En slags hevn fra villmarken
Bushman’s Revenge i Die Tankstelle onsdag kveld. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Bushman’s Revenge kom ikke til Molde for å spille pent. Selvsagt gjorde de ikke det. De kom for å skape lyd, friksjon, bevegelse og variasjon. Og det klarte de.
Drøyt 40 mennesker hadde innfunnet seg da Gard Nilssen og Bushman’s Revenge inntok scena på Die Tankstelle onsdag kveld. Ikke så aller verst det egentlig, en hustrig oktoberkveld på nordvestlandet.
Det finnes band som spiller jazz og det finnes band som spiller rock. Og så finnes det band som ser ut til å mene at hele skillet er en ganske unødvendig konstruksjon. Bushman’s Revenge må sies å være noe slikt. Eller for å si det med Gard Nilssens egne ord: vi er et band som er for rocka for jazzklubbene og for jazza for rockeklubbene. Og i forlengelsen av det mente han at Die Tankstelle var et perfekt sted å spille denne kvelden.
Publikum fikk møte en trio som har brukt mer enn to tiår på å utvikle et helt eget musikalsk språk. Even Helte Hermansen på gitar, som skriver nesten alle bandets låter, Tor Egil Kreken på bass og Gard Nilssen på trommer har siden starten på tidlig 2000-tall beveget seg i et slags grenseland mellom jazz, rock, improvisasjon, prog og psykedeliske lydlandskap.
Det er musikk som kan være brutal det ene øyeblikket og nesten meditativt vakker det neste. Disse kontrastene er noe av det som gjør bandet så, eh, interessant?
Ofte står Even Helte Hermansens gitar i sentrum. Gitaren blir på mange måter et verktøy for utforskning. Bak ham arbeider Kreken og Nilssen nærmest som én organisme. Skjønt særlig Nilssen passer stadig på å få sin plass lenger frem i lydbildet. Og Krekens bass gir musikken den tyngden den trenger.
Selv skal gjengen i Bushman’s Revenge ha uttalt at de spiller «jazz, fritt etter hukommelsen». Ganske beskrivende for det som foregikk i Die Tankstelle denne kvelden.
På den pågående turneen promoterer bandet det de omtaler som det vanskelige tolvte albumet, «Ah, Les Vaches!». Det markerer en ny fase, samtidig som bandets grunnleggende idé er intakt. I forkant av utgivelsen har det blitt hevdet at det har et tydeligere fokus på melodier og låtstruktur, uten at improvisasjon og den karakteristisk energi er borte. Jeg vil hevde at akkurat det nå har blitt bekreftet.
Avslutningsvis fikk også de som ventet på en låt å fra kjensel på sitt: med en versjon av Prince`s «Purple Rain» passet det godt at publikum kunne ta innover seg kveldens siste toner ledsaget av nettopp et purpurfarget scenelys (supplert med blått) og konstatere at det hadde vært en fin kveld på byen.