Martin Nodeland: “Jeg vil påstå at det er min beste plate så langt i karrieren.”
Martin Nodeland
Foto: Jørgen Kasbo
I sitt tredje album Tributaries lar gitaristen og komponisten Martin Nodeland personlige erfaringer og musikalske inspirasjoner flyte sammen til et helhetlig og modent uttrykk. Med den britisk-amerikanske saksofonisten Will Vinson på laget løfter Nodeland musikken til et internasjonalt nivå – der varme melodier, drømmende harmonier og improvisert samspill møtes i et uttrykk som både hyller tradisjonen og peker fremover.
Albumtittelen Tributaries peker på hvordan ulike musikalske og personlige erfaringer møtes. Fortell oss gjerne om disse erfaringene – musikalske og personlige.
Jeg kan jo si noe kort om et par av låtene.
A Human Thirst
Tittelen er et anagram, av et navn, på en veldig spesiell person, som hadde litt vansker med å sove i en periode. Så det ble spøkefullt foreslått at jeg skulle skrive en vuggevise. Jeg kom til å tenke på noen to forskjellige musikkopplevelser jeg har hatt med to norske band som heter Storytellers, og Motif. De hadde noen ballader med flotte luftige arr som var så utrolig varme og fine. Jeg prøvde å skrive en melodi som var enkel, varm og insisterende på en gang. Litt som med vuggeviser fra barndommen, men med en mer drømmende og fargerik akkordrekke rundt.Awakenings:
Denne låta ble til under pandemien. Jeg husker det var en periode hvor jeg ble veldig usikker på hvordan det skulle funke å være musiker. Alt var stengt ned, man hadde strømmekonserter og ingen klare utsikter til at noe som kunne ligne et musikkliv skulle kunne åpne igjen.
Jeg satt med gitaren og bare prøvde å improvisere med noen enkle melodiske ideér og se hva jeg kunne gjøre med de. Med lydopptakeren på satt jeg bare å “noodla” med dette en god stund, litt sånn meditativt uten å tenke så mye. Også knakk jeg noen koder der da, litt sånn a-ha øyeblikk. Jeg fikk destillert alle de idéene ned til en låt også tenkte jeg, dette er jo absolutt å holde på med musikk. Så får vi heller bare se hvordan det blir med musikklivet, og det gikk jo heldigvis bra.Yours Sincerely:
Idéen bak denne låta kom til meg da jeg leste gjennom en lengre personlig melding. Jeg kom til å tenke på hvordan brev ofte blir presentert i filmer og slikt. En fortellerstemme som leser opp innholdet mens det gjerne foregår noe visuelt på lerretet.
Jeg kom også på et klipp jeg har sett av trommeslageren Eric Harland, som fra en workshop illustrerer hvordan han tenkte rundt å det å improvisere med rytme. Han spilte mens han snakket, og demonstrerte hvor rytmisk dagligdags tale egentlig er, om man tenker over det.
Så jeg ville prøve å lage en melodi som hadde samme rytme og tonefall som teksten fikk når jeg leste den. Det viste seg at jeg ikke kunne være helt puristisk her, for da ble det nesten bare korte toner, men det var en veldig spennende tilnærming til det å komponere en melodi.
Du samarbeider med den britisk-amerikanske saksofonisten Will Vinson, som bringer en tydelig internasjonal dimensjon til prosjektet. Hvordan oppsto samarbeidet, og hva har han tilført musikken?
Jeg og en kamerat dro på tur til New York da vi studerte sammen på universitet i Stavanger. Det må ha vært i 2014, 2015 en gang. Jeg var allerede da svært begeistret for saksofonspillet til Will Vinson, og jeg tok kontakt for å spørre om jeg kunne ta en time hos han mens jeg var der. Jeg tråklet meg gjennom Brooklyn og fant til slutt frem, og jeg ble nok ikke noe mindre svett i løpet av timen, som forøvrig var veldig bra selvom jeg nok hadde litt høy puls der jeg satt.
Så, i overgangen 2018-2019 når jeg nærmet meg siste semester av min master på Norges musikkhøgskole viste det seg at det var noen penger igjen i “prosjektpotten” min, og min veileder foreslo at jeg jo kunne ta kontakt med noen som var “sjukt bra og etablert” og få dem med på noe. Så da tenkte jeg jo, jeg kan jo alltids ta kontakt å spørre? Jeg gravde frem den gamle e-post-tråden og formulerte noen ord om at jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å spille inn en plate med Will og bandet mitt, og jeg tror nok han satt å leste eposter da jeg sendte den. Fordi det tok ikke mange minuttene før han svarte at jo, han 2-3 dager ledig i April i 2019.
Da var det bare å hive seg rundt, og det ble album, og selvfølgelig en kjempeinspirerende prosess.
Under pandemien flyttet Will og kona til hennes hjemby i Australia, og det var jo fryktelig langt å skulle fly han over derfra. Men, så flyttet de til London, og da tenkte jeg; nå må vi prøve å få til noe igjen.
Når det gjelder hva han har tilført musikken så er det først og fremst et helt overlegent saksofonspill. Timefeelen, tonen og tonespråket kommanderer liksom oppmerksomhet, og løfter komposisjonene og musikken til et annet nivå.
Musikken din springer ut av den amerikanske jazztradisjonen, men føles samtidig moderne og egenartet. Hvordan jobber du for å finne balansen mellom tradisjon og fornyelse?
Jeg kan ikke påstå at jeg jobber konkret med det å finne denne balansen. Jeg tror det er noe som skjer naturlig som en konsekvens av at de referansene jeg har med meg som en lytter gjennom mitt voksne liv farger alt jeg gjør kreativt. Når jeg har studert den mer tradisjonelle jazzen og internalisert musikalske elementer der fra, så er det ganske naturlig at det kommer ut igjen i et annet format enn det kom inn, og her spiller jo alle mine referanser inn.
Dette tror jeg gjelder for alle musikerne som medvirker på plata. Låtene jeg har skrevet er jo bare noter på papir før musikerne sveiver et i gang, og i denne sjangeren, hvor det er såpass mye av det vi hører som er improvisert, så blir jo den effekten av alle referansen desto mer fargende.
Tributaries virker som et mer personlig og modent album enn de to foregående. Hva forteller denne platen om hvor du står som komponist og gitarist akkurat nå?
Den er som du sier et bilde på hvor jeg er som gitarist og komponist nå, eller nærmere bestemt i 2024 da den ble spilt inn.
Tributaries er nok mer personlig enn det forrige albumet jeg gav ut med dette bandet. Her er alle komposisjonene skrevet av meg, og det er nok mer modent i utførelsen både utøvende og kompositorisk. Jeg er ikke så glad i å dvele for mye med hvor jeg er nå, jeg foretrekker å se fremover og tenke på hvordan jeg kan bli bedre. Men jeg er veldig fornøyd med albumet, og jeg vil påstå at det er min beste plate så langt i karrieren!
Tributaries kom ut i dag på Smeik Records.
Albumet slippes på Smeik Records 17. oktober. Hva er planene videre — det blir vel konserter i Norge, og kanskje også i utlandet? Og hva ønsker du at publikum skal sitte igjen med etter å ha hørt deg live?
Ja det stemmer. Vi spiller releasekonserten nå den 17. på Støperiet, og den 18. på Herr Nilsen i Oslo.
Neste år blir det mer spilling blant annet i Tyskland, Norge, Sverige og i London, på en kjempekul klubb som heter The Pizza Express. Nå som plata er ute og det blir mer presse rundt det kommer jeg til å jobbe med å utvide med flere jobber å Europa og Norge i løpet av 2026.
Jeg håper at publikum, enten man er en ihuga jazzkjenner eller en helt gjennomsnittlig musikkinteressert lytter, sitter igjen med en god musikkopplevelse. Her tror jeg det er noe for alle og enhver. Det kommer til å være høyt og lavt, fort og inderlig, og det kommer til å være masse spennende musisering og samspill. Denne musikken nytes best live, selvom jeg håper noen vil høre på plata og!
