Utsøkt loftjazz fra Bergen

Sverre Sæbø i Fuzzykjelleren. Foto: Jan Granlie.

Det er ingen tvil om at det skjer utrolig mye spennende på den, litt, alternative jazzscenen i Bergen. I miljøet rund konsertserien «Tedans» midt i sentrum av byen, skjer det utrolig mye spennende på musikkfronten.

Annonse:

Og et av de mest spennende prosjektene fra denne «alternativ-scenen» er bassisten Sverre Sæbø Quintet.

Våren 2025 slapp de sitt debutalbum If, however, you have not lost your self control på det utmerkede plateselskapet Sauajazz – en utgivelse som fikk strålende mottakelse både i Norge og internasjonalt, og som ble fulgt opp med en omfattende turné med konserter på blant annet Soddjazz og Kongsberg Jazzfestival.

Som det sies i programteksten så er «musikken en levende og personlig syntese av Sæbøs referanser, med tydelige nikk til jazzhistorien og navn som Don Cherry, Henry Grimes og Charles Mingus, samtidig som uttrykket er forankret i et moderne nordisk jazzlandskap. Komposisjonene bærer en underliggende intensjon og nerve, der rytmiske ostinater og melodiske fraser formes gjennom et tett og dynamisk samspill». Og for en gangs skyld har programtekstforfatteren helt rett. For dette var musikk som var krwwativ, spennende og utrolig tøff.

Bandet består av altsaksofonisten Heidi Kvelvane, tenorsaksofonisten Aksel Røed, trompeteren Andreas H. Hatzikiriakidis, trommeslageren Amund Nordstrøm og bassisten Sverre S. Sæbø, som også er ansvarlig for komposisjonene.

Sæbø var også «sist påmeldte» og assisterende bassist på esperanza spalings konsert på åpningsdagen, og det var kanskje derfor også årets Artist in Residence, satt benket på en barkrakk blant publikum nede i den rå kjelleren på platebutikken og baren Fussy denne kvelden.

Vi fikk i løpet av denne timen råtøff og frisk senbop med mye energi fra de fem musikerne, som beviste at bandet fungerte like goodt, om ikke bedre, på konsert enn på den alelrede kritikerroste platen.

Nå skal jeg være litt forsiktig med å omtale altsaksofonspillet til Heidi Kvelvane, siden hun sitter i det samme jazzklubbstyret som undertegnede på Voss (hun bor i campingvogn på bygda campingplass). Men å utrope henne til kveldens heltinne, er ikke å ta for hardt i. Hun er blitt en fantastisk altsaksofonist som avleverer en rekke soloer hvor kruttslammet drysser av veggene, samtidig som hun gjør en ytterst solif innsats i ensemblespillet. Sammen med tenorsaksofonisten Aksel Røed utfyller de hverandre i front med mange dueller som lukter svidd, samtidig som de utfordrer hverandre i saksofonsoloene, og vi nesten får en «saxophone battle» som lukter gode, gamle dager i Moldejazz-historien. De to sitt sterke spill gjør, nesten, at trompeter Andreas H. Hatzikiriakidis kommer litt i skyggen, men der hvor han får slippe til, leverer han også utmerkede soloer samtidig som han er ytterst sterk i ensemblespillet.

Trommespillet til Amund Nordstrøm kunne kanskje vært enda mer pågående, men det er tross alt grenser for hvor heftig dette skal være. Han er på plass hele tiden, og sammen med kapellmesteren legger de forholdene, mer enn godt nok, til rette for blåserne i front.

Å høre et såpass friskt, unge og pågående, norsk band, som har tatt tak i den delen av jazzhistorien de elsker mest, og som tydelig viser at de er ytterst dedikerte til akkurat denne formen for moderne jazz, er forfriskende på en såpass stor og viktig festival som Moldejazz. Det norske jazzpublikumet vil vokse med slike band, og jeg har allerede invitert Sæbø til å ta med bandet sitt og komme til Voss i løpet av våren neste år. En jättehöydare, som, kanskje, svenskene ville si.