Kreativt og nydelig dansk / svensk / amerikansk møte

Michala Østergaard. Foto: Jan Granlie.

Onsdag startet jeg dagen i Teatret Vårt med Michala Østergaard Trio.

Annonse:

At det er Østergaards navn som preger trionavnet er nok at det er trommeslageren Michala Østergaard-Nielsen (hovedbildet) som komponerer mesteparten av musikk for denne trioen, som i tillegg består av den ekstremt fine pianisten Marilyn Crispell og den svenske bassisten Thommy Andersson.

Jeg kunne fortalt mye om Østergaard-Nielsen og Andersson, etter å ha hørt dem i en rekke sammenhenger de årene jeg bodde i København, og hvor de ofte var å høre på blant annet Jazzcup (Andersson) og Koncertkirken (Østergaard-Nielsen). Andersson er en kreativ bassist som nesten kan settes inn i hvilken som helst sammenheng, og han fungerer utmerket, mens Østergaard-Nielsen har mer spesifikke referanser om hva hun ønsker å gjøre. Og samarbeidet med den amerikanske pianisten Marilyn Crispell tror jeg er selve drømmesamarbeidet for henne.

Marilyn Crispell er en amerikansk pianist som har samarbeidet med «alle» innenfor den nyere jazzen. Hun har utgitt ei røys med plater i eget navn, hvor hun har samarbeidet med blant andre Billy Bang, Peter Kowald, Didier Petit, Reggie Workman, Anthony Braxton, Paul Motian, Oliver Lake, Barry Guy, Fred Anderson, Joseph Jarman, Gary  og Anette Peacock, Joe Fomnda og en haug med andre.  I tillegg har hun samarbeidet med musikere som Lotte Anker og Marilyn Mazur, Mats Gustavsson og Raymond Strid (med Barry Guy), Andrrs Jormin, Henry Kaiser, Steve Lacy, Joelle Leandre, Gunhild Seim og David Rothenberg, Wadada Leo Smith og en rekke andre. I tillegg har hun gjort en rekke soloplater, som alle kan anbefales.

Michala Østergaard Trio gjorde i 2025 innspillingen The Cave, som mye av settlisten på dagens konsert var hentet fra. Men vi fikk også tidligere og nyere komposisjoner av Østergaard-Nielsen hvor alt, og da mener jeg alt, fungerte perfekt.

Marilyn Crispell er en gudbenådet pianist innenfor den «moderne» jazzen, som er ytterst kreativ i sitt spill, og som lager utrolig vakre improvisasjoner over de skrevne temaene. Østergaard-Nielsen er en trommeslager som spiller løst og fint, og som pusher musikken framover på en utmerket måte, og Andersson viser fram mange nye sider i sitt spill i denne settingen, som gjør dette til en utrolig tett og fin trio. Et godt eksempel på Crispells utmerkede pianospill var soloen på den fine låten «The Path», hvor hun avsluttet omtrent akkurat der hvor Keith Jarrett «roer ned», før han legger ut med sitt vanvittig vakre og lyriske tema på The Köln Concert. Og det er akkurat her vi finner Crispell. Hun trekker inn elementer fra hele den nyere jazzhistorien, og skaper nydelige vendinger og innspill som det må være en drøm å følge for et «komp».

Men Andersson og Østergaard-Nielsen er ikke et vanlig komp. De legger seg tett på pianisten, utfordrer, krydrer og er med på å gjøre det hele tett og sammensveiset, som nesten bare trioer som har spilt med hverandre i mange år klarer å skape.

Å få denne konserten som åpning på en «midtuke»-konsert i Moldejazz var bare nydelig!

Jan Granlie artikler for MoldePuls under Moldejazz er et samarbeid med jazznettstedet salt-peanuts.eu.