Beharie skapte nærhet og stillhet på Die Tankstelle
Beharie live på die Tankstelle torsdag 15. januar.
Foto: Samuel Pettersson
Torsdag 15. januar sto Beharie på scenen på Die Tankstelle i Molde. Der han tidligere har imponert med band og groovefylte arrangementer, møtte publikum denne gangen en mer nedstrippet og sår utgave av artisten. Alene med gitar, rytmeboks og låter fra albumet When The Silence Gets Too Loud, skapte Beharie et rom preget av stillhet, nærhet og ettertanke.
Du vet den følelsen når musikken brer om deg som et stort, varmt teppe? Det var den følelsen Beharie ga publikummet på Die Tankstelle denne torsdagen. Med sin myke røst, sine varme nylonstrenger og sitt rolige vesen, fikk han publikummet til å tidvis sitte helt musestille og lytte til det han hadde å formidle. I 2023 debuterte Beharie med abumet Are You There, Boy?, og året etter spilte han i Alexandraparken under Moldejazz. Debutalbumet og Moldejazzkonserten var rytmisk, funky, og dansbart. Tilbake i Molde for andre gang var det en mye mer nedtonet Beharie vi fikk møte på Die Tankstelle. Alene på scenen med gitaren og en rytmeboks, og sanger fra sitt nyeste album, When The Silence Gets Too Loud, formidlet han svært personlige historier om livets både gode og vonde sider.
Til stor applaus entret han scenen, men begynte å stemme gitaren sin i total stillhet. De første to numrene var publikum så stille at man til tross for musikken fra scenen nok kunne ha hørt en knappenål falle. Et slikt tak om publikum får man bare ved å utvise en bestemt ro og konsentrasjon fra scenen. Beharie visste nøyaktig å legge lydnivået sitt slik at publikum ikke kunne lage særlig med støy for å forstyrre både hverandre og ham. Videre i konserten ble det også tatt i bruk rytmeboks og ulike gitareffekter, men de aller fleste sangene var kun akkompagnert av «ren» gitar.
Beharie er en historieforteller. Både med og uten musikk har han en historie han ønsker å formidle. Mellom sangene ble vi bedre kjent med ham gjennom forskjellige både vittige og frustrerende episoder i livet hans som turnerende musiker. I musikken formidler han det svært personlige, med en sårhet og ærlighet både i tekstene og stemmen sin. «Alle sanger handler om meg. Og mitt liv.» Og selv om man ikke nødvendigvis følger med på hva sangene handler om, merker man på Beharie at sangene likevel griper tak i en, og holder en fast til siste tone er spilt.
En av historiene hans handlet om å overtenke, noe mange av oss sikkert kan kjenne seg igjen i. Og det er nettopp denne overtenkingen jeg tror er grunnen for den velformulerte sangfraseringen og den gjennomarbeidede settlisten for kvelden. Dette er et album som er godt gjennomarbeidet, og en turné som han har finpusset før han sto på scena i første turnéby.
Med det sagt, må jeg likevel innrømme at jeg på sangen «We Never Knew» fra debutalbumet begynte å savne bandet og koristene. Det ble litt for nedtonet, og sangen fikk rett og slett en annen stemning og betydning i det nedstrippede formatet. Selv med trommemaskin og effektpedaler, ble konserten noe ensformig for min smak, men det står likevel fast at den gjensidige varmen mellom Beharie og publikum skapte en god og avslappet atmosfære, og publikum virket ganske så fornøyde og begeistrede hele veien igjennom.
Beharie backstage på die Tankstelle
Foto: Samuel Pettersson
Noen av tekstene dine oppleves som selvbiografiske – hvor finner du inspirasjon til hva låtene dine handler om?
Akkurat nå så har det vært veldig naturlig å skrive om mitt eget liv, men det er ikke et «must». Og det er jo lettere å skrive om ting som føles intenst. Jeg tror jeg henter mye inspirasjon fra en slags eksistensialisme, i forhold til meg selv, verden, folk og relasjoner – både de gode og vonde. Noen ganger er et bare tanker om min egen identitet.
Publikum i kveld var veldig lydhørt her i kveld, hvordan jobber du når du skal tilpasse låtene dine til et soloformat som i kveld?
Jeg tenker helhet hele tiden, hvor mange låter kan være nedpå, og hvor mange trenger mer trøkk, eller trenger en beat for å lage kontrast mot det mer flytende. Når trenger konserten en vri – jeg tenker sykt mye på dramaturgi og hvordan låtene står i forhold til hverandre. Jeg liker å teste ut mye ulike tilnærminger, men jeg føler at de fleste låtene havner ganske nært det opprinnelige. Man finner ganske mye energi i låten i seg selv, med kun kassegitar og vokal. Det er egentlig ganske spennende når man tar vekk de fleste elementene og ser hva som er kjernen til låten. Så er det en fin måte å leke med stemmen og dramaturgi, og få frem alle nøyansene. Jeg forsøker å skape variasjon i dynamikk selv om det er ganske nedstrippet.
Så er det veldig annerledes enn å spille med et band, da er det mer energi, mer lekent og rytmisk. Solo føles mer intenst, siden det bare er meg hele tiden, og man blir liksom ansvarlig for hvert eneste sekund alene. Og kanskje mer emosjonelt, og påkoblet innholdet i musikken.
Kan du nevne noen som inspirert deg og formet deg musikalsk?
Jeg føler det er i endring hele tiden, men jeg har hørt mye på Michael Kiwanuka. Jeg er veldig inspirert av han med tanke på sound. Nå for tiden hører jeg veldig mye på Laura Marling, en engelsk singer-songwriter, og jeg blir ganske formet av hennes melankoli. Jeg synes låtene og melodiene er helt fantastiske.
