshistorie. Anders Eide var vel egentlig den eneste i bandet som skulle forfølge punklivstilen helt inn til kjernen av de mulighetene som fantes rundt Blitzmiljøet, som oppstod i Oslo rundt 1982. I dag jobber Eide med film og har vært involvert i store produksjoner som Kampen om Narvik, No Time To Die og Troll. Men som bandmedlem i blant annet Svart Framtid, et hardcore-band som kanskje var det viktigste bandet i Blitz` tidligste fase, turnerte han inn mot midten av 80-tallet både Norge og Tyskland. Heller ikke Robert Heggdal kan sies å ha fulgt punklivstilen fullt ut hverken under selve perioden eller etter at Anfall ble oppløst. Heggdal gikk imidlertid videre til en rekke andre band og er i dag medlem i den eneste etterlevningen etter denne gullperioden i Moldes musikkhistorie; han er i Permafrost, som også er representert på Molde Punx-plata (dog uten Heggdals deltakelse den gangen). Bandet er stadig aktivt og produserer og gir fremdeles ut ny musikk. For Petter Høstmark begrenset også punktilværelsen seg til hans bidrag som bassist i Anfall. Så da står man ved siden av Anders Eide kanskje bare igjen med Geir Danielsen, som overtok som trommeslager i bandets siste fase – etter at Robert Heggdal måtte gi seg etter en plagsom senebetennelse i armene – som den som i en viss grad også levde ut en slags punklivsstil. Danielsen stod for flere fanzineutgivelser, og vi skal om ikke lenge komme inn på hvor sentral han faktisk har vært for at plata Molde Punx Go Marching Out i det hele tatt ble mulig å utgi.

Men la nå ikke disse linjene oppfattes som en anmeldelse av hvert enkelt bandmedlems ærlige eller mindre ærlige hensikter for å være med i et punkband. Meningen er å understreke at alle hadde forskjellige beveggrunner for å sokne til dette miljøet. «Men størst av alt er musikken» (1. Korinterbrev 13:13 – eller mulig det var om kjærligheten, samme det). ‍

Men altså; Anfall spilte definitivt punk og ble etter hvert et ganske så tight band. ‍

I løpet av våren 1980 skulle Petter Høstmark komme til som Anfalls femte medlem og overta for Anders Eide på bass. Eide skiftet nå til gitar og bandet fikk med det to gitarister.

For Petter Høstmark hadde NM-kvalifiseringskonserten i Idrettens Hus vært hans første møte med Anfall – altså som publikummer. Han forteller han fikk et kick da han så og hørte hva Anfall presenterte fra scena. ‍

–Jeg husker at jeg tenkte, «faen, dette låt bra!» Det var et smell, altså. De hadde tydeligvis øvd en del.

Anfall øvde hver dag – hele tiden. Med en gang skolen var slutt bar det rett på øving i Lingedalen.

Bandet ble stemt fremt til fjerdeplass etter innsatsen i Idrettens Hus. Det vil si de lærde, som i dette tilfellet er Anfalls medlemmer selv, strides, og noen av dem hevder det ble femteplass. Men Jan-Are Jacobsen mener seg helt sikker og det tror vi ham på, helt til eventuell annen informasjon skulle dukke opp før ferdigstillelse av manus.

Anfall må åpenbart ha gjort en god figur, men en av de viktigste årsakene til at de ble rangert så bra som de gjorde, var det faktum at 50 prosent av stemmene skulle komme fra publikum. Og her var tilstedeværelsen fra mange medlemmer i den beryktede Bjørsetgjengengen god å ha, i tillegg til at alt annet som kunne krype og gå av 14,15,16-åringer fra Bjørset syntes å ha innfunnet seg til konserten denne dagen.

For mange i Molde ble Anfalls opptreden i mars 1980 deres første møte med lokal punk, og i månedene som kom skulle flere titalls band og konstellasjoner se dagens lys. For Anfall gikk ferden videre, blant annet til det som var en innledende runde til Vestlandsmesterskapet for popband(!). Den skulle i mars 1981 gå av stabelen i Ålesund, en by som heller ikke på dette tidspunktet var kjent for sine mange punkband eller sitt punkmiljø, Rough Trade og noen få andre hederlige unntak til tross.

Derimot hadde nabobyen noe annet: Silkeramp – en gruppering ungdommer, som for å si det forsiktig, sto ganske langt til høyre rent politisk. Dette ble et miljø både gutta i Anfall og andre tilreisende punkere fra Molde fikk stifte nærmere bekjentskap med under sitt opphold i nabobyen. Både under og etter konserten kom det til kraftige konfrontasjoner hvor både musikere og publikummere var involvert. Og nå skal man ikke nødvendigvis tenke, nesten 45 år senere, at det var gutta i Anfall som var det største problemet. Det var det neppe. Skjønt, den sunnmørske presse var kanskje ikke helt sikker på hva som faktisk hadde foregått. Dagen etter kunne en av Ålesundsavisene berette følgende:

«Et blodig slagsmål mellom et 50-talls ungdommer overskygget helt den musikalske konkurransen som nettopp var avsluttet inne i Fagerliaulaen i Ålesund, der Vestlandsmesterskapet for popband hadde sin innledende runde i går kveld. Allerede inne i konsertlokalet oppstod det motsetningsforhold mellom silkeramp og punkere Og utenfor braste de to koloniene sammen i en meget blodig slåsskamp En musiker i et av de deltagende punkbandene fra Molde havnet blodig og forslått på sykehus, mens en lang rekke andre fra begge leire bar tydelig preg av den ville slåsskampen. I løpet av natten i går var det antakelig flere slåsskamper i byen, i det ungdomsgrupper jaktet på hverandre for å hevne det som hadde skjedd tidligere på kvelden.»

Faksimile fra Sunnmøre Arbeideravis 21.februar 1981.

Det hele endte med at også elementer fra Molde ble anmeldt, men hele saken syntes etter hvert å renne ut i sanden og ble henlagt. ‍

Anfall spilte relativt hyppig i Moldeområdet – dro aldri langt av sted for å gjøre jobber og konserten i Ålesund var det lengste strekket de bega seg ut på. På platefronten var Anfall ett av to band fra miljøet i Molde som kom seg på vinyl i sin samtid. Seksspors-EP-en «Tvangsinnlagt» så dagens lys i mai 1981, utgitt på Alternativ Rekkårds. Utgivelsen oppnår for tiden anstendige priser i andrehåndsmarkedet – betydelig over de få tikroningene den i sin tid kostet.

‍

Slutten på Anfall

Men i januar 1982 var det slutt for Anfall. Konserten i Alexandrakjelleren 26.januar var allerede i forkant annonsert som bandets avskjedskonsert, og i den lokale fanzina Alternativ Post, kunne man i februar under headingen «Anfalls avskjed» lese en konsertrapport, ført i pennen av Tore Paulsen, som konkluderte med at pionerene fra Moldes punkscene nå var borte. Han oppsummerte blant annet på denne måten: ‍

«Anfall har de årene de har spilt sammen blitt ganske rutinerte og proffe. De har spesielt noe som alle andre Molde-grupper mangler: Sceneshow. Jan Are vrir seg på scenen mens han synger. Gitaristene Geir og Anders har utviklet et godt samarbeid. Petter på bass og Robert/Geir på trommer er en solid rytmeseksjon.»

Konserten trakk rundt 100 publikummere og hadde Skabb, Nevrose og Stygge Føt som noen slags oppvarmingsband før Anfall gikk på til slutt. Av bandene som spilte før Anfall mente Paulsen at det var Stygge Føt som ville være best i stand til å bringe arven etter Anfall videre. Mer om dem senere.

Det lå ingen dramatikk bak Anfalls oppløsning, men de fleste i bandet følte at tiden var inne. Ikke minst erfarte de at det kom stadig mer stoff inn i miljøet. Jan-Are forteller i dag at det som begynte å bre om seg av stoff i deler av punkmiljøet var en sterk medvirkende årsak til at nok fikk være nok. ‍

Med Anfall som et avsluttet kapittel forsvant både Jan-Are Jacobsen, Geir Berg Oshaug og Petter Høstmark ut av det aktive musikkmiljøet. Anders Eide, Robert Heggdal og den sist tilkommende slagverkeren Geir Danielsen skulle derimot skrive nye kapitler i stadig nye band.

Artikkeltilretteleggers tillegg: Og kommende lørdag møtes altså gutta igjen i Fuzzykjelleren. Konsertene er gratis, så her kan det lønne seg å være tidlig ute.

Annonse: