Ny forestilling jakter på tilhørighet: – Hva skjer når quizen er over?

Sara Fellman og Bjørnar Teigen
Foto: Samuel Pettersson

Vi fyller dagene med quiz, podkaster og underholdning – men hva skjer når quizen er over? I «Jeg har noen spørsmål – kom på quiz» bruker Sara Fellman og regissør Bjørnar Teigen humor, poesi og musikk til å utforske tilhørighet, ensomhet og jakten på de gode samtalene.

Annonse:

Fortell oss litt om «Jeg har noen spørsmål – kom på quiz», og hvordan har det vært å arbeide med forestillingen frem mot premieren 19. september?

– Vi har hatt en oppdelt prøveperiode, vi begynte i vinter i februar. Jeg og Bjørnar begynte å snakke sammen mens jeg var i mammaperm. Vi møttes på kafé og snakket litt. Vi lagde et utkast, og jeg husker at Bjørnar ringte meg en dag og leste fra det. Da jeg fikk høre det tenkte jeg «Jeg elsker det, jeg elsker det!» Vi jobbet med stykket fire uker i vinter, og har nå tatt opp arbeidet igjen etter sommeren. Vi har holdt på med det over lang tid, forteller Sara.

– Når man skal lage en monolog – hvis man går inn på hvert enkelt menneske som man går forbi på gata, kjenner jeg lite til tankerekkene ders – både på scenen og i livet. Så jeg prøver liksom å se hvor dypt man kan gå inn i en tanke- og refleksjonsverden. Det blir nesten en feberfølelse i stykket også, fantasi, på grensen til galskap - eller en virkelighetsforståelse som tilsynelatende virker annerledes. Det vil jeg tro vi alle har, om man går dypt nok inn. Samtidig er det pakket inn i standup for eksempel: Hun har invitert folk til sin egen quiz, som hun har laget selv, med sine egne spørsmål forteller Bjørnar.

– Og det er det som er så vakkert – det er ingen i verden som har sett denne historien før. Helt ny norsk dramatikk! Så når man snakker om Vildanden eller andre stykker så kan man jo fort snakke om tidligere forestillinger hos andre teater, men dette er helt nytt, fortsetter han.

Når underholdningen tar over.

– Har vi mennesker blitt som bjellesauer som går på arrangement og lar oss underholde, før vi drar hjem og sover? Det er min kommentar til samfunnet slik det er blitt. Vi drukner jo i quiz! Overalt. På tv, radio og i virkeligheten. Folk flest har så mange underholdningstilbud og vi bare vandrer og vandrer. Jeg prøver å diskutere det i denne historien her. For all del, det kan tilsynelatende virke gøy og fint, men man mister noe også. Man blir en innholdskonsument, og da mister man kanskje en del av de gode samtalene og øyeblikkene. Hun savner et sted hvor man kan finne samtaler eller noen å snakke med mer alvorlige ting om, egentlig. Hun arrangerer sin egen quiz, på sine premisser, egentlig for å skape et eget rom for å lufte sine tanker og problemer. Og det kan man jo ikke starte en samtale med - for da trekker jo folk seg unna, forteller Bjørnar med et smil om munnen.

– Hun er en lurifaks, skyter Sara inn.

– Så hun må liksom gå via mange ledd for å komme dit, og hun omtaler seg selv i tredjeperson til tider. For å holde avstand til det, refererer til «hun» istedenfor «jeg», forklarer Bjørnar.

– Det er som når man snakker om at “jeg har en venninne som har et problem”, men så viser det at det er hun selv det handler om. Jeg syns det som er så smart med hvordan dette er skrevet er at det er en kommentar til samfunnet hvor alt skal kontrolleres – til og med hvordan vi sosialiserer. Spontaniteten og de ekte møtene finnes nesten ikke lenger. Og hun som da skal kritisere dette er svært kontrollert. Hun ønsker å ha kontroll på alt. Hun har jo sine ønsker og mål for livet sitt, men hun kommer seg liksom ikke dit, det blir aldri bra nok. Det synes jeg er morsomt, at denne kommentaren kommer fra noen som er like holdt, forteller Sara.

– Vi har blitt kjempekonsumenter av innhold som blir laget av andre. Og vi er jo alle en del av det, så tanken er kanskje om det er mer å hente i livet, enn å bare være det? Jeg er jo like fanget i dette her selv, men det ble liksom oppgaven – å bringe denne tematikken til scenen. Få folk til å tenke litt kanskje, sier Bjørnar.

– Vi skal jo til og med sove med underholdning – med podcast på øret, legger Sara til.

Teaterstykket har innslag av musikk, standup og poesi.
Foto: Samuel Pettersson

Handler om tilhørighet

– Tilhørighet er ordet, og den tror jeg kom til protagonisten i ganske ung alder – rundt ti år, forteller Bjørnar.

– Hun vil være en del av noe, som vi alle vil – vi er jo folkdyr. Det er det instinktet som driver henne: «Jeg må finne flokken hvor jeg hører til». Og det har hun nok lett etter hele livet, sier Sara.

– Og alle de trivialitetene som mennesker holder på med – hun har lært seg å spille trommer, hun er en voksen dame men hun har lyst til å begynne å spille trommer. Hun dyrker sitrontrær, smelter gull og hun gjør alle disse tingene, men hun har også mareritt. Det er liksom alt det vi mennesker holder på med, fortsetter hun.

– Og hun hater folk som har tujahekk. Intenst! Hver gang hun skal hjem, så henter hun avisen – som hun ikke leser – i posten, før hun går bort til tujahekken og spytter på den. Hun er jo smålig selv også. Hun har liksom ikke sett lyset, hun er like fanget som alle andre, forteller Bjørnar med et smil om munnen.

– Hun er på en måte både heltinnen og anti-heltinnen, legger Sara til.

– En av temaene hun vil diskutere i quizen er en tur hun hadde til sin mor og far. Som er et interessant strekk i monologen. Hun er veldig opphengt i hvorfor det ble som det ble, og hvorfor hun handlet som hun handlet, forteller Bjørnar.

Annonse:

Forestillingen leker med standup, poesi og musikk – hvordan bruker dere disse ulike uttrykkene til å fortelle historien?

Sara Fellman har lært seg å spille trommer i anledning forestillingen som har premiere 19. september.
Foto: Samuel Pettersson

– Det er noen store kast – det er bare å sette seg ned og holde seg fast for min del. Det skifter mellom denne quizmasteren som er litt på standup-gamet, og så plutselig så blir man dratt inn i noen veldig underlige tankerekker, som er ganske poetisk skrevet. Hvor man er i underbevisstheten hennes – før man plutselig er tilbake igjen i virkeligheten, for hun har lært å spille trommer. Jeg elsker dette manuset, for man er innom så mange topper og daler, og man må være påkoblet – både for å fremføre det, og for å se det, tror jeg. Så jeg tenker at dette er en forestilling som krever litt av tilskueren, forteller Sara.

– Derav strukturen, tilsynelatende løs i snippen, kommer kanskje inn med en øl, og ganske morsomt de første 15 minuttene. Så jeg tror forhåpentligvis at vi har bygd opp en sånn spenning som gjør at vi går fra fliring til å være mer skjerpa og konsentrert, sier Bjørnar.

– Samtidig når man skal inn i kjernen til et menneskes liv så kan man ikke gå rett på «mor døde i går». Man må liksom finne veien inn. Det å fortelle om en «abstrakt drøm» som forfølger deg – hvem er det som i utgangspunktet er hypp på å høre på den? Så forestillingen bygger mot det punktet hvor hun faktisk forteller det. Hun har på en måte «crowdpleaset» så lenge at nå er tiden inne. Hun prøver å vise et helt menneske med alle sine pluss og minus egentlig, fortsetter han.

– Så det vi håper på her er at vi får publikummere til å gå fra å være mottakere av underholdning til å måtte gå inn i den historien. Det er mye humor, men det er noe litt manisk over det hele også, forteller Bjørnar.

Sara Fellman og Bjørnar Teigen i Storyvillesalen.
Foto: Samuel Pettersson

For mennesker først og fremst.

– Jeg vil si det er for mennesker først og fremst, sier Bjørnar - ikke helt uten humor.

– Vanskelig å sette det i en bås. Mine refleksjoner fra da jeg var 14 er de samme som i dag, og jeg er 55. Det er vanskelig å svare på, om det har en konkret målgruppe. Jeg tenker at denne forestillingen er ganske universell og appellerer til alle, fortsetter han.

– Jeg tenker at dette er for alle, egentlig. Det er så universelle temaer som tas opp, jeg tror det er ting her som treffer i oss alle. Alle har noe vondt de har opplevd i livet, det regner jeg med. Jeg har sammenlignet det med da jeg som liten falt ned i en snøborg – jeg hadde ingen dårlig barndom, men ingen visste at jeg var der, og jeg kom meg ikke opp. Jeg tror alle har en form for redsel på noen tidspunkt, og alle har kjent en lengsel etter noe. Jeg tror også at alle lurer på hvor man hører til, og hvor det er riktig at man er. «Hvem er min flokk?». Det tror jeg vi kan kjenne på i alle aldre og livssituasjoner, forteller Sara.

– Vi vil vise hvor komplekse mennesker er, jeg tror man liker det enten man er 18 eller 80, avslutter Bjørnar.

Mer info om forestillingen og billetter til finner du her.