To myke menn, rider igjen
Trangt om saligheta da Mathias Eick og Steinar Raknes besøkte Storyville torsdag kveld, men du verden så fint det var å være salig for en stakket stund.
En uventet duett, trompetist Mathias Eick og bassist Steinar Raknes, ikledd hvert sitt hodeplagg, møttes torsdag i et stappfullt (lukter det publikumsrekord?) Storyville. På programmet sto tekster og musikk av den både hyggelige, melankolske og triste sorten. De to møttes første gang et sted i Valdres «der ingen kunne tru», og har etter det spilt flere konserter sammen.
Det ble på alle måter en både behagelig og morsom aften i Storyville torsdag kveld. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Selv om Steinar Raknes i hovedsak forbindes med bass og Mathias Eick med trompet, var det mange biinstrument i sving for at de to skulle kunne mette hele lydbildet, og særlig imponerende var det å se Mathias Eick kompe seg selv på synth mens han spilte trompetsolo. Duoen fremførte både cover og egenkomponerte sanger, og begge viste seg å ha stødige sangstemmer og en god flyt i vekslingen mellom å være solist og akkompagnatør.
Steinar Raknes besøker hjemlige trakter oftere, og sist han spilte her var vel under Bjørnsonfestivalen hvor han skulle fremføre samarbeidet sitt med Lars Saabye Christensen. Dessverre meldte Christensen avbud, men tekstene hans ble den gang fremført av vikar Endre Ruset. Noen av sangene fra dette prosjektet ble også nydelig fremført torsdag kveld på Storyville, med en fantastisk innlevelse. Her må jeg særlig trekke frem Jeg lider av tid, hvor kontrabassen så fint illustrerte en sekundviser, og hvor Raknes levde seg veldig inn i teksten og formidlet den på en gripende måte.
Videre besto kveldens repertoar både av norske og internasjonale sanger, mest allmenn kjent var kanskje Bruce Springsteens I’m on fire. Et Springsteen-cover med kontrabass og trompetsolo må jeg ærlig innrømme var mer min smak enn originalen! Kan vi få den innspilt, plis?
Noen av coverversjonene Eick og Raknes fremførte i Storyville var av en slik kvalitet at de overgikk originalenen, mener MoldePuls` anmelder. Foto: Annlaug Gerritdina Pijfers.
Disse to evner å formidle, med koselige historier mellom sangene og med innlevelse i hver en tone av låtene. Og ekstra hyggelig var det å høre dem gi hverandre komplimenter underveis. «Å synge med Mathias er som å ha en som dytter deg i ryggen,» sa Steinar Raknes på et tidspunkt. Akkurat slik opplevdes det også for publikum; Eicks synth er lett, nesten så man ikke merker at den er der, men har allikevel en fremdrift som puster deg lett fremover. Og det finnes vel knapt en trompet i verden med en klang og luftighet som Mathias Eick sin.
Etter torsdagens Storyville-konsert er det ett inntrykk jeg sitter igjen med; dette er to myke menn som spiller myk musikk for et mykt publikum. Det var rett og slett en behagelig opplevelse å være publikummer i Storyville denne kvelden.
