Karin Haugen og Per Petterson
Foto: Samuel Pettersson
Per Petterson om kjærlighet, utroskap og Hemingway
Forfatter Per Petterson møtte Klassekampen-journalist Karin Haugen til samtale under Bjørnsonfestivalen torsdag. Utgangspunktet var hans siste roman «Du er hjemme nå», men samtalen beveget seg også innom skyldfølelse, forholdet mellom livet og fortellingen om det – og Ernest Hemingway.
Petterson fortalte at ideen om menneskets ønske om å «gjøre rett» blant annet kommer fra samtaler han har hatt med forskjellige mennesker på Egon.
– Jeg husker alle gangene jeg har vært slem, selv om det er over 25 år siden.
Spørsmålet blir da om det finnes et scenario der man faktisk kan gjøre ting godt igjen – og hvem man i så fall gjør det for. Det er kanskje for seg selv.
«Amatører i livet»
I «Du er hjemme nå» ser Kasper tilbake på livet og forelskelsen i kona Ingers venninne Signe. Petterson beskrev karakterene som «amatører i livet».
Kasper blir forelsket i konas venninne, og kona oppfordrer ham til å fortelle venninnen om følelsene. Svaret han får er:
– Hadde det ikke vært for mannen min, hadde det vært deg.
Petterson beskrev Kasper som en litt barnslig og uerfaren person i livet. Som forfatter må han samtidig tro på at Kaspers intensjoner, så langt Kasper selv vet og kan se, er gode. Romanen er på den måten skrevet fra hans «parti».
Det som i utgangspunktet kunne vært kilden til mye styr, viste seg samtidig å ekspandere livet på en eller annen måte.
I bunnen ligger bildet av en person i 60- eller 70-årene som sitter mot slutten av livet med noe viktig og uoppgjort som han ikke tåler å snakke om. Han nevner også et sitat som han hadde hørt som han ikke klarte å “uhøre”:
– Always move towards where there's pain.
Det er, ifølge Petterson, der man får løst ting.
To liv
Petterson snakket også om forholdet mellom det man opplever og historien man forteller om det.
Han beskrev hvordan han nærmest har hatt en fortellerstemme i sitt hode, for å få de indre opplevelsene hans til å stemme overens med de ytre omstendighetene.
– To liv, sånn man lever det og sånn man forteller det. Dette kunne være slitsomt, særlig når det som skjedde var dramatisk. Som ung kunne jeg «knekke litt» i klasserommet uten at læreren forsto hva som var galt, fordi alt foregikk på innsiden.
Man kan oppleve én ting og senere fortelle om den. I bøker kan dette bli mer som virkemidlger, på en annen måte enn slik den «virkelig» skjedde.
Estetikk
Behovet for at ting skal stemme, dukket også opp da samtalen dreide inn på estetikk.
– Ja, jeg er blitt asperger på estetikk, ifølge en kompis.
Petterson fortalte at han kan finne stor tilfredsstillelse i å måke snø eller klippe gress, og holde på med det i timesvis. Han forsøker å finne noe av den samme følelsen når han skriver.
– Det skal liksom gå opp. Kjenner en slags ro av at det er riktig tyngde på det jeg lager. Det er så dumt å skrive dårlig. Og jeg tror jeg har blitt litt jålete av det, formidlet han smilende.
Om det har mye med selve skrivingen å gjøre, var han mer usikker på, men beskrev det som en tenkemåte.
Samtalen var også innom språk og klasse. Petterson fortalte at han først forsøkte å skrive slik de snakket i Groruddalen.
– Hvis du har kontroll på språket, kan du gjøre hva du vil. Prøvde jo først å skrive slik som vi snakket i Groruddalen, men det var helt umulig.
Og Hemingway? Pettersons interesse er i alle fall grundig dokumentert hjemme i bokhylla: Han har 15 Hemingway-biografier.
