Åge Hareide - A Man In Full
Når man skal oppsummere Åge Hareides altfor korte liv er det fristende å ty til Tom Wolfes romantittel, som til norsk best oversettes med «En helstøpt mann». For Åge Hareide var virkelig det. En tvers gjennom real og dyktig fyr.
Åge Hareide fotografert i København i 2019. Foto: Petter Haakon Pettersson.
Mitt første minne om ham har jeg fra det som må ha vært 1975 eller 1976. Som jeg husker det hadde han allerede begynt på studier som skulle ta han til revisorutdannelse. Det må ha vært for å samle seg praksis og erfaring opp mot dette at han en kort periode jobbet på regnskapskontoret hos min far i S.Pettersson AS. Det syntes jeg var stas.
Åge var bare i begynnelsen av 20-årene, men for oss unger, som ennå ikke var i tenårene, allerede en stjerne før han kom til Molde, etter toppseriedebut med Hødd i 1970 og en rekke landskamper på aldersbestemte landslag. Men som vi vet i dag: de største prestasjonene lå ennå foran ham.
Jeg vil likevel dvele ved én kamp jeg husker fra hans karriere som spiller i Molde FK. En regntung fredagskveld, 11.juni 1976, lå Molde under 2-0 hjemme mot Viking da lagene gikk til pause. Einar Sekkeseter (av speaker Ulf Møller ofte presentert som Einar Sekkenbauer når lagene ble ropt opp før kampstart) hadde gitt hjemmelaget et slags håp med en redusering et kvarters tid ut i andre omgang. Men få minutter før slutt var det knapt noen som øynet Molde FK noen som helst mulighet for poeng, for ikke å si seier. Viking ledet stadig 2-1.
Men Åge ville det annerledes. I løpet av fire minutter helt inn i overtiden snudde han på egen hånd kampen med to scoringer, og forlot en gråtende (ja, jeg så det med egne øyne) Vikingkeeper Erik Johannessen liggende igjen på en gjørmevåt Molde Stadion i det dommeren blåste for full tid.
Og derfra gikk det vel egentlig bare oppover. Via profftilværelse i England med Manchester City og Norwich, retur til Norge som spiller og etter hvert inn i en trenertilværelse som brakte både Åge og lagene hans en lang rekke trofeer.
Men Åge Hareide var så mye mer enn sine presentasjoner på og ved fotballbanen. Han var en person som så dem rundt seg, og som tok seg tid til å prate med oss som var interessert i det han drev på med – uansett hvor marginale vi egentlig var i forhold til det som skulle være hans fokus.
På den måten var han også god å ha da jeg sammen med min gode venn Tore skulle til Idrettsparken i København i 1994 for å se Arsenal spille finale i Europacupen for cupvinnere mot Parma. Tore og jeg hadde bare ett problem: vi hadde ingen billetter til kampen.
Men vi hadde noe annet: ganske kort vei til Åge Hareide, som på ingen måte hadde noe imot å prøve hjelpe oss. Slik gikk det til at Tore og jeg havnet i VIP-mottakelse hos TV3 og ble utstyrt med svært så gode billetter til denne for oss så viktige kampen.
En kamp som selvsagt på ingen måte kan sammenlignes med den tøffe kampen Åge måtte kjempe på slutten av sitt liv, men hendelsen er med på å understreke hvor raus Åge kunne være i møte med andre.
Det er et fyrtårn i norsk og skandinavisk fotball som nå har forlatt oss – et fyrtårn en sørgende familie kan være stolt av.
Jeg er stolt over å ha kjent ham og lyser fred over hans minne.
