Molde sett med andre øyne: Å hilse på en by
Vera Vassend (07.02.04) er født og oppvokst i Fredrikstad. Våren 2026 fullfører hun sin to-årige grunnutdanning innen visuelle kunstfag ved Ytre kunstfagskole i Ålesund. Som en del av studiet, har Vassend nylig gjennomført en praksisperiode i Molde, hos forfatter Endre Ruset. Teksten under er skrevet i løpet av denne ukelange perioden, på oppdrag fra Moldepuls.
Vera Vassend er i ferd med å fullføre sin grunnutdanning innen visuelle kunstfag og har levert en tekst til MoldePuls: Foto: Privat.
Å hilse på en by - av Vera Vassend
Jeg kjenner ikke byen slik du gjør. Byen er bare min midlertidig. Du som bor her, har minner herfra og vet hva slags historie som ligger bak. For meg er dette et blankt ark.
Den kjølige sjøvinden treffer kinnene mine. Lukten av saltvann fyller lufta og gir meg rennende nese. Fjorden åpner seg og tar imot meg med åpne armer. Fjellene lukker seg rundt byen – fjernt nok til at jeg ikke føler meg fanget, men beskyttet. Det er landskapets måte å minne meg på at dette er et besøk og at jeg bare låner byen.
Turister går sakte, stopper opp og er i veien for byens rytme. Når man betrakter byen fra et utenfraperspektiv, kan man se en klar forskjell mellom turistene og innbyggerne. Beboere beveger seg målrettet, kjenner snarveiene og kodene i byen. De kler seg på rette måten uten å tenke over det og måten de snakker på blir en del av tilhørigheten. De er en del av byens puls. De besøkende derimot, er ikke en del av denne rytmen, men må finne sin egen rytme, sin egen vei i et ukjent miljø. Der beboerne ser hverdagen, ser de besøkende noe nytt.
Kanskje det er møtet mellom disse to perspektivene som former byen: som hjem og som opplevelse.
Mine røtter er ikke herfra. Jeg tilhører ingensteds, men har vokst opp en plass. Jeg er her bare midlertidig og forflytter meg hele tiden. Ditt liv er annerledes fra mitt. Vi lever forskjellig. Jeg hører ikke hjemme her, men er heller ikke på sightseeing. Det føles heller som om jeg låner byen og kaller den min midlertidig.
For en østfolding som meg selv, er det fristende å leke seg med tanken på hva som er Moldes svar på Østfolds pølse i vaffel - «pøffel». Molde har ferge-svele. Ålesund har tørket fisk som snacks. Hva annet kan være en særegen rar kombinasjon? Potetball og tørrfisk/klippfisk som fastfood? Eller vaffel med sunnmøregrøt? Hver plass har sin tradisjon eller sære nisjer som sier: dette er oss.
Dette er byen din. Ikke min. Likevel er jeg her – verken beboer eller turist. Jeg hilser på byen, blir kjent med gatene og sier adjø når tiden er inne.
Kanskje møtes vi igjen, men for nå venter det andre byer å hilse på.
