Mange hyller Terje Venaas
Hvis man ikke var klar over hvilken status Terje Venaas hadde i norsk musikkliv, ble det tydelig illustrert da han nylig gikk bort etter en tids sykdom. Ved begravelsen fra Myrbostad kirke var mange tilreisende musikerkolleger til stede, og fagpressen har de siste ukene skrevet mye om Terjes betydning og karriere.
I Now’s the time, Jazznytts ukentlige nettmagasin, hyller både redaksjonen og bidragsytere en av Norges virkelig store musikere. Førstnevnte bruker som musikalsk eksempel Terjes spill på Lillebjørn Nilsens «Bysommer»;
En av de fineste popbasslinjene i norsk musikkhistorie……det finnes ikke fryktelig mange slike basslinjer som føles like komfortabel i låta den smyger seg rundt i, enn måten Terje Venaas virkelig legemliggjør den oppknappede, luftige stemningen i Lillebjørn Nilsens “Bysommer”. Det kokette spillet hans tar seg større og større friheter underveis i den lille byvandringen, de synkoperte små slidene fra lyst oppe i registeret som under (pre-)refrenget sitter som skudd og komplimenterer låtas karakteristiske rototom-slag, og de sjelfulle frislippene får Lillebjørns karakteristiske stavelseskaskader til å fly……
I samme magasin skriver Jørgen Sørgaard Egeland om egne favoritter blant Venaas omfattende produksjon, og trekker bl.a. fram en virkelig godbit som er alt for lite kjent. Det dreier seg om en sammensmelting av jazz og folketoner, der Terje spiller sammen med pianisten Roy Hellvin på et album fra 1976 som virkelig får fram Terjes enorme kapasitet som bassist. Hellvin leverer i tillegg noe av det sløyeste pianospillet jeg har hørt på lenge. Egeland presenterer videoen med følgende kommentar:
Roy Hellvins debut-LP er en norsk folkjazzperle som har gått under radaren til de aller fleste. Den er helt på høyde med Østerdalsmusikk og den første Søyr-LP-en, og den grooven de er inne i rundt 1:09 her kunne jeg hørt en hel albumside med.
Musikk man bare må høre mens man oppholder seg på kloden og har hørselen i behold. I en slik åpen og gjennomsiktig setting kommer Terjes ekstreme kvaliteter godt fram. I tillegg er Hellvins pianospill gnistrende folkejazzbachsk. Det er «Belonging»-nivå på denne musikken. Ta på headphones for en opplevelse av sound, fantastiske improviserte linjer og sugende beat. Hele oppslaget i Now’s the time og resten av magasinet kan du lese her
