Moldejazz’ beste konsert kom på festivalens siste dag

88 år gamle Alexander von Schlippenbach bidro til det vår anmelder mener står igjen som festivalens beste konsert. Foto: Jan Granlie.

Lørdagens litt «skrinne» konsertliste startet med den 88-årige, tyske pianisten Alexander von Schlippenbach og den «yngre garde» med trommeslageren Paal Nilssen-Love.

Annonse:

Og det blir bare ikke bedre musikk innenfor det fritt improviserende enn et møte mellom disse to! Og for et altfor dårlig besøkt Teatret Vårt, fikk vi tre sekvenser, pluss et ekstranummer, med improvisert musikk i forlengelsen av Thelonious Monk, man skal lete svært lenge etter å få oppleve i levende live!

Alexander von Schlippenbach er en av Europas største frijazzlegender. Han har, siden 1960-tallet, spilt med «alle» av betydning innenfor faget, og i dag skulle vi få høre ham sammen med vår største stjerne innenfor faget, Paal Nilssen-Love. Man regner med at han er fra Stavanger, men han er faktisk født på Molde sykehus, da moren jobbet på Teatret Vårt.

Og i dag ble, hvis man ser litt stort på det, ringen sluttet. Nilssen-Love var tilbake på Teatret Vårt.

Konserten startet med Schlippenbach lekende med noen skalaer på pianoet, før Nilssen-Love kom «smygende» med sitt karakteristiske trommespill, som riktignok ikke alltid er like «smygende». Og derfra og ut ble dette en konsert som overgikk alt annet vi hadde hørt denne uka. Schlippenbach har et nært forhold til musikken til Thelonious Monk, og snek inn små antydninger til Monks komposisjoner (Erling Aksdahl, som er fagmann på feltet, talte fire Monk-fraser, men jeg er overbevist om at det var adskillig flere). Han har gjort plater med prosjektet Monk Casino, hvor bandet framførte alle komposisjoner Monk hadde skrevet, og jeg mener å høre de fleste denne dagen, særlig i den andre sekvensen.

Moldefødte Paal Nilssen-Love imponerte i Teatret Vårt lørdag ettermiddag. Foto. Jan Granlie.

Dette var improvisert musikk hvor kommunikasjonen mellom musikerne var sømløs. Selv om de to ikke spiller sammen ofte, så kjenner de hverandres ideer og vinklinger, og særlig var Nilssen-Love den store lytteren som med et nesten overdimensjonert trommesett med flere gonger, krydret pianospillet på en nesten magisk måte.

Å se Schlippenbach entre scenen med krykke og med en rekke alderdomstegn, for så å briljere slik han gjorde ved pianoet, var nesten ikke til å tro. Jeg hørte han sist gang på Voss jazzklubb for to år siden, og var overbevist om at det var siste gang jeg fikk muligheten til å høre ham, på grunn av svekket helse og alderdom. Og så kommer han til Molde og avleverer en konsert til Yatsy på terningene sammen med en ytterst opplagt Nilssen-Love, som herved kåres til Moldejazz 2026 sin aller største konsertopplevelse!

Ferdig snakka!

Jan Granlies artikler for MoldePuls under Moldejazz er et samarbeid med jazznettstedet salt-peanuts.eu.

Forrige
Forrige

Tradjazz for viderekomne

Neste
Neste

Gjenoppståtte jazzister uten Grete Stitz