En variert og spennende førsterunde

Jan Granlie oppsummerer første dag av Moldejazz. En dag han var ganske så fornøyd med.

MOLDEJAZZ, MANDAG 14. JULI, DAG 1: Så er festen i gang. Statssekretær i kultur- og likestillingsdepartementet og tidligere Vossa Jazz-sjef, Trude Storheim har «danset» seg gjennom Storgata sammen med Jazzlogen, festivalsjefen og halve befolkningen, før åpningen av festivalen ble foretatt av Storheim i Alexandraparken, i et aldeles strålende vær, etter det nærmeste man kommer en tropenatt i Møre og Romsdal. Her ble også årets Molderose utdelt, og i år gikk den til Mediehuset Romsdals Budstikke.

Barna først

Undertegnede startet konsertdelen av årets festival med barnekonsert i Teatret Vårt.  «Vesenet» er en ordløs forestilling for de minste, og etter å ha sett den, vil jeg tilføye, i alle høyeste grad for de voksne.

Stykket handler om et vesen som kommer krypende og flytende inn døren og utover scenen. Ikke er det et menneske, og heller ikke et dyr – men kanskje en levende sølepytt, en mikroorganisme, en sky, eller en undervannsskapning fra en annen planet? Det skifter ham, farge og struktur, etterlater frynser og fibrer, vakler og vibrerer, og transformerer seg i takt og i samspill med musikken.

Heidi Kvelvane, Eva Pfitzenmaier og Vesenet. Foto: Jan Granlie.

På scenen møter vi saksofonisten og akkordeonisten Heidi Kvelvane og Eva Pfitzenmaier, som er kunstnerisk leder, komponist og vokalist og synthesizerspiller. I tillegg møter vi vesenet, som fremstår nesten utrolig i danseren og koreografen Mathias Stoltenbergs figur.

Gjennom bevegelse, figurer og lyd blir barna introdusert til det mystiske vesenet, og dens nysgjerrige og litt hjelpeløse søken etter nye venner. Ved siden av musikken fra Kvelvane og Pfitzenmaier er det dansen som imponerte meg mest. Forvandlingen fra en bevegelig «sølepytt» eller et utenomjordisk vesen til et slags skumgummidyr som kravler, kryper, tar menneskelig figur, lar seg lokke av de to musikerne og går i «kompaniskap» med en slags slange laget av noe jeg forestiller meg brukes som isolasjon av større rør. Jeg ble sittende å tenke på at dette ikke er mulig å fremstille for en person inne i noen merkelige forkledninger, og for oss «voksne» som var til stede ble dette, kanskje, vel så interessant som for barna. Men det var lett å se fascinasjonen, særlig hos de yngste barna over hva disse figurene foretok seg. Noen av barna flyktet opp i fanget til mor innimellom, men med musikken, og at det hele hadde en god stemning, på tross av de merkelige og i utgangspunktet, litt skremmende skapningene, ble dette en forestilling barna og vi voksne vil huske.

Tøff trombone

Nede i kjelleren på Fuzzy Platebar, innledet festivalen i fjor en konsertserie med heftig og tøff jazz med relativt unge musikere. I år startet programmet med trombonisten, keyboardisten og vokalisten Andreas Rotevatn, som mange kjenner fra det utmerkede storbandprosjektet OJKOS.  Han har de siste årene gjort seg bemerket som komponist og bandleder og fikk i 2022/2023 Kulturdirektoratets prestisjetunge arbeidsstipend for nyetablerte kunstnere. Dette resulterte i platen Av Daude Gror som kom ut i 2024. Albumet har høstet gode kritikker og er det tredje albumet til Rotevatn under eget navn. Han har tidligere fått mye oppmerksomhet for musikken sin, blant annet har han blitt nominert til Tonos komponistpris og fått Norsk Jazzforums Jazzpris for årets verk.

Han er fødd og oppvokst på Nordfjordeid og sier om seg selv at han er en kløyvd musiker som står støtt i det todelte. Han har bygda på den ene siden og sitt voksne liv i storbyen i Oslo på den andre. På samme måte finner vi hans dualitet i hans mange referanser der han danser mellom Miles Davis, Stravinskij, Avicii og Michael Jackson.

Med seg har han et eliteband av norske musikere som vokalisten Ragnhild Moan, gitaristen Sander Nordahl, bassisten Nikolai Hængsle og trommeslageren Elias Tafjord.

Andreas Rotevatn i Fuzzykjelleren mandag kveld. Foto: Jan Granlie.

Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt bandet hans tidligere, og det ga meg et «støkk» i det de dro i gang først låt, som var moderne i uttrykket, men med en slags jazzrock-feeling i grunnen. Jeg husker plateutgivelsen Feelin’ Alright med trombonisten Frode Thingnæs fra 1974, hvor han la inn litt elektronikk i trombonespillet. Og det melodiske, hvis vi ser bort fra alle årene som er gått siden 1974, har mye Thingnæs i seg. I alle fall i de første låtene.

Og med Tafjord bak trommene, en av de virkelig spennende «nykommerne» sammen med «veteranen» Nikolai Hængsle med en av Europas stødigste el.basser, var det bare for de andre å legge seg på og nyte tilværelsen. Og vokalisten Ragnhild Moan viste seg fram som en utmerket vokalist med mye soul i uttrykket, og var med på å toppe de låtene hun medvirket i. Men det var Rotevatn som var «sjefen» i bandet, og han viste seg i første rekke fram som en utmerket trombonist og keyboardist, og med fin vokal og med fine introduksjoner til låtene, styrte han bandet inn til en solid seier.

Artist in Residence (AIR) – første akt

Årets AIR ble i år gitt til 25 årsjubileumsbandet Trondheim Jazzorkester. Og i Teatret Vårt fikk vi denne kvelden første utgave av bandet, som blir å høre i Molde gjennom hele uka.

Trondheim Jazzorkester er et originalt orkester på den måten at de er et slags kollektiv, som skifter besetning etter hvem de samarbeider med, noe som har vært en stor suksess siden de debuterte som Konsen Big Band under ledelse av Erlend Skomsvoll med Chick Corea på Moldejazz i 2000. Og hva som har skjedd med orkesteret etter det er norsk og internasjonal jazzhistorie.

I år startet de med et samarbeid med den amerikanske pianisten, komponisten og jazzhistorikeren Jason Moran. Mange som har kjennskap til Moldejazz-historien vet at han har en historie på denne festivalen. Som ung og lovende pianist dukket han for første gang opp med sin egen trio i 2003, og få år etter som pianist i legendepregede band som Charles Lloyd Quartet i 2008 og i Dave Holland Overtone Quartet i 2011.

Ti år etter sin moldejazzdebut var Moran selv Artist in Residence, og viste en gang for alle den udiskutable og enorme bredden han besitter, og som får komme til uttrykk i hans kunstnerskap.

Dette manifesterte seg gjennom samarbeid som for eksempel på duo med Jan Bang, solokonsert, åpningskonserten In My Mind inspirert av helten Thelonious Monk , kirkekonserten hvor han hadde med sin kone, den klassiske mezzosopranen Alicia Hall Moran, og starten på et duosamarbeid med Charles Lloyd som virkelig har fått føtter å gå på, og ikke minst, det første samarbeidet med Trondheim Jazzorkester.

Det siste samarbeidet med Jason Moran var et prosjekt som ble jobbet frem og presentert under Oslo Jazzfestival 2022 – spilt inn i Rainbow Studio året etter – og fremført igjen på Nasjonal Jazzscene Victoria samme år. Denne utgivelsen ble lansert digitalt på Bandcamp i dag.

Det vi fikk høre denne kvelden var, i hovedsak ny musikk, skrevet av Moran og arrangert av Jazzorkesterets bassist Ole Morten Vågan. Og jeg tror alle som var til stede var enige om at dette var dagens absolutte høgdepunkt! Selv om jeg synes at konserten, stort sett, var fabelaktig, har jeg noen små innvendinger, som egentlig ikke betyr så mye for helhetsuttrykket. Men jeg synes kanskje at litt for mange av fremføringene ble gjort ved at Moran gjerne kom med en intro og antydet tema, før Jazzorkesteret «overtok», med mye «kok» i rekkene, hvor stjernebandet briljerte stort, men hvor jeg kanskje synes Moran kom litt i bakgrunnen. I tillegg synes jeg det visuelle ikke fungerte maksimalt. Moran satt ved det store Steinway-flygelet ute på venstre kant. Og ved siden av han sto orkesterleder Ole Morten Vågan, hovedsakelig med ryggen til Moran, slik at nærheten mellom orkesteret og Moran ble for liten. Men lukket man øynene, så la man ikke merke til dette.

Trondheim Jazzorkester sin besetning i dette prosjektet var fra vestre Jason Moran – piano, Henriette Eilertsen – fløyter, Sofia Jernberg – vokal, Josefin Runsteen – fiolin, Eivind Lønning – trompet, Mette Rasmussen – altsaksofon, Jonas Kullhammar – tenorsaksofon, Eirik Hegdal – barytonsaksofon, Karl Hjalmar Nyberg – tenorsaksofon, Daniel Herskedal – tuba og Joel Ring – cello. Og foran fant vi Ole Morten Vågan – bass, Hans Hulbækmo – trommer og Anja Lauvdal – synthesizer og electronikk, og bak i salen fikk vi fantastisk lyd av Tor Breivik.

Vi fikk utmerkede soloer fra de fleste medvirkende, og om man skal trekke fram noen, ved siden av Moran, må det bli Mette Rasmussen, Eivind Lønning, Jonas Kullhammar og Karl Hjalmar Nyberg, som alle avleverte noen fabelaktige soloer. Og i de sekvensene hvor Sofie Jernberg fikk «plass» viste hun seg fram på en utmerket måte, og litt annerledes enn vi har hørt henne på en del år. Og i midten foran, styrte Hulbækmo det rytmiske slik nesten bare han kan. Og da de avsluttet med en komposisjon av Morans læremester over flere år, pianisten Jaki Byard, så krevde en fullsatt teatersal ekstranummer, noe vi fikk i en ustyrtelig vakker ballade med resitasjon av både Sofia Jernberg og Jason Moran.

En strålende åpning på en spennende uke med Trondheim Jazzorkester som AIR.

Goran – keiseren over chill out musikk

Så avsluttet jeg denne første kvelden oppe i Storyville, hvor det også i år var «ståkonsert», noe som passet denne skribenten utrolig dårlig. Å stå en hel konsert er ikke noe man har kropp til lenger. Trompeteren Goran Kajfeš har de senere årene utviklet seg til å bli den mest spennende trompeteren fra Sverige. Han har vært og er å høre med egne solo-album og som fast medlem i band som Oddjob, Nacka Forum, Fire! Orchestra og La La Lars. Og her hjemme på berget, er det mange som har hørt han med Gard Nilssens Supersonic Orchestra, som også har spilt på Moldejazz tidligere.

Med i Goran Kajfeš Subtropic Arkestra har han et solid, svensk stjernelag, bestående av Jonas Kullhammar på fløyte og saksofon, Per «Ruskträsk» Johansson på barytonsaksofon, sopraninosaksofon og fløyte, Jesper Nordenström på piano, orgel og synthesizer, Reine Fiske på gitar, Johan Berthling på elbass og Johan Holmegard på trommer.

Og som avrunding på første dagen/kvelden av en jazzfestival, som skal vare en hel uke, var dette perfekt. Med en fot i inspirasjon fra Sun Ra og en i musikken til Don Cherry, lager Kajfeš ultracool musikk hvor man bare kan la seg «ta av bølgene» og svaie fram og tilbake. Alle musikerne i bandet kjenner hverandre nesten ut og inn, og alle bidrar med ytterst delikate innspill til helheten. Men skal noen fremheves, ved siden av sjefen sjøl, må det bli alle de fine innspillene i gitarspillet til Fiske. En deilig av avslutning på den første dagen av Moldejazz 2025.

I det dette skrives har klokken passert midnatt. Det er mandag, men utenfor vinduene mine mot Storgata er det full fest. Rett over gaten, på den irske puben er det «pakka» med lokalbefolkning med stigende humør og promille. Og lenger bort i gata, høres det ut som en russefest som aldri slutter. Så får vi se om det blir mulig å få noen timer «på øret», eller om varmen har gjort lokalbefolkningen såpass festsugne at dette vil vare hele natten. Men jeg lover å være tilbake i morgen, med nok en «perlerad» av musikk jeg skal utforske.