Sterk festivalåpning med Yussef Dayes
Det begynte med stillhet, men etter hvert kom lyden ut til publikum til et nivå nok heller ikke Dayes selv ønsket. Dette til tross, vår anmelder likte det hun fikk høre.
Yussef Dayes er kanskje den største aktuelle internasjonale jazzmusikeren som kommer til Molde i år, men morsomt nok er han ikke komfortabel med å kalles “jazzmusiker”. I et intervju til The Guardian i 2023, mente han at å bli plassert i en sjanger, begrenser hvordan lytteren oppfatter musikken hans. I oppveksten hadde han undervisning i klassisk piano, senere har han begynt å beskjeftige seg med det rytmiske, men ikke bare jazz. Og oppveksten sør i London med en britisk mor og en Jamaicansk far, er også en viktig kilde til inspirasjon for musikken hans. I Bjørnsonhuset mandag 14. juli hadde Yussef Dayes med seg et stødig band, med Elijah Fox på keys, Alexander Bourt på perkusjon, Malik Venner på sax, og Rocco Palladino på bass. Sistnevnte har han også spilt inn et album med i 2020; “Welcome to the Hills” Og til høsten kommer et nytt album, som denne kveldens band har jobbet hardt med og gledet seg til å presentere.
Vår anmelder likte det hun hørte under mandagens åpningskonsert på Moldejazz. Foto: Samuel Pettersson.
Etter prisutdeling av årets JazzStipendiat til sanger og komponist Karoline Wallace, var det klart for kveldens store begivenhet i Bjørnsonhuset. Men med en ny vri, som jeg umiddelbart tenkte at andre artister gjerne kan tilegne seg; Dayes og bandet ønsket at etter at de var introdusert, skulle vi ha noen minutters stillhet før konserten gikk i gang. Ikke akkurat overraskende, da han kommer fra et hjem med mye fokus på yoga og mindfullness. Og denne kvelden ønsket han også at publikum skulle rette fokus innover, for så å være klare for å ta imot det de hadde å presentere. Selv om ikke alle i publikum greide å respektere hans ønske, var det et fint lite lydløst vakuum, før musikerne entret scenen og stillheten ble brutt av stor applaus.
Som nevnt kommer det nytt album til høsten, og det var derfor mye ny musikk, og ikke bare musikk fra de tidligere albumene Welcome to the Hills fra 2020 og Black Classical Music fra 2023 som ble spilt. Frontfiguren Yussef Dayes er trommeslager og var bandets midtpunkt både på scenen og i lydbildet. Med sitt enorme trommesett, bestående av flere skarptrommer, både “vanlige” tommer og “rototoms”, en håndfull cymbaler, og en god del perkusjon, hadde publikum mye å følge med på. Det rytmiske sto helt klart i sentrum, for i tillegg til trommesettet var perkusjonist Alexander Bourt godt utstyrt med både bongotrommer, congas, djembe, cabasa, shaker, chimes og triangel, (og helt sikkert mer som ikke var synlig fra 16.rad!). Bassist Rocco Palladino la et solid underlag på el-bass. Det melodiske var likevel også godt ivaretatt av en (fysisk) godt tilbakelent Malik Venner, som blåste fletta av publikum på altsax, og “the octopus” Elijah Fox på fire forskjellige installasjoner av keys.
Kjennetegnet for bandet var helt klart det rytmiske, og makan til tight rytmikk er det sjelden man hører. Yussef Dayes var veldig glad i breaks, men til tross for noen ganger kanskje i overkant mange breaks, var bandet til gjengjeld imponerende tight på innsatsene. I de mange breakene, er det også mye som blir sagt. Fordi det er i de små pausene at spenningen bygger seg opp. Pausene var imponerende “samspilte”, forstå det den som kan. Og innimellom tok Dayes selv noen lengre pauser på 4-8 takter, hvor resten av bandet spilte videre uten ham, men hvor han like fullt var til stede. Det var som et fantom-trommesett spilte grooven i bunnen, fordi han i så stor grad fortsatt var til stede uten å faktisk spille. Dette føltes for meg som en referanse tilbake til starten på konserten - med Dayes’ ønske om å ha det stille og vende seg innover, fordi det ofte er i pausene, i stillheten, at man merker tilstedeværelsen aller best.
Foto: Samuel Pettersson.
Men stille var det jo heller ikke - tidvis var lydnivået så høyt at flere i publikum holdt seg for ørene. Og det var noe overraskende, da Yussef Dayes selv har uttalt at han lærte som ung at å spille trommer handlet om å “Play something quietly, but keep its intensity”. Det var derfor skuffende at lydnivået ut mot publikum var så høyt, og jeg mistenker at Dayes selv ikke ønsket det slik.
Lydnivået til tross - den nesten fullsatte salen var mer enn begeistret. Mot slutten av konserten oppsto det en kollektiv danse-seanse til nummeret “Chasing the drums”, og applausen ville ingen ende ta etterpå. Når man får moldensere til å reise seg underveis i en Bjørnsonhuset-konsert, da gjør man noe riktig og viktig.
En svært sterk åpning av Bjørnsonhuset-programmet denne Moldejazz, med et stjerneskudd av en trommis, som vi selvfølgelig gleder oss til å høre ny musikk fra i løpet av høsten.
