Erlend Loe holdt folketalen på Bjørnsonfestivalen onsdag.
Foto: Samuel Pettersson
Bjørnsonfestivalen 2026 ble offisielt åpnet på Plassen onsdag, med fullsatt trapp, utdeling av Bjørnsonstipendet, festivalutstilling og musikk fra Veronica Akselsen og band. Forfatter Erlend Loe holdt årets folketale.
Forfatter Bjørn Vatne introduserer Erlend Loe
Foto: Samuel Pettersson
Refs
Temperaturen på kloden stiger raskere enn prognosene – men du kan ha oppbevart tomatene feil hele livet.
Trump starter handelskrig med Canada – men Haaland har klippet håret.
73.000 palestinere drept av Israel, minst 20.000 av dem barn – men vokalisten i Red Hot Chili Peppers har fått en 32 år yngre kjæreste.
7,8 millioner mennesker i Sør-Sudan trues av sult – Men bruker du store eller små havregryn? Den ene typen holder faktisk deg mett lenger.
Demokratiet er under press i land etter land – men dette er de seks tegnene på at du kan være en høysensitiv person.
Fullsatt i trappa på Plassen.
Foto: Samuel Pettersson
Russiske droner styres nå av AI og velger selv mål – men Anita og familien fikk ikke solseng ved bassenget.
Krigens første to uker ga klimagassutslipp tilsvarende 84 land – men har du olivenoljen stående her, gjør du en stor feil.
Gaza mangler vann og grunnleggende sanitærforhold – men disse fem grepene kan bremse hudens aldring.
Israel planlegger å jevne 200 palestinske skoler med jorden - men sover du med flere puter? Det kan være en smertefull tabbe.
Den største skogbrannen i Spanias historie raser på femte døgnet – men Stian måtte vente 40 minutter på bagasjen.
600.000 mennesker sør for Sahara risikerer å miste den livreddende mathjelpen sin – men ukjent metode gir bedre og sterkere orgasmer.
Tiden vi lever i er dypt schizofren. Den er vanskelig å forholde seg til.
Perspektivene våre forskyver seg.
I mitt hode er sant og usant absolutte størrelser. Noe er enten det ene eller det andre. Ingenting kan være begge deler. Det samme gjelder viktig og uviktig. Noen ting er viktige og andre mindre viktige eller til og med uviktige. Dette kan ikke være opp til forhandling. Når vi blander sammen det som er sant med det som er usant og det som er viktig med det som er uviktig, får vi verdensbilder som ikke korresponderer.
Bjørnsonstipendet 2026 tildeles forfatteren, historikeren og musikeren Ola Innset
Foto: Samuel Pettersson
Det blir vanskelig å snakke sammen.
Det blir vanskelig å føle at vi bor i samme verden.
Det blir tett på umulig å løse felles utfordringer.
Jeg er ikke kristen selv, men jeg har, som mange andre nordmenn i min generasjon, vokst opp med vår kristne kulturarv. Jeg respekterer budskapet som ligger i bunn, og jeg tror det fins sannhet i det. I den kristne grunntanken skal vi hjelpe de som har mindre enn oss selv, de som står i fare, de som har mistet, de som ikke er like privilegerte. Vi skal i ikke forskanse oss i et tårn av rikdom og trekke stigen opp etter oss.
Mens jeg har eksistert, har Norge endret seg radikalt. Da jeg ble født, i 1969, var vi et, i mangel av et bedre ord, vanlig, nord-europeisk land. Vi var et sosialdemokrati. Dette politiske systemet ble skapt for å fordele goder og privilegier. I stedet for at noen få hadde mye og mange lite, skulle flere, helst alle, få det de behøvde. Sakte bygde man ut institusjonene og systemene. Forskjellene mellom folk ble mindre. Det å gi alle et godt utgangspunkt var, og fortsetter å være, en hederlig og god tanke. Tenk bare på utdannelse, som i mange land fortsatt er for forbeholdt mennesker fra familier med penger, men som hos oss er tilgjengelig for alle. Det å gå på et anerkjent universitet kan i andre land koste en formue. I Norge kan man i prinsippet komme fra alle typer sosioøkonomisk bakgrunn og likevel ta alle utdannelser.
Mange steder i verden har de vanskelig for å tro på dette? Hva? Er utdannelse gratis i hos dere? Får dere fem uker betalt ferie? Gratis helsehjelp?
Det møtes med misunnelse og hoderysting.
Frem til en gang på 90-tallet var det lite akseptert å flashe med rikdom her i landet, så løsnet det. Når unge mennesker i dag blir spurt om hva de ønsker å oppnå, svarer særlig gutter at de vil bli milliardærer, mens en del av dem som faktisk er det, og som dessuten gjerne har blitt det på ressurser som i utgangspunktet er felles, forlater landet.
Fellesskapstanken ligger i stabilt sideleie og det er ikke en gang sikkert at ambulansen er på vei.
Det fins gode og dårlige måter å organisere samfunn på. Vi velger våre ledere ved valg. Det fungerer enn så lenge ganske godt, og vi er fortsatt et av de samfunnene i verden med høyest grad av tillitt til styresmaktene og til hverandre.
I Athen forsto de for over to tusen femhundre år siden at uegnede maktpersoner må stagges. De hadde merket seg at valg favoriserte de rike, berømte og veltalende, og begynte i stedet å velge ledere ved loddtrekning. Demokratiet ble med andre ord ikke bygget på tillit til lederne. Det ble tvert imot bygget på vissheten om at selv de antatt beste før eller siden vil begynne å tro at privilegiene deres er fortjent. Og rundt oss, i samfunn vi lenge har sett opp til, er demokratiet nå mer eller mindre i fritt fall. Jeg vil si at det ser mørkt ut.
I Norge trenger vi kanskje ikke å ty til loddtrekning riktig ennå, selv om vi også hos oss av og til ser at politikere tar seg tøyer regler, tar snarveier eller beriker seg. I andre land er situasjonen mer grell, og når politikerforakt får utvikle seg over tid, skapes behov for raske løsninger og alternative fortellinger om hvorfor ting er som de er. Da syns folk det blir vanskelig å betale skatt. Hva er vitsen? Jeg får jo uansett ingenting igjen for det, og så videre.
Jeg er glad i landet mitt, og i mine landsmenn- og kvinner. Barn også, for den saks skyld. Det fins mye godhet i oss. Dessverre også en del selvgodhet.
Noen ganger tenker jeg at vi har mistet evnen til å sammenligne. Vi skjønner ikke hvor godt vi har det, eller hvor bra landet vårt fungerer.
Man skal ikke ha reist spesielt mye rundt i verden før det blir tydelig at Norge fungerer på et nivå svært få andre land gjør.
Jeg har selv vært i en del områder av verden hvor det er lett å tenke at selv om omgivelsene er vakre og temperaturen god, så er infrastrukturen vanskjøttet og folk føler at det ikke er noen vits i å engasjere seg fordi ingenting kommer til å endre seg uansett. I slike samfunn er det langt opp til makten og mistanken om korrupsjon lurer alle veier. Folk føler seg umyndiggjorte. Desillusjonen lurer rett under overflaten. Mange gir opp og forsøker som best de kan å klare seg fra dag til dag.
Åpningen av festivalutstillingen “Fullkontakt” av Ingri Fiksdal & Øyvind Aspen
Foto: Samuel Pettersson
I november de siste 5-6 årene har Dana, en kvinne noen yngre enn meg, og kommet og satt seg utenfor Kiwi på John Colletts plass rett ved der jeg bor, med strikketøyet sitt. Hun er fra Moldova, men bor med barna sine hos søsteren i Romania. Hun har romani-bakgrunn. Hun har helseplager. Men selv om helsen skranter og hun bare tjener noen ganske få tusen på å sitte utenfor Kiwi frem til jul, er det altså verdt bussturen frem og tilbake. Hun sitter der i kulden. På grunn av at billetten hjem er dyr, sitter hun utenfor Kiwi til over julaften, og reiser hjem til familien før nyttår. For to år siden ble hun syk mens hun var her og trengte helsehjelp. Legevakten ville hun ikke dra til, for da kommer det spørsmål om hva hun gjør i Norge. Til slutt fant jeg en lege som kom med legemidler til henne under bordet. Dette er folks liv. Ikke veldig langt fra oss. Og ofte til og med iblant oss.
Det vi nordmenn tenker på som problemer er ofte ikke det andre lands innbyggere vil kalle problemer. Det kommer varmt og kaldt vann ut av springen i husene våre. Vi har varme hus. Vi har klær for alle årstider. Vi har hytter, biler og båter. Barna våre går ikke sultne. Hundene og hamsterne våre får diabetes.
Maten i butikkene våre er blant Europas dyreste. Likevel er vi av de befolkningene som bruker minst av det vi har på mat. Vi bruker rundt tolv prosent av forbruket vårt på dette. Omtrent det samme som danskene, mindre enn svenskene og bare halvparten av det rumenerne bruker. Ni av ti nordmenn føler seg trygge alene ute om natten. Vi har et oljefond som tilsvarer fire millioner kroner for hver av oss som bor i dette landet.
Og så videre og så videre.
Disse tallene og sammenligningene er tilgjengelige for alle og kan enkelt søkes opp for de som kjenner at det ulmer.
Tilbake til det kristne tankegodset som ligger i bunnen av vår etiske tenkning. Dette forbløffer meg mer enn noe annet: Hvordan kan man stå med kors rundt halsen, som enkelte norske politikere nå gjør, og ytre seg på måter som underminerer nestekjærlighet? Var ikke hele poenget at vi skulle lære oss å tenke også på de som ikke står oss aller nærmest?
Hva skjer med oss når det kristne budskapet ikke lenger står for kjærlighet, men skepsis og noen ganger til og med hat mot mennesker vi burde støtte og hjelpe?
Så ja, Stian måtte vente 40 minutter på bagasjen. Men det gikk kanskje greit likevel?
ARVEN - Veronica Akselsen og band
Foto: Samuel Pettersson
Det var det jeg ville si.
Tusen takk.
Og med det erklærer jeg Bjørnsonfestivalen for åpnet.
