Årets beste plater presentert av Jørgen Krogset Dalene
Jørgen Krogset Dalene er bookingsjef i MYLDR, tidligere musiker og elsker musikk. Dette året har han hatt som mål å høre 365 album, noe han nesten har klart – så langt har det blitt over 300. Om han hører noen titalls album inn mot nyttår vil målet være nådd. I løpet av den reisen har det blitt mange album fra 2025, til tross for at målet bare var å høre masse album - samme hvilket år de ble gitt ut. Jørgen har begynt å følge mer enn 100 nye kontoer på Insta, bokmerket en bråte nye musikksider og sier at han altfor mange ganger falt ned i dype kaninhull. Men nå nærmer vi oss årslutt og Jørgen deler sine ti beste album fra 2025 med oss. La oss lese hva han skriver.
Det blir selvsagt mange av platene som man ser på topplister rundt omkring, da jeg sjekka ut albumene mange har anbefalt. Jeg håper også det er noen folk kanskje ikke har hørt om. Her er mine topp 10 for 2025, og 23 honorable mentions, jeg er ingen ekspert, dette er kun en skjeggete manns betraktninger. Nå har du nok å høre på i jula når du trenger litt tid for deg selv. En ting denne utfordringen har gitt meg er en forståelse for at det er umulig å høre alt, og ja, det er helt sikkert mange album jeg burde ha hørt - send meg en melding så kan jeg love at jeg hører anbefalingen. Herregud så mye fet musikk som finnes.
Noen ganger kommer Jørgen Krogset Dalenes grønne fingre også i kontakt med vinyl. Foto: Hanna Petrechenko.
1. Rosalia - Lux
Årets mest hypa album og på alle topplister av en grunn. For et mesterverk, det er nesten ikke mulig å forklare det før du hører på det. Jeg kan ikke spansk, hører ikke særlig mye på klassisk musikk, men allikevel har hun klart å bergta meg og en hel verden. Det er så vanvittig mektig og stort, et ambisiøst og dynamisk album som er grensesprengende. Hun blander klassisk musikk med moderne pop og klubbeats, spansk folkemusikk og kunstpop om hverandre, som vitner om et musikalsk geni og en produsent uten sidestykke.
En av favorittlåtene er den intense og mektige “Berghain” med Björk og Yves Tumor, en låt med på tre ulike språk, akkompagnert av London Symphony Orchestra. Fra mørke, intense “Berghain” er det helt nydelig å nyte vakre “La Perla”, i hvert fall melodisk. Jeg har kjørt store deler av plata gjennom Google Translate, og teksten handler om en skjørtejeger og en player Rosalia ikke er særlig glad i. Tenk at en låt om forakt av et menneske kan være så utrolig vakker og lett.
Spanske Rosalia er med sitt siste album “Lux” på toppen av praktisk talt alle lister denne høsten. Bilde av albumcoveret.
2. Saya Gray - SAYA
Dette albumet var helt fra det kom i februar og til jeg hørte Rosalias nydelige album mitt favorittalbum i år. Eksentrisk, tidvis energisk kunstpop i indieverden, samtidig som hun er godt planta på jorda. Den japansk-canadiske artisten gir meg en så utrolig god følelse i kroppen på hele albumet, og det starter med låt 1 “...THUS IS WHY I DON´T (SPRING 4 LOVE)”, og fortsetter med en rekke fantastiske låter. Jeg nevner spesielt energiske, rytmiske “SHELL (OF A MAN)” som har en helt vanvittig spennende og fin komposisjon og dype, triste “H.B.W” (som står for sjelsettende Heartbreak wake) som to av mine aller største favoritter. Lyrisk er H.B.W. helt enestående, resonnerende og treffer både poetisk og tydelig.
“There he was standing at the stone
Blowing smoke again, looking beautiful
There's a graveyard in my dreams
I lay a flower once a week for you and me”
Det aller sterkeste med denne plata er at hver eneste låt føles unik og egenrådig, samtidig som hun har en rød tråd i det musikalske uttrykket og et rikt tekstlig budskap i alle låtene. Det sier litt om hvor utrolig god produksjonen og låtskrivingen er på dette albumet. Jeg hadde ikke noe forhold til henne fra før, og nå har jeg lyst å høre absolutt alt av henne. Det burde du også gjøre.
Hør albumet her
Sjekk ut Tiny Desk-konserten hennes på YouTube
Saya Gray.
3. Viagra Boys - viagr aboys
Jeg hadde gleden av å se Viagra Boys i 2016 i kjelleren på Revolver under By:larm i 2016, enten før eller etter det finske bandet Teksti-TV 666, og det var jeg glad for. Dette er noe av det råeste jeg har sett på ei scene, og i hvert fall på By:larm. Spol flere år frem i tid og jeg har egentlig glemt litt av det svenske punkrockbandet, og plutselig var de overalt igjen og blitt verdensstjerner. Da sjekka jeg ut både Welfare Jazz og Cave World, samtidig som jeg forhåndslagra det kommende albumet viagr aboys. Fy søren for et band, og for et album. Pur energi, rein rock og upretensiøst nydelig. De minner meg om Sveriges The Good, the Bad and the Zugly i et helt absurd tekstunivers og rein moro gjør dette til et av årets album.
Som frontvokalist Sebastian Murphy sier selv, albumet er “simple and stupid”.
Viagra Boys.
4. Oklou - Choke enough
Atter en gang en av de største hypene i år. Franske Marylou Mayniel, eller Oklou som artistnavnet hennes er, har virkelig vært på alles lepper i år med debutalbumet sitt “Choke enough”. I motsetning til veldig mange andre for tiden, så er dette produsert av et veldig lite team, hovedsakelig henne selv og sanger Casey MQ, men også A.G. Cook (som gav ut det fine albumet Britpop i fjor). Jeg vil tro at om du liker artister som FKA Twigs, Caroline Polachek eller Erika de Casier, så vil du like dette albumet, da det er en soundmessig likhet mellom det drømmende, melankolske, arty pop, og elektronisk preg.
Oklou er egentlig utdannet innen klassisk piano, cello og sang i kor som barn, noe man helt klart hører i oppbyggingen av låtene. Det er en nerve, selvtillit og tålmodighet som er beundringsverdig, som gjør at man blir dratt inn i universet hun skaper. Hun har ikke dårlig tid, som gjør at dette også blir et behagelig album å høre på, samtidig som det er noe hjemsøkende i landskapet. Jeg har hørt albumet sikkert 10-15 ganger i år, og føler jeg finner noe nytt enten i sounden, hvordan jeg oppfatter plata, detaljer i produksjonen (fks. det utrolig vakre trompetspillet på slutten av “ict”) og at det funker like godt på jobb som når jeg chiller hjemme. Det er en enormt vakkert kraft i plata, og en nerve som gjør at jeg vil høre den igjen og igjen. Anbefaler veldig sterkt å høre på denne plata når man er ute og går, det er nesten som at sansene åpnes enda mer.
Hør albumet her
Sjekk ut Tiny Desk-konserten hennes på YouTube
Oklou.
5. Little Simz - Lotus
Dette albumet fra Little Simz oser av selvsikkerhet og musikalsk kvalitet, for en variert og kul plate. Hun selv har en rapstil som både er klassisk, samt full av attitude og selvtillit, et klart mål og tekster med mening. At det i tillegg er på britisk gjør det enda fetere, tydelig artikulert og sjeldnere i rapfaunaen (til tross for mange fete britiske rappere).
Plata krydres av en bråte verdensstjerner som featurings. Tittellåta “Lotus” sammen med Michael Kiwanuka og Youssef Dayes, som mange så på Moldejazz i sommer, er et av høydepunktene fra plata, nydelig, chill RnB/hiphop-låt. Ørkenbluesrock-akkompagnerte “Lion”, som minner meg om maliske Songhoy Blues, er også et av høydepunktene mine på plata. Sounden er rytmisk og passer ufattelig bra til vokalen til Obongjayar fra Nigeria som synger på låta. Funklåta “Enough” med en annen dødsfet artist, Yukimi (som også gav ut et nydelig album i år, Yukimi, Little Dragon - For You), er også energisk og rytmisk, dynamisk, med enormt bra trommespill, og enda ei låt som får denne plata til å bli et variert kunstverk.
Jevnt over har plata kun gode låter, og hør på den som en heilhet - så skjønner du hvor godt albumet er.
Sjekk ut denne rå konserten hennes live fra Paris på YouTube
Little Simz.
6. Zupermaria - Det Tørker I Solen
For et album av en av mine favoritter fra Bergen, og dette endte faktisk opp som mitt mest hørte album i 2025 på Spotify Wrapped. Zupermaria, eller Maria Træbakken som hun heter, har tidligere hatt bangers med både Kjartan Lauritzen, Ka2 og Balestrand Badeklubb. Jeg er en sucker for energiske poplåter med meningsfulle tekster (gjerne med bergenserdialekt), et mesterstykke i å lage både låter for dansegulvet, filosofiske diskusjoner klokka 2 om natta og såre, tunge tekster du kan lytte til aleine.
Da jeg kjørte opp og ned Trondheim flere ganger i vår hørte jeg på denne plata, og jeg ble mer og mer kjent med alle låtene og artisten. Zupermaria har åpenbart mye på hjertet og en imponerende evne til å formidle det til det gjenkjennelige for oss alle. Mange av låtene er ganske tunge tekstlig, som forteller om et ganske hardt liv preget av alkohol, festing som har gått fullstendig over styr og refleksjonene rundt det. Men, også låter om en person som har funnet seg selv og ikke minst kjærligheten, som i nydelige “Amors pil”.
Fra “Høyt over byen”
Likegyldig
Eg har ikke vært ute av huset på en uke
Og eg e skyldig
I tårene som renner ned fra dine øyne
Det ligger noe greier på bordet
Det frister å ta det
Så eg gjorde det
Anbefalte låter fra plata: “Løper for livet”, “Høyt over byen” og tittellåta “Det tørker i solen”, men generelt synes jeg dette jevnt over er et album med kun gode låter. Mitt håp for henne er at hun blir så stor som hun fortjener, og dette er også en helt vanvittig kul liveartist!
Zupermaria.
7. CMAT - EURO-COUNTRY
God popmusikk kan være så ufattelig deilig, og CMAT viser at av og til må man ta en tur til Irland for å finne akkurat det. CMAT - eller Ciara Mary-Alice Thompson (CMAT) som hun egentlig heter, hadde jeg aldri hørt om før hun poppet opp på alt mulig av anbefalinger. Både artistnavnet, tittelen på plata og at alt er i caps lock roper skygg unna, men jeg er så glad for at jeg gav dette en sjanse. Jeg er veldig glad i artister som Chapell Roan, Lana Del Rey og Florence + the Machine (som også har kommet med et veldig fint album i år om du fks liker Ceremonials-albumet), og da er det klart jeg liker CMAT. Sounden til Chapell Roan og Florence, og vittigheten og sarkasmen til Lana Del Rey, samtidig som hun har klart å skape sin egen sound. En veldig utpreget kassegitar, samtidig som det er klubblåter og countrylåter om hverandre, ganske variert med andre ord. Noen av de mer dansbare låtene er i tillegg mot Lady Gaga i fraseringene.
Mine favoritter fra plata: “EURO-COUNTRY”, “The Jamie Oliver Petrol Station” og “Take A Sexy Picture Of Me”.
CMAT.
8. Hayley Williams - Ego Death At A Bachelorette Party
Jeg er ikke en av de som hadde Paramore som favorittband da jeg var yngre, men har fått oppleve bandet gjennom kompiser i voksen alder. Hayley Williams er en av de kuleste og unike vokalistene jeg veit om, og det er ekstra fett å få høre henne skinne på dette sjangermessige varierte albumet. Det skifter mellom drømmende pop, indierock, gaze og rock om hverandre, og hun mestrer alt. Produksjonen på plata er helt enorm, og produsent Daniel James og Hayley Williams har jobbet enormt godt sammen. Vokalen er utrolig fett mikset, og sounden er både variert i henhold til komposisjon, dynamikk og produksjon. Når plata er på 19 låter og over 1 time sier det sitt, det er ganske rått at det er såpass variert og aldri kjedelig. I tillegg er selvsagt Hayley Williams sine hardttreffende tekster alltid et høydepunkt.
Beste låter: Brotherly Love, Glum, tittellåta Ego Death At A Bachelorette Party og en sampla versjon av The Bad Touch (Discovery Channel) av Bloodhound Gang - den har aldri vært så fin før, dog er det kun referenget hun har covret.
Sjekk ut musikkvideoen til Ego Death At A Bachelorette Party på YouTube her
Hayley Williams.
9. Honningbarna - Soft spot
Jeg elsket Animorphs, klart et av de beste albumene til bandet, og klart et av de beste albumene i 2022. Soft spot leverer som bare pokker, og er veldig gjenkjennelig for oss som digger Honningbarna. Det er ikke mange band som både er et av de aller feteste på plate, samtidig som de er enda råere live.
Plata starter med en helt fantastisk monolog av frontmann Edvard Valberg, som egentlig setter tonen for hele albumet. Videre går det slag i slag i hundre fra neste på plata “Schäfer” til siste låt med “Ultraøyer”, som begge er ganske spesielle på hver sin måte. Generelt var det ganske deilig med en slik plate i dette prosjektet mitt. Jeg har hørt ufattelig mye indie, country og rolig musikk, da er det digg å få noe som slår deg i tryne, et teppe av støy, brutalt ærlige tekster, en hinsides driv og sinna Kristiansander-dialekt.
Mine favoritter på plata er “MP5”, “God gutt” og “Heute ist mein tag”. Jeg er veldig glad i dette bandet, og har sett de live uttallige ganger, dette er og blir et av de mest unike, kompromissløse, råeste bandene dette landet har å by på.
Honningbarna.
10. Iris Caltweit - Again, for the first Time
Iris Caltweit, en av mine aller fremste favorittartister og kunstnere fra Bergen. Jeg har fulgt musikken hennes siden jeg booka henne på Torsdagsrock på Hulen da hun og Veronica Heilund var HAGE med storhitten The Taste tilbake i mai 2015. Siden den gang har hun gått solo og gitt ut det fantastiske albumet Love & Other Disasters, et par EPer og en rekke singler. Nå har det vært stille fra henne ei god stund, da blei jeg ekstra glad når jeg så at hun skulle gi ut et nytt album. Og hun leverer. Med deilig drømmende kunstpop, bedroompop, tidløs - men i tiden, enormt gode tekster og en strålende produksjon er denne en gjennomført plate.
Spesielt tekstuniverset hennes har jeg alltid vært fan av, og det skuffer ikke på denne plata heller. Linjer som “What do lovers do on their islands, sit around and suffer in silence?” (these are hard times), “I´m the worlds happiest mannequin, and just don´t say it if you´re seeing what´s really happening.” (I´m in the corner alone), og ekstremt sterke, vonde “Put me in the backseat” med tekster som “I drank the weight of the world straight from your lips, As your arms pulled me closer to something that didn’t exist”. I tillegg er det måten hun fraserer tekstene på som gjør det uforutsigbart og spennende.
For å nevne til slutt, hele plata er produsert av mesterprodusent Askjell Solstrand, alt han tar i blir til gull, og det stemmer her óg. Bare hør Interstellar-opuset på “Honey, baby”. Gåsehud.
Iris Caltwait.
Honorable mentions (PS! Mange av disse kunne like godt vært på topp 10, og tallene/rekkefølgen er ikke en rangering. Her kunne det også vært mange flere anbefalinger fra plater jeg har hørt.)
The Impossible Green - Quicksilver Dream (En av de beste konsertene vi har hatt på Die Tankstelle i år, albumet er behagelig og drivende rock)
Valkyrien Allstars - mens vi venter på noen som venter på noen (Etter min mening det beste albumet bandet har gitt ut, fantastiske tekster og dynamikk. Nydelig å få høre det live på Die Tankstelle i år også.)
Jordan Ward - Forward (RnB med fete tekster og variert sound, aldri hørt om før, men overrasket meg postivt. Beatsa er det som virkelige gjorde det for meg på plata)
Ethel Cain - Willoughby Tucker, I´ll Always Love You (Mørk country som du trenger tid til å fordøye, lytt til tekstene og lukk øynene)
Ryan Davis & The Roadhouse Band - New Threats From The Soul (Energisk gritty country/americana, dynamiske låter, fine harmonier og gode tekster. Litt mer utenfor boksen sound- og oppbygningsmessig enn jeg forventet.)
Nära Döde - Villkorslöst (Energisk svensk rock som jeg kom over fordi de varmet opp på flere av gigsa til Kristi Brud. Minner meg om en blanding av Västerbron og The Hives)
Kjøter - Plan B (Som tidlig Raga, bare nå, rå energi og dødsfet vokal)
The Hives - The Hives Forever Forever The Hives (Som å høre tidlig The Hives, det er aldri feil)
Tash Sultana - Return to the Roots (Tash Sultana er alltid knallbra, rå lidenskapelige tekster, supersmooth sound og en produksjon som gjør at du tror på henne)
Julianna Riolino - Echo in the dust (Country/indie. Veldig gode tekster og hypnotisk sound, perfekt for lange kjøreturer om kvelden)
Geese - Getting Killed (Hva skal man si? Et av årets mest anbefalte album, for meg traff det cirka 80%, ekstremt variert og spennende.Her får du et band og et album som skriker at de gir faen i hva folk synes, men som treffer folk.)
Men I Trust - Equus Asinus (Et slående fint album jeg fikk anbefalt av Martin Rokkones i Vill Vill Vest og Vinjerock. Folk, indie, vibey, bare digg å høre på.)
Svart Ridå - Aponia (Dødsfett kompromistløst rockeband fra Sverige. Tre kvinner som er kulere enn jeg noensinne kommer til å bli som representerer enda et band i den nye svenske rockescenen)
Lambrini Girls - Who Let The Dogs Out (For et fenomen, misunner alle som skal se de på Øya neste år. Skitten punk, det går i hundre fra første sekund, det ropes og det er klare budskap i alle låtene.)
Bon Iver - sable, fable (sterkt album, alltid utrolig fin musikk å sone inn og ut i)
Kristi Brud - Et fall (Resten av gjengen fra Hjerteslag med nok et kompromisløst album)
Wet Leg - Moisturizer (Et av favorittbanda de siste årene, unik vokal, rå tekster og energi)
Molly Tuttle - So long little miss sunshine (Deilig, energisk countrypop. Veldig tydelig countryvokal, men med et mye mer poppa preg i produksjonen. Hørte albumet ikke lenge etter Ethel Cain, blei en veldig fin overgang fra det mørkeste til et ganske lyst album.)
Bonnie Prince Billy - The Purple Bird (Klassiker med et knallbra album, fint og rått)
The Beaches - No Hard Feelings (Helt fantastisk,deilig, energisk indiepop-plate)
FKA Twigs - EUSEXUA (FKA Twigs er og blir kunst, dette er klart en av artistene jeg har lyst å oppleve i et mørkt, røykfullt rom. En god komba av elektronisk musikk, RnB, pop og veldig gode tekster. Hun har en evne til å skape en egen atmosfære med låtene sine, som en utstilling og et vindu inn i livet hennes.)
Jason Isbell - Foxes in the Snow (Alltid sinnsykt bra, må høres om du liker country/americana med gode tekster)
Smerz - Big City Life (Den norske duoen bestående av Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenberg (dattera til Jens) startet allerede tilbake i 2013. I år har de gitt ut et kritikerrost album både nasjonalt og internasjonalt, og kommet seg opp på flere topplister. Det er vakkert og melankolsk, som følelsen av å gå hjem klokka 3 på natta om sommeren i Oslo.)
Jørgen Krogset Dalene.
