Arne Ruset: Dødsangst, forvirring og humor

Arne Ruset og Øystein Hauge
Foto: Samuel Pettersson

Dødsangst, humor og livets uforutsigbarhet sto sentralt da Arne Ruset møtte Øystein Hauge til samtale om «Ein tragikomisk roman om kreft» under Bjørnsonfestivalen.

Annonse:

Både tittelen og selve tanken om en tragikomisk roman om kreft stammer fra Dag Solstad. I boka skriver Ruset om alvorlig sykdom og sykehusopphold, men også om de mer absurde sidene ved opplevelsen – blant annet en hest som besøkte ham, hallusinasjoner og livet på sykehuset.

Ruset, som selv har bakgrunn som lege, kommenterte også sin egen rolle i møte med helsevesenet:

– Husk på at dere har med en gammel overlege å gjøre her, uten at mange ble imponert av det, forteller han med et smil.

Arne Ruset og Øystein Hauge
Foto: Samuel Pettersson

– De gode samtalene reddet meg

På spørsmål om forholdet mellom psykiatri og skjønnlitteratur trakk Ruset fram litteraturens mulighet til å få fram det som befinner seg mellom linjene.

Samtidig var han kritisk til utviklingen i psykiatrien, hvor han mener effektivitet kan gå på bekostning av det menneskelige møtet.

– Psykiatrien presses kanskje ned og skvises for at det skal gå fortest mulig og bli mest lønnsomt. Da kutter man ut det menneskelige og samtalene mellom pasient og helsepersonell. Jeg tror kanskje at det var de gode samtalene som reddet meg da jeg var syk.

Annonse:

Livet er merkelig

Samtalen dreide også inn på hvor uforutsigbart et liv kan være.

– Livet er merkelig. Jeg tror ikke jeg som 20-åring hadde tenkt at livet mitt skulle bli slik som det har vært. I løpet av et sekund kan alt være snudd på hodet. Plutselig er man i et helt annet felt enn man skulle tro.

Ruset mente mange unge kunne hatt godt av å få høre at livet ikke nødvendigvis trenger å følge planen man har lagt.

– Jeg tror mange unge hadde hatt godt av å få en slags veiledning om at det ikke er så farlig selv om alt ikke går etter planen med utdanning og mål.

Og kanskje trenger ikke livet hele tiden å være på vei mot det neste heller.

– Det går an å leve i hverdagen også.

Forrige
Forrige

Debutantenes aften: It`s getting darker

Neste
Neste

Mitt kulturliv: John Erik Brakstad