Endre Ruset ser på bøker om Fotball-VM: Leve poesien, alt for Norge!

Endre Ruset finner en del å glede seg over i Alf Kjetil Walgermos nye diktsamling “Krysset er alltid ledig - Norge kan vinne VM og andre dikt”, men synes ikke det flyter like godt hele tiden.

Annonse:

Den som oppsøker poesien med forventning om å bore seg dypere inn i sentrale, allmenngyldige, klassiske motiv, får nok en skuffende svett landsdrakt a la Øyvind Leonhardsen slengt i fleisen allerede fra start i “Krysset er alltid ledig” (med undertittel: Norge kan vinne VM og andre dikt”.)

Vår egen Møre og Romsdals Alf Kjetils Walgermos nye vitaminbjørn av en utgivelse, er muligens den norske diktsamlingen som er lengst mulig unna betegnelsen tidløs poesi, uten at det nødvendigvis er negativt i akkurat dette tilfellet. Det er nok fordi boken allerede helt fra start, fra første øyekast, via tittelen på omslaget, har satt premissene for hvordan den vil leses.

Selv om poeter som Oddveig Klyve og Lars Saabye Christensen har hatt fotball som nav i tidligere samlinger som “Pasninger” og “Ballistisk”, er vinklingen hos begge disse to hovedsakelig mot det eksistensielt-poetiske. Not so much i Walgermos ballyriske Oder.

Du vet hva du får: Romslige bruksdikt i forkant av en stor VM-eufori. For her handler det om fotball, fotball og atter fotball, og enda mer spesifikt: om Bjørge Lillien, Arne Larsen Økland, Drillos, Hege Riises mesterlag, om Solbakkens menn på andre siden av Atlanteren.

Det handler om den (for noen) grenseløst irriterende fotballidiotien, og (for andre) den dypt gjenkjennelige og organiske entusiasmen som akkumuleres gjennom et halvt liv i fotballfeberens sfære. Slik sett er “Krysset er alltid ledig - Norge kan vinne VM og andre dikt”, en bok for menigheten. Fotballmeningheten for å være mer presis. Som Alf Kjetil Walgermo er yppersteprest i.

Walgermos knekkprosabonanza av en poesilefse druser på med fotballeufori uten å bry seg nevneverdig om poetisk pregnant, finvevd syntaks, eller stringent prosodi. Her er det bare å snøre på seg fotballstøvlene og kaste sitt eget fotballbankende hjerte med på ferden.

Ikke alt er like vellykket her, selv for en fotballinnstilt poesikritiker. Walgermo blir litt vel slapp i svingene her og der, og diktene bare flater ut, ta diktet “Innbytteren” feks, som gjør lite annet enn å suge kullsyren ut av et allerede etablert klisjé-motiv. Andre steder blir det vel mye oppramsing i litt for mange kakestykker av tilfeldige fraserte vers.

Men: I den atmosfæriske elven av VM-bokutgivelser i prosa, står den seg klart ut fra mengden ved ett såre enkelt grep: Den er satt i frie vers. Med små infantile deilige finter av noen enderim, noen Voluspå-pastisjer, blandet i mixen av løkkefotball, ungdomstid, landslagsnostalgi og VM-forventning (blant annet!).

“Krysset er alltid ledig - Norge kan vinne VM i fotball” føles ut som et lettlest VM-klistermerkehefte av en poesibok, sammenlignet med resten av det sakprosamursteinstunge VM-bok-heatet.

Liker du ikke fotball, vil du hate denne boka. Liker du fotball, men er flasket opp på “Lyriske strukturar” av Asbjørn Aarnes og Atle Kittang, vil man nok også ha problemer med å svelge denne. Men om du elsker fotball, gir litt faen i finarbeidet og bare slenger deg på, har du en deilig pre-VM-bris av en utgivelse i vente. - Fin bok å bla gjennom feks i en bar, eller på en pub. En to til tre øl på puben-bok.

Bokas beste dikt: “Å vinne mot England 1993” “Ferjereiser”, “Sankthansaftan”.

Konklusjon: 4/5 på skalaen med Drillostøvler.

“Krysset er alltid ledig - Norge kan vinne VM og andre dikt, av Alf Kjetil Walgermo (Samlaget 2026).