Storyville torsdag kveld: En tur i skogen med Sondre Ferstad og gjengen
Kanskje var det et gesamtkunstverk som traff publikum i Storyville torsdag kveld? De likte i alle fall det de fikk servert.
Vi befinner oss i skogen. Vi hører iblant vindsus og ser skygger av trærne. Bakken under oss har et helt nettverk av røtter, og et økosystem med arter som er avhengige av hverandre for å overleve. Storyvillescenen er i kveld et økosystem. Publikum er også en del av det. Og mye av det vi ser og hører på scenen kunne praktisk talt ikke blitt til uten en skog. Flere av instrumentene på scenen er i større eller mindre grad laget av tre. Helt til høyre på scenen står Tore Reisch og skjærer på et stort trestykke. Han jobber i hele konsertens varighet, og på lerretet bak scenen kan man følge arbeidet nøye, gjennom liveprodusert videokunst av Oscar Udbye. På vokal synger Kirsti Huke velformulerte og gjennomarbeidede sangtekster, som får en til å tenke og undre, men også fascineres av ordvalg og overraskende sammenhenger. Utgangspunktet for kveldens konsert var historien om Mother Tree – morstreet, treet som står i den uberørte skogen og passer på økosystemet rundt seg. Morstreet passer på at alle levende vesener rundt seg får den næringen de trenger, og slik har også en av låtene i konserten vært Mother tree, eller opphav, inspirasjon, og næring, til resten av låtene.
Det var mye greier og mye som skjedde på scena i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Å se på noen jobbe og konsentrere seg, kan være både frustrerende og dypt fascinerende. Kanskje har man et ønske om å forstyrre – man vil spørre om noe, eller man vil kanskje kommentere på det de gjør. Man kan godt la seg fascinere av et fysisk arbeid i en tid hvor mye av arbeidet vi gjør er på en digital eller ikke-håndfast flate. Et trestykke som bearbeides er håndfast og konkret, og materialet endrer seg raskt når man først setter i gang med å jobbe med det. Tore Reisch brukte alle mulige verktøyer og metoder som en stakkars akademiker som meg slett ikke har ordforråd til å kunne omtale, og den stadige progresjonen i arbeidet var nesten meditativ å følge med på. Samtidig surrer og går maskineriet av musikken ved siden av. Det var nesten litt morsomt å tenke over kontrasten i å se på Reisch som jobbet fokusert og uforstyrret, samtidig som bandet nesten som et barn gjerne vil forstyrre og avbryte.
Komponist og multiinstrumentalist Sondre Ferstad briljerte med både fele og trekkspill, men aller hyggeligst var det jo å høre ham på munnspill, som, og jeg beklager å måtte trekke den referansen, setter en Flåklypa-stemning i salen. For koseligere og mer Reodor Felgen-stemning kan det vel ikke bli, enn at det arbeides med tresløyd og spilles munnspill en sen torsdagskveld under fullmånen.
Et nesten fullsatt Storyville virket veldig godt fornøyd med det de fikk høre torsdag kveld. Foto: MoldePuls.
Dette var ikke en sedvanlig klubbkveld på Storyville. Besetningen var utradisjonell, uten både bass-instrument og et tradisjonelt trommesett, men musikerne utfylte hverandre på en slik måte at man aldri følte at det var noe som manglet i lydbildet. Og den unike scenekunsten er sjelden vare på jazzklubb, men ga publikum noe å feste blikket på, og en følelse av progresjon som ble forsterket av musikkens også tidvis progressive karakter. Tusen takk til Sondre Ferstad og Pieces of wood for en flott og annerledes Storyville-opplevelse.
